Hjernerystelse

Hør episoden der du lytter til podkast, f.eks. Spotify eller iTunes​​. 

NILS: Du lytter til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital.

INGRID: Da gjorde jeg noe som ikke var så superlurt kanskje, og det var å google hjernerystelse.

Da får man opp litt statistikk for at den kan bli langvarig. Og det neste spørsmålet, og det er kanskje det dummeste man får opp når man googler, det er – kanskje jeg aldri blir bra igjen.

Det var veldig vanskelig å forholde seg til, særlig når jeg følte meg veldig dårlig.

NILS: De fleste av oss har slått hodet sitt en gang. Det kan være vondt og vi kan bli både kvalme, desorientert, trøtt og svimmel. I noen tilfeller kan det til og med hende at vi har fått en hjernerystelse. Men hva er egentlig det og hvorfor er det noen som blir dårlige i lang tid etterpå? Jeg heter Nils Lian og i denne episoden av Diagnose skal vi se litt nærmere på nettopp hjernerystelse.

TORIL: En hjernerystelse er en lett hodeskade som oppstår når hodet støter mot noe, og hjernen ristes eller beveger seg inne i skallen. Som oftest går symptomene fort over, men det kan også – noen ganger – ta lengre tid.

NILS: Toril Skandsen er overlege på Rehabiliteringsklinikken ved St. Olavs hospital og forsker ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap på NTNU. Hun jobber med mennesker som har fått lette hodeskader, for eksempel hjernerystelse.

TORIL: Jeg vil tro at minst 20-30 % av alle vil få en hjernerystelse i løpet av livet. Men vi har usikre tall fordi mange oppsøker ikke helsevesenet etter at de har slått hodet, og mange studier er gjort på store sykehus som kanskje fanger opp de mest alvorlige tilfellene. Vi har egentlig ikke sikre tall på forekomst, annet enn at vi vet at det er en ganske vanlig ting.

NILS: Det er mange måter å få en hjernerystelse på, men de fleste innebærer et slag eller støt mot hodet.

TORIL: Den vanligste årsaken er nok fall, og ofte bagatellmessige fall – at man snubler i en trapp eller kant eller faller fra egen høyde. Så er det ikke så uvanlig at man støter hardt borti noe, eller får noe mot hodet. Og i sport er det vanlig å få andre sine kroppsdeler slått mot hodet. Selvfølgelig ser man også ting som skjer med trafikkulykker og fall på sykkel og…

NILS: Det er også slik at mange som kommer på legevakten med hjernerystelse er påvirket av alkohol, fordi det er større sjanse for å skade seg når man er ruspåvirket.

Når noen først får en hjernerystelse, kan det være en voldsom hendelse med stor kraft, der mye skjer samtidig.

TORIL: Så ved en hjernerystelse skjer både det at hjernen ristes inne i skallen og selve støtet mot hodet, som til sammen gir flere fysiologiske reaksjoner som man vil kjenne at man blir uvel og kan få smerter og ubehag av.

NILS: Dette gjør at det er vanlig å oppleve en del symptomer i tiden rett etter hjernerystelsen.

TORIL: Hvis man først har symptomer etter hjernerystelse, har man gjerne mange forskjellige symptomer. Det kan være hodepine, svimmelhet, at man blir lett sliten, er følsom for lyd og lys, og så er det ofte noen følelsesmessige endringer, at man føler seg engstelig, irritabel, trist. Og så er det de såkalte kognitive vanskene – at man opplever vansker med å konsentrere seg, huske, føler at man tenker sakte. Det er det man omtaler som hjernetåke.

Og så er det vanlig å ha endringer når det gjelder søvn. Til å begynne med sover man gjerne mye mer enn vanlig, men etter hvert blir det vanskelig å få sove på kvelden. Og at man våkner i  løpet av natta.

NILS: Det vanligste etter en hjernerystelse er at disse symptomene reduseres og går over i løpet av et par uker.

TORIL: Men det er ikke uvanlig at det tar adskillig lengre tid. Så det er viktig å få frem at det er også en normal utvikling. Og ikke noe som er veldig alarmerende.

(MUSIKKOVERGANG)

INGRID: Det var første dag av sommerferien. Så hadde vi akkurat kommet på hytta og så skulle jeg ta ut noe baki bilen. Og på bilen vår har vi et sykkelstativ som er ganske tungt som er oppå bakluka. Og det fikk jeg i hodet når jeg skulle lukke luka på bilen.

NILS: Ingrid er 40 år og bor i Trondheim med mann og to barn. De hadde planlagt en koselig familieferie, men sommeren 2023 skulle bli litt annerledes.

INGRID: Jeg besvimte ikke da. Men det føltes som om jeg skulle besvime. Og så fikk jeg sånn: du vet at de sier at du ser stjerner. Det er som om det var et rush til hodet av noe. Så det føltes ikke som et vanlig slag, det føltes som noe mer.

NILS: Det hun kjente var en hjernerystelse. Og rushet hun kjente til hodet, kan ha vært den plutselige aktiveringen av mange hjerneceller på én gang. Noe som er typisk for hjernerystelser, og som kan føre til en kjemisk ubalanse i hjernen og en midlertidig svekket energitilførsel.

INGRID: Det var som en fysisk reaksjon i kroppen og jeg måtte sette meg etterpå. Så jeg tenkte at dette var et ille, ille slag. Jeg var litt bekymret for hvordan dette skulle gå.

NILS: Når noen har hatt et uhell og slått hodet er det noen ganger åpenbart at personen trenger legehjelp med en gang.

TORIL: …og da blir de tatt med til et akuttmottak eller lokal legevakt for å bli vurdert videre.

Men i mange tilfeller skjer dette langt unna noe legekontor, kanskje mens man er på tur eller i slalombakken. Og mange velger kanskje å se det an og se hvordan det utvikler seg, og da går de kanskje til fastlegen sin hvis symptomene øker.

NILS: Ingrid kjente at dette var en skikkelig hard smell, men ikke så ille at hun dro til legevakten. For på dag 1 gikk det faktisk helt greit.

INGRID: Det som skjedde det første døgnet var at jeg følte meg fin. Jeg har blitt forklart i ettertid at det er ganske vanlig. Men når det hadde gått ca. 24 timer etter at jeg hadde slått meg, slo det inn forferdelig med hodepine.

NILS: Hodepinen var sterk, og når den hadde vart i noen dager uten å gi seg, dro Ingrid til det lokale fastlegekontoret der hun ferierte.

INGRID: Jeg var bekymret for om det ville ødelegge sommerferien først og fremst. Men så fikk jeg beskjed om at dette går over om noen dager. Ta det med ro, så ordner det seg. Det er en veldig liten prosent av de som får hjernerystelse som får et mer langvarig løp, men mest sannsynlig er det ikke noe å bekymre seg for.

NILS: Dette var beroligende for Ingrid å høre, men da den sterke hodepinen ga seg etter en uke, tok andre symptomer over: svimmelhet, kvalme, lysskyhet og så måtte hun sove veldig mye. Og bekymringen – den kom tilbake.

INGRID: Så det var mye bekymring, og så gjorde jeg noe som ikke var så superlurt kanskje, og det var å google hjernerystelse.

Da får man opp litt statistikk for at den kan bli langvarig. Så jeg leste det og var bekymret for at den skulle bli det. Og det neste spørsmålet, og det er kanskje det dummeste man får opp når man googler, det er jo at: kanskje jeg aldri bli bra igjen.

Det var veldig vanskelig å forholde seg til, særlig når jeg følte meg veldig dårlig.

NILS: For Ingrid ble ikke noe bedre. Sommerferien ble etter hvert slutt, og hun skulle egentlig tilbake til jobb, men det var ikke mulig.

INGRID: Jeg var jo til fastlegen og fikk sykemelding. En uke sykemelding av gangen. Så hver gang jeg snakket med fastlegen var det: ja, vi tar en uke til og ser om det er bra om en uke, så det var et håp om at  det skulle gå over.

NILS: Men ukene gikk, og det ble ikke bedre. Så Ingrid begynte å tvile på om dette skulle bli bra.

INGRID: For jeg så at dette blir ikke… kanskje litt ut fra det jeg hadde googlet også, så hadde jeg forstått at enten blir du frisk i løpet av de to første ukene, og hvis ikke så blir det et lengre løp. Og det var også det fastlegen min da hun kom tilbake fra ferien selv sa. At vi måtte forvente 3-5 måneder før jeg var tilbake igjen.

NILS: På et vis var det en lettelse for Ingrid å få et estimat på hvor lang tid det kunne da. Noen måneder til, det går bra. Men etter hvert skulle hun begynne å gradvis komme tilbake til jobb, noe som bød på problemer på grunn av alle plagene hun slet med.

INGRID: Det var så mange begrensninger, så det så umulig ut. Hvordan skulle jeg klare å forholde meg til et vanlig liv? Jeg klarte ikke å være et sted med musikk og støy, hadde problemer med lys, kunne ikke bruke en skjerm. Og på jobb har jeg dataskjerm foran meg nesten hele dagen. Og det kunne ikke være mange mennesker rundt meg samtidig. Og det kunne ikke være høyt under taket, for det påvirket balansenerven min så jeg ble mer svimmel. Så å gå på kjøpesenter var nesten det verste jeg kunne gjøre.

Så med alt det var det sånn: ok, nå har det  gått snart 2 måneder siden jeg slo meg. Og ennå klarer jeg ikke fungere i de settingene som man må for å ha et normalt liv.

NILS: Dette gikk ikke veien, og Ingrid så at hun måtte gjøre noe annet.

INGRID: Da begynte jeg å forstå at jeg trengte mer hjelp. Jeg kunne ikke sitte hjemme og tenke meg frisk. Eller jeg blir ikke frisk av å bare være i ro, da. For det er ofte det som er rådet man får, og det rådet jeg også fikk i starten: bare ta det med ro.

TORIL: Tidligere ga man gjerne råd til folk med hjernerystelse om å ta det veldig med ro etterpå. De ble anbefalt å vente med aktivitet og utsette seg for mye stimuli til de var symptomfrie.

Nå vet vi at det å være altfor passiv til å begynne med sannsynligvis bare forlenger forløpet og det er helt andre råd som gjelder.

Rådet nå er at etter maks et par dager med hvile, hvis man trenger det, bør man gradvis gå tilbake til alle slags hverdagsaktiviteter, også fysisk aktivitet. Man anbefales å starte med kortvarig og ikke så intens aktivitet om gangen, kjenne etter hvordan det går, og øke gradvis etter hvert som man merker hva man tåler.

NILS: At denne forestillingen om å hvile seg frisk henger igjen, og at mange ikke er klar over de negative effektene på kroppen av å være passiv, det synes Toril Skandsen er litt overraskende, spesielt med tanke på at hjernerystelse er en relativt sett liten skade.

TORIL: Når vi nå vet mer og mer om at f.eks. etter hjerneslag skal man begynne å bevege seg samme dag nesten og at folk kommer på rehabilitering med store hjerneskader og er instilt på å trene. Så man har forståelse av at opptrening er viktig etter mange andre mer alvorlige tilstander, så da er det rart at man skal være så forsiktig med å fremprovosere noen som helst symptomer når man har hatt en så liten skade.

NILS: Fordi forløpet i enkelte tilfeller kan bli langvarig, selv om det ikke trenger å bli langvarig, er det viktig for Toril at det tas grep på et tidlig stadium.

TORIL: På St. Olav er vi opptatt av at vi nå ønsker kontakt med folk tidligere. Så vi tar imot henvisninger selv om det bare har gått noen få uker. Men ofte har pasientene hatt plagene lenge når de kommer til en spesialistpoliklinikk. Vi har en studie på St. Olav over pasientene som henvises, og der har det gått ca. 6 måneder i gjennomsnitt fra skade til de kommer til oss.

TORIL: Når noen kommer til oss med langvarige symptomer setter vi i gang en rehabiliteringsprosess, som er behandlingen. Og det vil bestå av flere ulike ting. En ting vi alltid tar tak i er det med fysisk aktivitet.

Og så er vi opptatt av at rehabilitering ikke er en pille man kan ta, det er en prosess man må engasjere seg i selv.

Så det blir viktig å se på hele tilværelsen til pasienten og se på alle faktorer som påvirker dagligliv og helse.

NILS: Derfor bruker de det som kalles en biopsykososial forståelsesmodell, som ser på hvordan både biologiske, psykologiske og sosiale forhold virker sammen.

TORIL: Der det blir viktig å ta tak i både hvordan man tenker rundt tilstanden, hvilke forventninger man har, hvilke erfaringer man har fra tidligere, vi ser på hvilken støtte personen har rundt seg, hvordan er det med nære relasjoner, forhold på arbeidsplassen, forhold til leder? Alle disse tingene kan være med å påvirke hvordan man har det. Og hvordan man kan komme seg videre.

NILS: Ingrids vei videre var først å oppsøke noen fysioterapeuter som jobbet med hjernerystelse i Oslo. De hjalp henne å komme i kontakt med nettopp Toril Skandsen, og slik ble hun med i en av Toril sine studier.

INGRID: Og da ble historien helt annerledes for meg da. Fordi jeg gjorde det hoppet selv, gjorde den innsatsen selv, at dette ikke går og noe må gjøres annerledes hvis jeg skal bli frisk.

NILS: Studien Ingrid ble med i handlet om trening, som var noe helt annet enn det hun hadde gjort de siste månedene.

INGRID:  Og da var det først en tredemølletest, hvor de undersøkte om symptomene mine økte når jeg hadde pulsøkning. Og det gjorde de. Tanken bak treningen var at jeg skulle trene meg opp gradvis. Jeg skulle begynne med 120 i puls, være 20 minutter i 120 i puls 3-5 ganger i uka. Så så vi hvordan det hadde gått. Jeg måtte føre logg med symptomer. Og så skulle jeg opp i 130 i puls.

Tanken var å flytte symptomene mine oppover. Og det fungerte veldig godt.

NILS: Treningen hadde god effekt og gjorde at Ingrid presset sin egen toleranse. I tillegg til treningen var det å bevege seg fritt rundt i naturen også bra for henne.

INGRID: Det var ekstremt positivt å være ute og gå tur i 20 minutter. For humøret også. Da følte jeg at jeg gjorde noe. Ok, nå gjør jeg noe fysisk for å bli bedre da. I motsetning til å få beskjed om å sitte i ro. For å sitte i ro hjemme det var jo… jeg kunne ikke se på TV, jeg kunne ikke lese, jeg kunne ikke høre på musikk. Så å sitte i ro betød egentlig bare å se i veggen.

NILS: Selv om rehabiliteringen kan gjøre ting mye bedre, er det viktig for Toril Skandsen å forklare at det ikke er en mirakelkur.

TORIL:Mange har en sterk forventning om at de skal bli friske fra alle symptomer og at alt skal bli som før. Det hender at det kan være en for høy målsetning.

Da er det viktig å huske på at hjernen er i forandring hele tiden, og at etter langvarig sykdom, med den erfaringen det er, etter det vil ikke ting bli akkurat som det var før man ble syk. Og at en del av det å bli bedre kan være det å akseptere at nå må man gå videre med litt nye forutsetninger.

Og litt snedig er det at hjernen har en tendens til å lage svart-hvitt-modeller, og man kan få litt falske minner om hvordan ting var før. Og det var ikke nødvendigvis sånn at før husket man alt man ble fortalt, at man aldri ble sliten, at man alltid hadde mye overskudd.  Selvfølgelig er det en forskjell i hvilke symptomer og kapasitet man har i forhold til før man slo hodet, men det hender at forskjellen kanskje ikke er så stor som det man opplever det som.

Så det kan være viktig å huske på at alle gangene man er sliten eller har vondt i hodet er det kanskje ikke hjernerystelsens skyld, men en del av det vanlige livet.

NILS: For Ingrid sin del, hadde forskningsprosjektet hun var en del av, og den gradvise opptrappingen av aktivitet, en svært positiv effekt på henne.

INGRID: Jeg ble jo frisk. Når jeg var på tremånederskontroll på tredemølletesten for å se hvor jeg lå på symptomer og puls, så var jeg nesten oppe i egen makspuls uten å ha symptomer. Og da hadde jeg hatt kjempegod bedring i løpet av de månedene. Og etter at jeg hadde vært på den testen begynte jeg gradvis å gå tilbake på jobb. Da trappet jeg opp 20 % for hver andre uke.

NILS: Ingrid hadde jobbet systematisk og målrettet over tid, noe som ga resultater. Litt etter litt hadde symptomene gitt seg og ni måneder etter at hun først slo seg var hun tilbake i 100 % på jobb. 

INGRID: Det hadde jeg ikke klart om jeg ikke hadde fått eksperthjelp. For den logiske måten å tenke er at hvis å gå på kjøpesenter gir meg hodepine og gjør meg svimmel, da gjør jeg ikke det mer, men det ender opp med at man isolerer seg helt og at man aldri kommer tilbake til yrkesaktiv status, hvis du skjønner.

NILS: For Toril Skandsen er det å jobbe med mennesker som har opplevd hjernerystelse og langvarige plager etter det, både spennende og givende. 

TORIL:Og jeg har møtt så mange pasienter som lykkes i å få det mye bedre og jeg opplever at det vanlige er at pasientene blir helt bra eller mye bedre.

Og også for de som dessverre må belage seg på å ha mer hodepine etter en hjernerystelse enn de hadde før, så opplever jeg at mange klarer å mestre den situasjonen veldig godt. Og jeg møter også pasienter som opplever at de har lært noe viktig om seg selv etter at dette har skjedd, og som ikke nødvendigvis synes at livet er dårligere etterpå enn det var før, selv om de faktisk har en del symptomer etter dette.

NILS: Ingrid er tydelig på at for henne var det viktig å bestemme seg for at hun ville bli bedre.

INGRID: Det var et helt bevisst valg fra min side at her ønsker jeg meg å bli frisk. Jeg har ikke tenkt å la dette bli identiteten min. Jeg vil bli bra igjen. For hvis jeg hadde lagt meg ned og sagt at dette var det som skjedde med meg, dette kommer til å definere resten av livet mitt, så hadde det gjort det.

NILS: Du har hørt Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital, i samarbeid med NTNU.

Denne episoden ble produsert av meg Nils Lian og Elling Finnanger Snøfugl

Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.

En stor takk til Toril og Ingrid som fortalte oss om hjernerystelse.

Har du lyst til å gi oss tilbakemelding, eller kanskje du har tips til tema vi kan lage nye episoder om? Send en e-post til diagnose alfakrøll stolav punktum n-o.

Du må gjerne abonnere på Diagnose der du lytter til podkast, eller følg St. Olavs hospital på Facebook og Instagram.

Vi høres.