- Viktig å avdekke når behandling ikke har effekt
En stor studie viser at nedkjøling av pasienter som har hatt hjertestans ikke har avgjørende betydning for overlevelse.
Pasienter som kommer til sykehus med hjertestans får systematisk intensivbehandling med generell organstøttende behandling (se mer om behandling i faktaboks). Det har lenge vært ønsket et spesifikt behandlingstilbud utover dette, og nedkjøling har vært i bruk med håp om at dette skulle hjelpe denne pasientgruppen.
En stor internasjonal studie (Hypothermia versus Normothermia after Ouf-of-Hospital Cardiac Arrest, forkortet TTM2) viser nå at det er ingen forskjell i overlevelse etter hjertestans ved bruk av nedkjøling. I testgruppen ble 1861 komatøse hjertestanspasienter inkludert. Halvparten fikk senket kroppstemperaturen til 33 grader, mens resten ble nøye overvåket med normal kroppstemperatur, 37, 8 grader.
Farlig feber
– Feber er farlig i denne pasientgruppen. Det kan føre til økt dødelighet og økt sjanse for hjerneskade. Derfor har innfallsvinkelen vært at vi unngår feber ved å senke temperaturen. Effekten var da at de ikke fikk feber. Derfor ønsket vi å se om det var nedkjølingen i seg selv eller rett og slett uteblivelsen av feber som hadde betydning for utfallet, forteller overlege ved thoraxanestesi og lokal prosjektleder ved St. Olav, Halvor Langeland. Han understreker samtidig hvor nøye begge pasientgruppene i studien ble overvåket.
– Vi var ekstremt nøye på at ingen fikk feber, med blant annet egne feberalarmgrenser. Bortsett fra nedkjølingen, ble all behandling gjort likt i de to gruppene. Hensikten var å finne ut om nedkjølingen hadde betydning for utfallet. Etter endt behandling, var det ingen forskjell å finne mellom de to gruppene. På en måte er det synd at en behandling ikke virker så godt som man har trodd og ønsket, men på den andre siden er det viktig å avdekke hvilken behandling som fungerer og hvilken som ikke gjør det. Vi får også mer kunnskap om en alvorlig tilstand, slik at fokus kan være på å finne fremtidige terapier som fungerer, sier Langeland.
VIL HA STOR EFFEKT: Halvor Langeland vil rette en stor takk til Hjertemedisinsk intensiv (HMI) ved St. Olav, som har vært positive til alle døgnets tider for å jobbe med studien. – Hele det hjertemedisinske miljøet har bidratt, dette er lagarbeid i aller høyeste grad. Spesielt vil jeg trekke frem sykepleierne Helle M. Næss og Therese M. Erbe, de to har gjort et omfattende oppfølgingsarbeid av pasientene, sier Langeland om studien som vil ha betydning for behandling av hjertestanspasienter fremover. På bildet sammen med fagutviklingssykepleier Helle M. Næss. Foto: Christina Yvonne Kalland
Det er høy dødelighet i denne gruppen, men grunnet bedre og mer høyspesialisert intensivbehandling har overlevelsen økt de siste tiårene.
– Funnene i denne studien vil ha betydning for hvordan vi behandler denne pasientgruppen fremover. Det er en kjempestor studie som vil bli førende for intensivbehandling av pasienter som har gjennomgått hjertestans. Nå kan vi fokusere og forske videre på andre mulige behandlinger, sier Langeland.
På tvers av avdelinger
Det er Rikshospitalet som har koordinert studien nasjonalt, hvor St. Olavs hospital er et av flere sykehus som er med.
– Her i Trondheim har det hjertemedisinske og intensivmedisinske miljøet samarbeidet og bidratt til denne viktige studien. Jeg har vært lokal koordinator, men jeg må også trekke frem sykepleierne, hjerteleger, invasive kardiologer og intensivleger. Dette hadde ikke vært mulig uten godt samarbeid på tvers av avdelinger og entusiastiske medarbeidere. Det er mye krevende logistikk i store studier, og godt samarbeid og goodwill er nødvendig for fremtidig pasientbehandling og store studier, sier Langeland.
Internasjonalt er det sykehuset i Lund i Sverige som har hatt regien.
Studien er også publisert i anerkjente The New England Journal of Medicine.