Hvordan skal vi møte fremtidens helsetjeneste?

​Årets regionale utdanningskonferanse er i år lagt til Trondheim. Arrangør er St. Olavs hospital i samarbeid med Fakultet for medisin og helsevitenskap, NTNU. Med utfordringsbildet i helsevesenet de neste årene som bakteppe, har konferansen fokus på hvordan fremtidens helseutdanning skal være. Det overordnede temaet er «Samarbeid om utdanning for framtidens helsetjenester – en optimistisk tilnærming mot et krevende framtidsbilde».

Men hvordan møter vi egentlig fremtidens helsetjeneste? Hvordan skal vi utdanne fremtidens helsepersonell?

Fire om fremtidens helsetjeneste

Henrik Sandbu, fagdirektør i Helse Midt-Norge

I fremtiden vil vi møte en helt annen pasient enn det vi gjør i dag, og det må både fagfolk og utdanningsinstitusjoner være forberedt på. Det kommer til å bli hardere prioriteringer og endrede arbeidsformer.  I tillegg har vi en aldrende befolkning, økning i kroniske sykdommer, teknologiske og medisinske fremskritt og informasjonsrevolusjonen. Utfordringene vi møter, kan vi ikke finansiere oss ut av. Vi får mindre penger – også i helsevesenet. Digitalisering og standardisering kommer for fullt, og vi må bygge innhold, kapasitet og holdninger. Det grunnleggende og viktigste er hele tiden at vi må sikre befolkningen likeverdige helsetjenester nå og i fremtiden.

Liv Haugen, spesialrådgiver medisin, Sykehusbygg

Vi må hele tiden ta hensyn til befolkningsutvikling, sykdomsutvikling, behandling, teknologi og omstilling, forventninger hos befolkningen, utfordringer og hvilke beslutninger som tas av politikerne. Når vi skal bygge nytt må vi kontinuerlig tenke fremover, men å se inn i ei glasskule er ikke noen fasit. For noen år siden var det nok for eksempel ikke mange som tenkte at de fysiske bankene skulle så å si forsvinne. Utviklingen har gått fra monument via bankkort til mobil, det er i dag langt mellom bankbyggene. Vil en 60-årig kvinnelig pasient i 2015 trenge det samme som en 60-årig kvinnelig pasient i 2035? Antagelig ikke. Men det er de forutsetningene vi må planlegge under, og bygge ut fra.

Hanne-Lilian Søvik, Regionalt brukerutvalg for Helse Midt-Norge RHF

Brukerne har klare forventninger og ønsker til helsetjenestene i fremtiden. I første rekke trenger vi hjelp til å bli friske – og forbli friske. Så ønsker vi oss hjelp til mestring av livet, og at helsevesenet kan være et sikkerhetsnett når ulykker og sykdom skjer. Kvalitet, verdighet og respekt er stikkord. Snakk så vi forstår, og lytt til det vi sier. Ha tid til oss, og gi oss motivasjon og kompetanse til å stå i behandling. Alt dette krever god samhandling mellom aktører og ansvarsområder, og det stiller store krav til informasjonsflyt og logistikk. Ingen kan lese seg til mine erfaringer som pasient, de er bare mine, derfor er det så viktig at brukerne også tas med i planleggingen av hvordan vi møter fremtidens helsetjeneste.

Berge Solberg, professor i medisinsk etikk, NTNU

Vi skal lytte til pasientens stemme med respekt og integritet, og sette pasienten i stand til å velge forsvarlig og riktig medisinsk behandling og undersøkelser. Pasienten er ekspert i eget liv, og pasientens autonomi vil kanskje stå enda sterkere i fremtiden. Teknologien gir enorme muligheter, men også utfordringer. Den gir oss muligheten for livsforlengelse, men det betyr ikke nødvendigvis livskvalitet. Teknologien og medisinsk utvikling vil kunne åpne for å forlenge dødsprosessen, og dette er en viktig debatt å ta. Det er en vanskelig etisk balansegang når vi sier at alvorlig syke pasienter selv må få velge om de vil avslutte behandlingen, samtidig som helsepersonell skal holde folk i live. Er det etisk viktig å begrense til samfunnets beste? Jeg mener nei – ikke til samfunnets beste, men til pasientens beste. Vi må også i fremtiden være motivert av hensynet til pasienten – gjøre godt, begrense lidelse. Det er viktig at vi bevarer tillit og tro til at offentlige helsetjenester leverer de viktige varene i fremtiden, og vi må holde debatten om prioriteringer oppe. Vi må sikre gjennomslag for pasientsentrert nøktern medisin som kjenner sin begrensning, og setter livskvalitet vel så høyt som livsforlengelse.