Hvordan trene med røykebein?

Gangtrening som gir smerter er den treningsformen det er forsket mest på hos personer med perifer karsykdom. Men det finnes gode alternativer.

 

Fysisk aktivitet gir smerter i beina for personer med røykebein, og det er en av grunnene til at mange i denne gruppa er inaktive. Inaktivitet øker imidlertid risikoen for at åreforkalkningen i beina skal utvikle seg videre, og daglig fysisk aktivitet er viktig for å bryte denne onde sirkelen. Trening kan føre til økt gangdistanse, færre smerter og bedre livskvalitet.

Les mer om effektene av trening ved røykebein her

Et treningsprogram ved perifer karsykdom bør ha som mål å stimulere til økt smertefri og maksimal gangdistanse. Gangtrening har vist seg å være mer effektivt enn andre typer trening for beina, slik som sykling, trappegange og ulike styrketreningsøvelser. Likevel trenger ikke treningen å bestå av bare gange.

Intervallbasert gangtrening

Den anbefalte treningsmetoden ved perifer karsykdom er å gå i motbakke fram til man får moderate smerter. Intensiteten bør være så høy at smertene kommer i løpet av tre til fem minutter. Deretter tar man en pause til smertene forsvinner, før man går videre helt til man får moderate smerter igjen. Slik fortsetter man i minst 30 minutter. Denne intervallbaserte treningsformen bør gjennomføres minst tre dager hver uke, men gjerne hver dag.

Etter hvert som man blir bedre trent, vil man kunne gå lenger på samme hastighet og stigningsgrad før smertene kommer. Hvis man klarer ti minutter eller mer før man får moderate smerter, bør man øke hastigheten eller trene i en brattere motbakke.

Andre treningsformer

En stor andel av de som har røykebein er eldre, og mange har tilleggssykdommer som kan gjøre at gangtrening er svært smertefullt eller rett og slett umulig å gjennomføre. Det kommer heldigvis flere og flere nye studier som tyder på at også andre treningsmetoder kan redusere symptomene og gi økt gangkapasitet for denne gruppa pasienter.

En oversiktsartikkel med totalt mer enn 1000 pasienter tyder faktisk på at de aller fleste treningsformene som er studert kan gi en forbedring i gangfunksjon. Dette inkluderer både tradisjonell styrketrening av leggmuskulaturen og utholdenthetstrening for overkroppen, for eksempel i form av armsykling. Det er også vist effekt av trening med både lav og med høyere intensitet.

Å trene på egen hånd

Det har vist seg at trening som overvåkes av helsepersonell gir større effekt på maksimal gangdistanse enn det å trene selv for personer med røykebein. Heldigvis finnes det i dag teknologi som gjør det mulig å følge med på og justere treningen til pasientene selv om de trener hjemme på egen hånd, og de studiene som finnes på dette feltet viser at overvåket, hjemmebasert trening forbedrer gangdistansen mer enn kun rådgivning om å trene.

En svært lav andel av pasienter med røykebein deltar på organisert, overvåket trening på sykehusene, og det er viktig at helsepersonell er åpne for å benytte teknologiske løsninger som gjør det mulig for disse personene å trene effektivt på egen hånd.

REFERANSER:

Fokkenrood, H. J., Bendermacher, B. L., Lauret, G. J., Willigendael, E. M., Prins, M. H., & Teijink, J. A. (2013). Supervised exercise therapy versus non‐supervised exercise therapy for intermittent claudication. The Cochrane Library.

Bäck, M., Jivegård, L., Johansson, A., Nordanstig, J., Svanberg, T., Adania, U. W., & Sjögren, P. (2015). Home-based supervised exercise versus hospital-based supervised exercise or unsupervised walk advice as treatment for intermittent claudication: a systematic review. Journal of rehabilitation medicine, 47(9), 801-808.

Parmenter, B. J., Raymond, J., Dinnen, P., & Singh, M. A. F. (2011). A systematic review of randomized controlled trials: walking versus alternative exercise prescription as treatment for intermittent claudication. Atherosclerosis, 218(1), 1-12.

Fant du det du lette etter?
Vi kan ikke svare deg på tilbakemeldingen. Ikke send oss personlig informasjon, for eksempel navn, e-post, telefonnummer eller fødselsnummer.