Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.
Bytter ut nødtelefonen med strikketøyet
Hun sto i front for oppbyggingen av AMK-sentralen tidlig på nittitallet, og har siden den gang vært leder for den medisinske nødmeldetjenesten og AMK på St. Olav hospital. Kirsten Mo Haga har hatt et stort ansvar og tatt del i en formidabel reise, men gleder seg nå til å kjenne på friheten pensjonisttilværelsen har å by på.
Elling Finnanger Snøfugl
Publisert 02.09.2020
Sist oppdatert 07.10.2020
– Jeg var veldig heldig som var på rett sted til rett tid den gangen akuttmedisinske kommunikasjonssentraler skulle etableres over hele Norge. For meg har det bidratt til en spennende og innholdsrik karriere på St. Olav, sier Mo Haga fra kontorstolen på sin siste dag som AMK-sjef mandag 31. august.
Kontoret er så godt som pakka ned, men hun har satt igjen det hun mener hennes etterfølger, tidligere administrasjonskoordinator Christoffer Strøm, vil kunne få nytte av.
AMK-sjef Kirsten Mo Haga takker av og går inn i pensjonistenes rekker etter 33 år på St. Olavs hospital. Her på helidekket like ved AMK-sentralen i AHL-bygget. Foto: Geir Otto Johansen/St. Olavs hospital
– Nå som jeg er blitt 65 år synes jeg at det passet godt å trekke seg tilbake. Jeg må innrømme at det skal bli helt ok å slippe å ha det ansvaret jeg har hatt. Det er et stort prosjekt på gang nå med å få inn ny teknologi i AMK, og det er jo noe med det å ha holdt på såpass lenge og hele tiden skulle gyve løs på nye, store prosjekter. Vi har unge og motiverte folk med pågangsmot som jeg er veldig trygg på kommer til å gjøre en god jobb i tiden som kommer, sier den ferske pensjonisten.
Stolt arv
I hyllene på kontoret hun etterlater seg står blant annet dokumenter med nasjonale retningslinjer og føringer for hvordan AMK og nødmeldetjenesten skal fungere. Dokumenter hun selv har vært med på å jobbe fram, som i dag fungerer som standard i hele Norge.
Deriblant «Beredskapsmessige forhold for luftambulansen», «Norsk indeks for medisinsk nødhjelp» som hun i to omganger har vært med på å revidere, og «Definisjonskatalog for den akuttmedisinske kjede», der sistnevnte er et oppslagsverk for det felles faglige språket innen fagfeltet.
Hun var også et aktivt medlem av «geriljagruppen» som kjempet for å beholde det medisinske nødnummeret 113 i 2014. Det er altså liten tvil om at Mo Haga etterlater seg et solid avtrykk, ikke bare lokalt, men også nasjonalt.
Sykepleieren som ble AMK-sjef
Den yrkesaktive karrieren startet da hun var ferdigutdannet sykepleier i 1978. Først jobbet hun to år på endokrinologen før eksmannens arbeidssituasjon bidro til at hun flyttet litt rundt en periode. Hun jobbet både ved sykehjemmet i Åfjord, sykehuset i Namsos sykehjemmet i Tjeldsund og fem år på Levanger sykehus før hun i 1987 ble ansatt ved akuttmottaket på St. Olavs hospital (den gang RiT).
Der jobbet hun i to vikariater som leder før hun ble involvert i det som skulle bli hennes vei videre og fram til i dag. I 1991 ble hun nemlig ansatt som assisterende avdelingssykepleier for etableringen av AMK-sentral og medisinsk nødmeldetjeneste.
Kirsten Mo Haga i AMK-sentralen i 1996, den gang alt var analogt og nødanrop ble tatt imot med penn og papir. Foto: St. Olavs hospital
17 legevaktsentraler skulle bygges ut i ansvarsområdet, og AMK-sentraler med nødnummer 003 (senere 113) skulle etableres ved alle landets akuttsykehus, også ved Regionsykehuset i Trondheim. Der fikk den sykepleierutdanna Mo Haga en lederrolle, og hun tok selv ansvar for å skaffe seg privatundervisning i radiosamband og sambandsteknikk, og ba om privatundervisning hos redningsmann Bjørås ved luftambulansebasen på Brøset.
Stilte krav før oppstart
AMK var planlagt med oppstart i april 1992, men bare med én sykepleier til å håndtere det hele på natt.
– Både de som skulle arbeide i AMK-sentralen og jeg selv mente at dette ville bli uforsvarlig, og ga klart uttrykk for dette, sier Mo Haga.
Oppstarten ble utsatt til oktober 1992, og da med to sykepleiere på nattevakt.
– Innføring av nødnummer og AMK-sentraler gjorde det betydelig lettere å få rask hjelp. Tidligere måtte folk slå opp i lokalavisa for å finne ut hvilken lege som var på jobb, forteller hun.
Tvilsom sikkerhet
Den nye AMK-sentralen var det første du kom til i første etasje i den tidligere høyblokka. Vesentlig forskjellig fra dagens plassering, godt skjermet bak lukkede dører i 6. etasje på AHL-senteret.
I de gamle kontorene hadde de både AMK- og legevaktsentral. Oppgavene var å ta imot medisinske nødanrop fra RiTs dekningsområde, koordinering av ambulanse- og luftambulansetjenesten, håndtering av akutte innleggelser, samt å motta legevakthenvendelser fra Trondheim kommune.
– Det var ikke så god sikkerhet i den gamle sentralen, men vi fikk en lås på døra etterhvert, mimrer Mo Haga og ler.
– Det var vel heller ikke så mange trusler den gangen, men jeg er glad for at vi har det som vi har det i dag. Her kan vi jobbe i fred, konsentrere oss om oppdragene og ikke bli forstyrret når det står på som verst.
Under Kirstens ledelse har AMK har gått fra å være en del av akuttmottaket til å være en seksjon under akuttmottaket, og til dagens situasjon, der Medisinsk nødmeldetjeneste og AMK er en egen avdeling på St. Olavs hospital.
Fra 43 til 16 sentraler
Mye har skjedd siden AMK- og legevaktsentralene ble opprettet etter den såkalte «Hordalandsmodellen» på starten av nittitallet, og Mo Haga har tatt del i en spennende reise. Antallet AMK-sentraler nasjonalt har blitt redusert fra 43 til dagens 16, fra åtte til tre i Midt-Norge, og fra to til én i Sør-Trøndelag.
– Jeg synes det fungerer greit slik det er i dag, men vi kunne greid oss med to AMK-sentraler i Helse Midt-Norge. Det er klart det ble både kostbart og lite hensiktsmessig med tanke på volum og bemanning å ha så mange. Vi må sikre at det er funksjonell størrelse på AMK-områdene, mener Mo Haga.
Kirsten Mo Haga inne i dagens AMK-sentral. Litt andre forhold her enn i lokalene ved inngangen til den tidligere høyblokka tidlig på nittitallet. Foto: Geir Otto Johansen/St. Olavs hospital.
Operativ leder
Selv om hun har vært en viktig person i utviklingen av tjenesten, påpeker hun at dette ikke er noe hun har gjort alene.
– Samarbeidet mellom leger, teknikere, operatører og ledere har vært strålende. Vi har fått til mer enn jeg hadde drømt om. Jeg er særlig stolt av de dyktige operatørene våre, sier 65-åringen, som alltid har vært opptatt av å være en faglig oppdatert leder.
Hun kjenner retningslinjene, prosedyrene og driften inn og ut, og derfor har det også vært lett for henne å bidra også selv i det operative arbeidet. Hun har hele tiden tatt vakter på sentralen for å få turnusen til å gå rundt på sommeren, og har hatt et tett forhold til sine ansatte.
– Det har vært en klar fordel for meg å bidra på den måten. Vi har jo også stor arbeidsbelastning i avdelingen, og ingen vikarer som kan bidra slik som på mange andre avdelinger. Vi har en spesiell kompetanse. De ansatte vet at jeg kjenner til hvordan det er å arbeide som operatør, og hvilke utfordringer de møter. Det har vært fint både for meg og dem, sier hun.
Rett på hytta etter heder
På siste arbeidsdag mandag ble hun takket av med tilstelning i Lab-kantina, der grupper på 20 personer etappevis, i god koronastil, ga henne honnør for den viktige jobben hun har gjort for sykehuset.
– Det er hyggelig å bli satt pris på, sier hun beskjedent.
– For meg har St. Olav vært en flott arbeidsgiver. Det er klart jeg vil savne alle folkene her.
Samtidig legger hun ikke skjul på at hun ser fram til pensjonisttilværelsen. Etter tilstelningen mandag dro hun rett på hytta i Trollheimen sammen med ektemannen.
– Jeg vil nok kjenne på en ny frihetsfølelse nå som jeg blir pensjonist. Jeg er mormor, og det skal bli godt å bidra litt mer på den fronten. Huset vårt har et fullpakka loft som venter på å ryddes, men først unner vi oss litt ferie, sier hun og smiler.
– Målet nå fremover er å være mer aktiv, gå turer, og ikke minst få strikket mer enn jeg har hatt tid til før. Å strikke er jeg veldig glad i. Senere i september skal jeg og mannen min også leie oss en bobil og dra til Vestlandet for å besøke familien hans, også blir det en tur med Hurtigruta til Finnmark for å besøke familie også der. Jeg har jo hørt folk si at de aldri har hatt det så travelt som etter de ble pensjonister. Men det blir nok travelt på en litt annen måte.
