"Norsk" intervalltrening mer effektivt enn moderat trening ved hjertesvikt

4x4-intervaller og Ullevålsmodellen har blitt brukt med svært god effekt i to nye internasjonale forskningsprosjekter. Treningsmetodene var mer effektive enn roligere trening både ved systolisk og diastolisk hjertesvikt.

Illustrasjon av Ullevålsmodellen tilpasset hjerterehabilitering i fase IIB og III. Modellen inkluderer gruppebasert trening i 50 minutter og 15 minutter gruppebasert veiledning.

​​​I denne saken oppsummerer vi ny forskning om trening og treningsbasert rehabilitering for personer med hjertesvikt. De omtalte forskningsartiklene ble publisert i januar 2020.​​

4x4-intervaller gir dobbel kondisøkning ved HFpEF

Den første studien som sammenligner effekten av 4x4-intervaller og trening med moderat intensitet for pasienter med hjertesvikt uten svekkelser i selve pumpefunksjonen er omsider publisert. Studien er gjennomført av forskere i Brasil, og viser klart størst kondisjonsforbedring som følge av intervalltreningen. Hjertefunksjonsmål og livskvalitet forbedret seg imidlertid i like stor grad i begge gruppene.

– Alle pasientene som trente 4x4-intervaller forbedret kondisjonen sin med minst 10 %. Intensiv intervalltrening bør vurderes som en potensiell treningsform for pasienter med HFpEF, muligens også innføres som anbefalt standard, konkluderer forskerne.

Dobbel effekt

De 24 deltakerne ble tilfeldig fordelt til en av de to treningsmetodene. Begge gruppene trente tre dager hver uke i tre måneder. De som trente moderat gjennomførte lengre økter enn intervalltreningsgruppa slik at det totale energiforbruket under trening var likt i begge gruppene. Intervalltreningen ble gjennomført etter den klassiske norske protokollen, med tre minutter aktiv pause mellom hvert intervalldrag, og pulstopper mellom 85 % og 95 % av makspulsen de siste minuttene av dragene.

19 deltakere fullførte studien. 4x4-intervalltreningen forbedret det maksimale oksygenopptaket med 23 %, mens forbedringen var på 11 % etter moderat, kontinuerlig trening. Forskerne overvåket treningsintensiteten nøye underveis i øktene, og dokumenterer at deltakerne i begge gruppene faktisk trente med den intensiteten de skulle.

Det estimerte slagvolumet til hjertet økte også vesentlig mer med intervalltrening. Det var ingen alvorlige helseepisoder knyttet til treningen. Forskerne så også etter endringer i hjertefunksjon målt med ultralyd. Pumpefunksjonen – som altså ikke var svekket i utgangspunktet – forbedret seg ikke i noen av gruppene, men den diastoliske hjertefunksjonen ble bedre i løpet av treningsperioden. Verdiene av hjertesviktmarkøren NT-proBNP sank i begge gruppene. Begge gruppene rapporterte bedre livskvalitet etter de 12 ukene med trening.

Ikke hard løping

Så hva innebærer intensiv 4x4-intervalltrening for denne pasientgruppa? De brasilianske forskerne har rapportert nøyaktig treningsbelastning for deltakerne. Ved starten av treningsperioden gikk deltakerne i gjennomsnitt i 4,5 km/t på 4,4 % stigning på tredemølla under fireminuttersdragene. 12 uker senere hadde gjennomsnittshastigheten økt til 5,2 km/t og stigningen til 5,3 %. Deltakerne i studien var i gjennomsnitt 60 år gamle, noe som er for ungt å regne når man snakker om hjertesvikt.

– Resultatene fra vår studie øker kunnskapen på et område der det finnes lite forskning til nå. Nå ser vi fram til å få resultatene fra EU-studien OptimEx, som vil gi oss enda mer robust informasjon om effekten av ulike treningsmetoder for pasienter med HFpEF, avslutter forskerne artikkelen sin. 

– Må reproduseres i større studier

OptimEx er en langt større studie som også sammenligner effekten av 4x4-intervaller og moderat trening ved hjertesvikt med bevart ejeksjonsfraksjon. Studien ledes fra CERG i Trondheim, og resultatene forventes publisert om ikke lenge. Blant OptimEx-forskerne er de belgiske hjerterehabiliteringsekspertene Paul Beckers og Andreas Gevaert. De har skrevet en kommentarartikkel som er publisert sammen med den brasilianske forskningsartikkelen i European Journal of Preventive Cardiology.

Belgierne roser den brasilianske studien for å fronte 4x4-intervalltrening som potensiell treningsform også for pasienter med hjertesvikt med bevart ejeksjonsfraksjon. Samtidig maner de til litt reservasjon når det gjelder å anbefale intervalltrening til et stort antall pasienter foreløpig. De viser blant annet til at svært få av pasientene som ble vurdert til studien faktisk kunne delta, og at intervalltrening dermed kan være egnet bare for et svært selektert utvalg av HFpEF-pasienter.

I tillegg peker de på hvordan forskere i Trondheim startet en bølge av nysgjerrighet og forventning om intervalltrening i hjerterehabilitering på starten av 2000-tallet, etter at studiene derfra viste at 4x4-intervaller forbedret kondisjon, hjertefunksjon, blodårefunksjon og livskvalitet mer enn moderat trening både ved koronar hjertesykdom og systolisk hjertesvikt. Dessverre ble ikke resultatene fra CERG-studiene reprodusert i de større multisenterstudiene SAINTEX-CAD og SMARTEX-HF  mest sannsynlig fordi intensitetsstyringen av treningen i disse studiene var for dårlig.

– La oss håpe de høye håpene for intervalltrening for hjertepasienter blir infridd denne gangen, når resultatene fra OptimEx etter hvert blir publisert, avslutter Beckers og Gevaert.

REFERANSE:

Donelli da Silveira, A., Beust de Lima, J., da Silva Piardi, D., dos Santos Macedo, D., Zanini, M., Nery, R., Laukkanen, J. A., & Stein, R. (2020). High-intensity interval training is effective and superior to moderate continuous training in patients with heart failure with preserved ejection fraction: A randomized clinical trial. European Journal of Preventive Cardiology, 2047487319901206.

Beckers, P. J., & Gevaert, A. B. (2020). High intensity interval training for heart failure with preserved ejection fraction: High hopes for intense exerciseEuropean Journal of Preventive Cardiology

Ullevålsmodellen bedre enn moderat trening ved HFrEF

Også andre, lignende intervalltreningsmodeller som er funnet opp i Norge sprer seg til rehabiliteringssentre i andre land. Bulgarske forskere har testet effekten av den intervallbaserte, instruktøravhengige gruppetreningsmetoden kjent som Ullevålsmodellen for pasienter med systolisk hjertesvikt, og kommet fram til at effekten på både kondisjon, hjertets pumpefunksjon og livskvalitet er større enn ved moderat trening.

Studien inkluderer 120 pasienter med stabil hjertesvikt. De ble tilfeldig fordelt til Ullevålsmodellen eller moderat trening i 12 uker. Fysisk kapasitet ble målt med både ergospirometri og 6-minutters gangtest. Begge gruppene hadde forbedringer på begge testene etter treningsperioden, men effekten var signifikant større etter intervalltreningen. Venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon økte også mer med Ullevålsmodellen.

– Gruppebasert høyintensitetstrening kan rulles ut i stort format på rehabiliteringssenter for pasienter med hjertesvikt, konkluderer forskerne.

REFERANSE:

Papathanasiou, J. V., Petrov, I., Tokmakova, M. P., Dimitrova, D. D., Spasov, L., Dzhafer, N. S., Tsekoura, D., Dionyssiotis, Y., Ferreira, A., Lops, A. J., Rosulescu, E., & Foti, C. (2020). Group-based cardiac rehabilitation interventions. A challenge for physical and rehabilitation medicine physicians: a randomized controlled trial. European journal of physical and rehabilitation medicine.

Overvurderer eget aktivitetsnivå kraftig

Når pasienter med diastolisk hjertesvikt svarer på spørreskjema om fysisk aktivitet rapporterer de høyere aktivitetsnivå enn det aktivitetsmåleren de går med viser. De sier også at de sitter mindre i ro enn de faktisk gjør, ifølge en portugisisk studie som nå er publisert i Scandinavian Cardiovascular Journal.

Studien inkluderer ikke data fra mer enn 22 pasienter med hjertesvikt med bevart pumpefunksjon. De svarte på et kjent spørreskjema om hvor aktive de hadde vært den siste uka, og med hvilket aktivitetsnivå. I tillegg gikk de med et akselerometer som måler nettopp aktivitetsnivå og intensitetsnivå.

Deltakerne påstod at de satt i ro i omtrent fire timer hver dag, mens akselerometrene avslørte at det reelle tallet var nærmere sju timer i gjennomsnitt. De fortalte også at de var aktive med moderat eller høyere intensitet i 44 minutter hver dag og dermed tilfredsstilte anbefalingene for fysisk aktivitet. Akselerometerdata indikerte derimot at de ikke hadde et så høyt aktivitetsnivå i mer enn 19 minutter om dagen. Bare fem av pasientene hadde en eller flere sammenhengende perioder på ti minutter eller mer med moderat eller høyere aktivitetsnivå i løpet av uka.

Forskerne fant en ganske klar sammenheng mellom mer objektivt målt fysisk aktivitet og bedre kondisjon, både målt som maksimalt oksygenopptak og med en 6-minutters gangtest. Det var for øvrig ingen sterk sammenheng mellom selvrapportert og objektivt målt fysisk aktivitetsnivå, slik at de som rapporterte mest aktivitet like gjerne kunne være blant de som faktisk var minst aktive.

– Selvrapportering av aktivitetsnivå fører til at pasienter med hjertesvikt med bevart ejeksjonsfraksjon undervurderer stillesittende tid og overestimerer tid med moderat eller høyt aktivitetsnivå. Bare objektivt målt fysisk aktivitet med akselerometere henger sammen med fysisk kapasitet, konkluderer forskerne.

REFERANSE:

Schmidt, C., Santos, M., Bohn, L., Delgado, B. M., Moreira-Gonçalves, D., Leite-Moreira, A., & Oliveira, J. (2019). Comparison of questionnaire and accelerometer-based assessments of physical activity in patients with heart failure with preserved ejection fraction: clinical and prognostic implications. Scandinavian Cardiovascular Journal, 1-7.

Menn og kvinner med diastolisk hjertesvikt er like spreke

Bedre gangkapasitet er koblet til bedre hjertesviktrelatert livskvalitet blant menn med hjertesvikt og bevart ejeksjonsfraksjon. Hos kvinner fant ikke forskerne en slik sammenheng. Forskningsartikkelen viser også at menn og kvinner med slik diastolisk hjertesvikt generelt sett klarer å gå like langt på en 6-minutters gangtest.

Den nye artikkelen slår sammen data fra to studier, RELAX og NEAT-HFpEF. Studiene inkluderer til sammen 323 pasienter med hjertesvikt hvor pumpefunksjonen er intakt. Begge studiene har undersøkt effekten av legemidler på fysisk kapasitet. I denne artikkelen bruker forskerne målingene som ble gjort før intervensjonsperioden.

For både menn og kvinner var den fysiske kapasiteten høyere jo yngre man var og jo lavere BMI man hadde. For kvinner var atrieflimmer og diabetes forbundet med lavere gangkapasitet, mens høyere BMI var koblet til lavere livskvalitet. Kun blant menn var resultatene fra gangtesten assosiert med resultatene fra spørreskjemaet om livskvalitet, og de som gikk kortest rapporterte dårligst hjertesviktrelatert livskvalitet.

REFERANSE:

Honigberg, M. C., Lau, E. S., Jones, A. D., Coles, A., Redfield, M. M., Lewis, G. D., & Givertz, M. M. (2020). Sex Differences in Exercise Capacity and Quality of Life in Heart Failure with Preserved Ejection Fraction: A Secondary Analysis of the RELAX and NEAT-HFpEF Trials. Journal of Cardiac Failure.

Trening bedrer livskvaliteten

Nok en studie bekrefter at trening gir bedre livskvalitet for pasienter med kronisk hjertesvikt. Denne gangen er det iranske forskere som har fordelt 52 pasienter tilfeldig til 24 uker med eller uten regelmessig treningsoppfølging. Treningsgruppa gjennomførte tre økter i uka, med ca. 30 minutter utholdenhetstrening med moderat intensitet hver gang. Etter perioden hadde treningen forbedret livskvaliteten innen generell helse, fysisk funksjon, mental helse og sosial fungering, samt redusert kroppslig smerte, grad av utmattelse og rollebegrensninger som følge av både fysiske og emosjonelle problemer. Både pasienter i NYHA-klasse II og III opplevde at trening gav bedre livskvalitet. Treningen hadde også effekt på blodtrykk og hjertefrekvens.

REFERANSE:

Hasanpour-Dehkordi, A., Yadollahi, M., Tali, S. S., & Gheshlagh, R. G. (2020). Effect of exercise training on dimensions of quality of life and fatigue in people with congestive heart failure class II and III: A randomized controlled trial. Indian Journal of Medical Specialities, 11(1), 15.