– Kan ha stor overføringsverdi

​I gymsalen på den regionale sikkerhetsavdelinga en tirsdag ettermiddag  trenes det på sitasjoner som man helst vil unngå i sikkerhetspsykiatrien. En pasient, i denne anledning en ansatt, utagerer og situasjonen må håndteres fysisk for å unngå skade på pasienter eller ansatte.

Instruktørene viser hvordan man kontrollert legger pasienten i gulvet før det tas i bruk mekaniske tvangsmidler. I dette tilfellet brukes det transportbelter.

Det kan se dramatisk ut, men det handler om å sikre kontroll over situasjonen. Det forklarer fagutvikler Egil Andre Brovold ved Brøset.

– Vi må øve på sikker håndtering av alvorlige uønskede hendelser selv om disse skjer relativt sjeldent. I de første ukene av et opphold er det ofte høyere risiko for utagering og vold, altså før pasienten er stabilisert og den iverksatte behandlingen har fått effekt. Da er det særlig viktig at personalet har en felles forståelse av risikovurdering og risikohåndtering, sier han.

– Dette gir pasientsikkerhet og sikkerhet for personalet i den praktiske hverdagen.

– Ikke først og fremst muskler

Det er ikke kampsporttrening de driver med. Fokuset er på et fåtall teknikker som alle skal være gode på. I møte med noen av landets mest krevende psykiatriske pasienter må de være godt forberedt. Ved sikkerhetspostene på Brøset har de psykisk syke mennesker som i noen tilfeller har begått svært alvorlige kriminelle handlinger. Dette er pasienter som har høy risikoatferd eller er for ressurskrevende for det ordinære helse- og fengselsvesenet.

For de ansatte handler det om å skape en ramme, trygghet og gjensidig respekt som gjør at disse menneskene kan få behandling for sin psykiske lidelse.

– Vi ønsker ikke først og fremst ansatte med store muskler, vi ser heller etter gode konfliktløsere. Det kan like gjerne være ei lita dame som en stor mann. Vi må spille på hverandre og ha et solid arbeidsmiljø der du blir godt kjent med makkeren din, sier Brovold.

Erfaringer i en perm

Selv mener han og de øvrige ansatte at mange andre aktører i helsevesenet har mye å lære av måten de jobber forebyggende preventivt på, selv om kontekst og pasientgruppe kan variere. For på Brøset har de i lang tid hatt en veletablert kultur og arbeidsmåte som forhindrer at det skal komme så langt at tvangsmidler må tas i bruk. Dette har de nå tatt pennen fatt for å samle i et praktisk rettet dokument kalt «Manual for forebygging og håndtering av voldsrisiko - med kompendium Fysisk håndtering av vold - Regional sikkerhetsavdeling Brøset».

Arbeidet med manualen startet tilbake i 2010, da to ansatte fra hver post på Brøset satte seg ned sammen for å finne ut hva de er gode på og kan mye om, altså hva slags eksplisitt kunnskap de har i avdelingen som kanskje ikke står i «læreboka». Brovold har selv vært sentral i arbeidet.

– Vi har en kultur og en måte å jobbe på her som er godt innarbeidet og kunnskapsbasert, men som ikke nødvendigvis er skrevet ned på en helhetlig samlet måte i lærebok eller lignende. Vi ønsket å lage en erfaringsbasert manual som i detalj viser hvordan vi jobber og planlegger for å unngå at voldelige eller truende situasjoner skal oppstå i møte med pasientene, forklarer Egil Andre Brovold.

– Det er våre erfaringer i en perm, uten akademiske henvisninger. For oss har også prosessen bidratt til økt bevisstgjøring og profesjonalisering rundt de allerede eksisterende rutinene.

Avgjørende med planlegging

Manualen tar for seg sentrale temaer som grensesetting, organisering, miljøterapi, maktbruk, risikovurdering og risikohåndtering. Den beskriver også spesifikke risikosituasjoner, og hvordan håndteringen blir vurdert og planlagt gjennom en kontinuerlig risikovurdering der det blir laget en egen håndteringsplan for hver enkelt pasient.

Dette gjøres på detaljnivå i hvert enkelt tilfelle, enten det dreier seg om en utflukt, aktiviteter på området eller en pasientsamtale på posten.

– Hver gang vi gjennomfører en samtale er det viktig at vi har et lite formøte. Der kan vi planlegge hvordan samtalen skal foregå og gjøre en risikovurdering på tema som skal tas opp med pasienten. Vi diskuterer hva samtalen skal inneholde, hva som kan oppfattes negativt, hvor mange vi bør være til stede og planlegger ulike scenarioer. Slik legger vi en konkret strategi på hvordan situasjonen håndteres dersom den skulle eskalere, forklarer Brovold.

– Har vi kjennskap til at en pasient har en forverret eller ustabil psykisk tilstand, må vi legge opp samtalen etter det. Dette handler om sikkerhet både for oss og pasienten.

Tett på

Brovold mener noe av det viktigste i forebygging av vold er at det alltid er noen til stede i avdelinga. Personalet må jobbe sammen og på skift for å kunne være tilgjengelig for pasienten.

– Man må hele tiden ha øyne og ører i avdelinga, hvis ikke er man ett skritt etter hele tiden. Dialogen kan bli forverret dersom du ikke får med deg opptakten til en gitt situasjon, påpeker han.

Når det er aktiviteter har de alltid to ansatte til oppfølgingen av den enkelte pasient. Det er viktig at personalet er der pasienten for å drive kontinuerlig forebygging. Samtidig sikrer man kortest mulig responstid.

Gode erfaringer fra sykehjem

Andre deler av helsevesenet kan ha mye å lære av liknende tankegang, mener Brovold. Han har siden 2010 hatt mange undervisningsoppdrag rundt omkring på ulike institusjoner. Det har også vært en nyttig erfaring for å justere og tilpasse innholdet i manualen underveis

– Vi har tenkt mye på hva slags overføringsverdi et slikt arbeid kan ha, for eksempel i et sykehjem, der man kan oppleve episoder med utagerende demente. Det som er viktig da er å koke det hele ned til hva de trenger, og det er å jobbe tett sammen og ha avtalte rutiner slikt at man gjør ting likt. Man må for eksempel planlegge stellet i detalj, alt fra hvem som skal holde vaskekluten til hvem som holder i dorullen, sier han.

– Jeg opplever å komme tilbake til sykehjem i etterkant der jeg får høre at de nå har mye større kontroll og færre utageringer. Det synes jeg er artig, at våre metoder kan hjelpe andre i liknende situasjoner.

Ønsker samarbeid

Ved sikkerhetsavdelingen på St. Olavs Hospital på Øya får Brovold og forfatterne av manualen støtte i at konfliktløsning oftest håndteres best med god kommunikasjon og godt samspill. Sikkerhetssjef Roald Hammer mener de kan ha mye å lære av den teoretiske og praktiske øvingen de har på Brøset.

Han opplyser han om at det på Øya har vært en økning i oppdrag som omhandler psykiatrisk syke, gjerne i kombinasjon med rus, noe som også stiller større krav til sikkerhetspersonell som blir tilkalt når ting har gått «litt over styr».

– Dette er også vår største utfordring ved denne type oppdrag – vi kommer ofte sent inn i hendelsen og det reduserer muligheten for å «styre» utviklingen av situasjonen i samme grad. En annen utfordring med slike saker er at de heldigvis oppstår relativt sjelden, og at personellet derfor ikke vil kunne opparbeide nødvendig praktisk erfaring med håndtering av slike hendelser gjennom sin yrkesutøvelse, sier Hammer.
At de innen psykisk helsevern er gode på utageringer og konflikthåndteringer, er han godt kjent med.

– Særlig på Brøset er de flinke til dette og har gode rutiner. Derfor har vi også anmodet dem om et samarbeid, og håper å kunne etablere en arena hvor våre mannskaper får delta på teoretisk og praktisk øving sammen. Det vil vi se som en stor forbedringsmulighet, påpeker sikkerhetssjefen.

– For oss er det svært viktig å vedlikeholde rutiner som sikrer opplæring, implementering, samtrening og øvelser.