Kan man drive konkurranseidrett etter et hjerteinfarkt?

Dag 1 av ESC-kongressen i Barcelona viste at det finnes moderne muligheter som gjør det trygt og effektivt å trene hjemme som en del av hjerterehabiliteringen. På den andre dagen av verdens største hjertekongress fikk vi blant et innblikk i kommende retningslinjer for tidligere aktive pasienter som ønsker å fortsette med idretten sin i etterkant av et hjerteinfarkt.

Skader trening og konkurranse hjertet?

Vi vet at mange er opptatt av at trening angivelig kan øke risikoen for hjerteflimmer. Konklusjonen fra den franske hjertelegen Laurent Fauchier er imidlertid betryggende: Moderat og regelmessig trening reduserer eller har nøytral effekt på risikoen for å få atrieflimmer for menn og kvinner flest. Et høyt fysisk aktivitetsnivå over mange år kan kobles til økt risiko for atrieflimmer, men da snakker vi om trening på et så høyt nivå at det ikke er relevant for mosjonister som trener regelmessig.

Å rammes av hjertestans under maraton er heller ikke noe de fleste treningsglade trenger å bekymre seg nevneverdig for. Mer enn én million mennesker har fullført London maraton i løpet av de 36 årene konkurransen har blitt arrangert. I samme periode har det bare vært 18 tilfeller av hjertestans, ifølge løpets medisinske direktør Sanjay Sharma.

Men hva om en idrettsutøver får hjerterytmeforstyrrelser, og MR-undersøkelsen avslører et bindevevsarr på hjertet? Da bør de både få restriksjoner på trening og medisinsk behandling som reduserer faren for farlige arytmier og plutselig hjertedød, fortalte Domenica Corrado fra Italia. Corrado påpekte at det ikke finnes bevis for at trening øker faren for slik arrdannelse. Dersom en EKG-undersøkelse viser tegn til underliggende hjertesykdom hos en idrettsutøver, er det imidlertid stor sannsynlighet for at det ikke er noe galt. Ifølge den australske professoren André La Gerche ser man unormale EKG-funn hos en tredjedel av utøverne, men studier fra forskningsgruppa hans tyder på at det ofte skyldes at trening endrer både hjertets form og posisjon i brystet.

Det finnes likevel noen arvelige hjertemuskelsykdommer hvor konkurranseidrett er frarådet fordi det øker risikoen for livstruende hjerterytmeforstyrrelser. Dilatert kardiomyopati og hypertrofisk kardiomyopati er to av disse. Hjertet til opptil 15 % av alle idrettsutøvere har økt volum på samme måte som ved dilatert kardiomyopati, mens hver 50. utøver har en fortykket hjertemuskelvegg som er til forveksling lik det man ser ved hypertrofisk kardiomyopati. Derfor kan det være vanskelig å fange opp idrettsutøvere som faktisk har slik sykdom, og italieneren Antionio Pelliccia holdt et viktig foredrag om hvordan man kan bruke hjerteultralyd, MR og genanalyser for å oppdage disse nokså sjeldne tilfellene. Han påpekte samtidig at det finnes varianter av hypertrofisk kardiomyopati som er forbundet med relativt lav risiko for hjertestans, og at framtidige studier bør undersøke om man i større grad kan åpne for konkurranseidrett for de som faller inn under denne lavrisikogruppa.

Når kan hjertesyke utøvere konkurrere igjen?

Nye og mer liberale anbefalinger er på vei for pasienter som ønsker å ta opp igjen konkurranseidrett etter å ha fått blokket ut trange blodårer i hjertet. Svenske Mats Börjesson leder arbeidet med de nye europeiske retningslinjene, som har som mål å gi mer individspesifikke råd enn det som gis i dag. Likevel vil retningslinjene trolig på generelt grunnlag anbefale ett års ventetid fra behandlingen og til pasientene kan begynne å konkurrere igjen mer eller mindre uten restriksjoner.

I sitt innlegg på ESC-kongressen påpekte Börjesson at faktorer som stress, temperatur, dehydrering og elektrolyttforstyrrelser kan påvirke risikoen for et nytt infarkt i en konkurransesituasjon med høy intensitet, og at det derfor er behov for restriksjoner – i alle fall i et visst tidsrom etter behandlingen. Han viste dokumentasjon på at opp til sju kilometer løping hver dag ser ut til å redusere risikoen for ny hjerte- og karsykdom, mens de som løper mer enn dette kan ha økt risiko. Samtidig trakk han fram norsk forskning som viser at intensiv intervalltrening etter utblokking faktisk kan redusere risikoen for at blodårene skal tette seg igjen.

De nåværende retningslinjene fra 2005 anbefaler kun konkurranser innen idrettsformer som gir lav belastning, for eksempel bowling, golf og turn. For pasienter som har vesentlig svekket hjertefunksjon eller fortsatt har en eller flere blodårer med kritiske forsnevringer etter behandlingen, anbefales ingen konkurranseidrett overhodet i disse retningslinjene.

Effektiv hjerterehabilitering

På postersesjonene på kongressen viser forskere fra hele verden fram helt ferske resultater fra sine egne studier. Blant det mest spennende som ble vist fram på dag 2 var en finsk studie som understreker betydningen av bli mer fysisk aktiv når man har stabil angina. Hele 1750 pasienter deltok i studien, og de som var fysisk inaktive både ved oppstart og to år senere hadde seks ganger høyere risiko for å dø av hjerte- og karsykdom enn de som var mer fysisk aktive på begge tidspunktene. De som opprinnelig var inaktive, men økte aktivitetsnivået i løpet av de to årene hadde derimot samme risiko for tidlig død som de som hadde vært nokså aktive hele tida.

Ei hel posterøkt denne dagen var viet til studier innen hjerterehabilitering. Vi bet oss merke i en spennende studie fra Portugal som viser markant redusert fare for ny hjerte- og karsykdom på svært lang sikt for pasienter som deltar på hjerterehabilitering. Forskerne sammenlignet pasientene med ellers like pasienter som ikke hadde deltatt på organisert rehab, og fant mer enn halvert risiko for nye hendelser i mer enn ti år etter infarktet.

Belgiske forskerne har samlet data fra alle studier som sammenligner effekten av intervalltrening og kontinuerlig trening med moderat intensitet for hjertepasienter. Resultatene viser at både pasienter med koronar hjertesykdom (hjerteinfarkt/angina) og hjertesvikt bedrer kondisjonen mest med intensiv intervalltrening. En annen studie som ble presentert viser at høy intensitet er trygt også for høyrisikopasienter. Samtidig viste flere forskningsgrupper fram studier som viser god effekt av hjerterehabilitering på kort sikt, men at forbedringene i kondisjon og risikofaktorer for ny sykdom svekkes over tid. Flere argumenterte for at det er behov for lengre oppfølging av pasientene etter at den organiserte rehabiliteringen er avsluttet. Tre ulike studier som ble presentert viste lovende effekter av ulike former for hjemmebasert telerehabilitering i opptil et helt år etter sykehusoppholdet, blant annet i form av skritt-tellere, pulsmålere koblet til smarttelefon og motiverende intervju basert på registrert aktivitetsdata.