– Gir oss innblikk og perspektiv

​– Jeg er svært takknemlig for å være her. Jeg håper at jeg kan ta med meg noe tilbake som vil bedre situasjonen for kvinnene og barna jeg behandler. De er ikke en prioritert gruppe i Gaza, og det er et stort omfang av skader. Her i Trondheim møter jeg svært flinke fysioterapeuter, og vi kan lære av hverandre.

Det sa Dalia da hun gjestet et lunsjmøte ved Regionalt senter for helsetjenesteutvikling (RSHU) på St. Olavs hospital i starten av juni. Fysioterapeuten hospiterte ved St. Olav fra 29. mai til 6. juni. Da dro hun videre for et ukes opphold på Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). Ønsket er å komme seg tilbake til Norge for å ta en mastergrad. Da vil hun få mer pondus og vil kunne hjelpe kvinnene enda mer.

På dugnad for kvinnene

Den krevende situasjonen i Palestina og Israel ser ikke ut til å ha noen slutt, og på det offentlige sykehuset Al-Shifa har de svært begrenset med ressurser og medikamenter. De fleste legene og helsepersonell ellers har gått over til private klinikker. Det er av og på med elektrisitet, da den styres av Israel, og de har ikke rent vann fordi grunnvannet er forurenset.

Dalia har i likhet med de fleste av sine kolleger ikke fått lønn på halvannet år. Dette fordi de lønnes av Fatah, den palestinske frigjøringsorganisasjonen som holder til på Vestbredden, og som er i konflikt med Hamas i Gaza. En slags straff, altså. De få midlene de har å rutte med kommer fra organisasjoner som FN og Røde Kors.

– Det offentlige helsevesenet er svært dårlig, noe som går ut over de fattigste av de fattige. Gjennom en vanlig arbeidsdag blir jeg egentlig brukt overalt der det trengs, hovedsakelig til akutte tilfeller. Det er mange skuddskader og annet relatert til den pågående konflikten. Etter arbeidstid fokuserer jeg på å hjelpe kvinner, og da særlig de med bekkenbunnsdysfunksjon og andre følger etter fødselsskader, forteller Dalia.

Hun har ingen godtgjørelse eller fast plass for dette, og må selv finne et egnet lokale der hun kan ta imot kvinnene. I Gaza er det ellers ikke rom for å oppsøke det offentlige helsevesenet med slikt, selv om kvinnene ofte får seks barn hver. Ressursene går til det akutte. Dalia gjør dette på eget initiativ, og ordet har spredd seg. Nær sagt det eneste redskapet hun har er hendene. Hun har svært begrenset med utstyr tilgjengelig, om noe i det hele tatt.

Vil bygge kompetanse

Å kunne bygge kompetansen i det offentlige helsevesenet i Gaza er en viktig del av grunnen til at hun nå har kommet seg opp for å hospitere på sykehus i Norge. Hun har også vært på UNN en gang tidligere, i 2003, noe som skyldtes et initiativ fra Mona Stedenfeldt, tidligere leder av prosjektet Nasjonal kompetansetjeneste for inkontinens og bekkenbunnsykdom (KIB). I samarbeid med den kjente legen Mads Gilbert fant de ut at de skulle ha et hospiteringsprosjekt med helsepersonell fra Al-Shifa-sykehuset i Gaza. Dette for å bygge kompetansen ved sykehuset, spesielt innen bekkenbunndysfunksjon.

– Dette gjelder alt fra urin- analinkontinens, smerter i forbindelse med kreftbehandling og andre problemer med funksjonene i bekkenet, særlig som følge av fødselsskader. Bekkenet er et område med viktige funksjoner som ofte blir nedprioritert. Dette kan gi svært dårlig livskvalitet for de som er rammet, sier Stedenfeldt, som nå jobber ved RSHU på St. Olav, og som har en PhD på underlivsskader. 

– Gjør noe med oss

Det var hun som først kom i kontakt med Dalia Noureldin på oppdrag i Palestina.

– Fra vår side er det viktig å se enkeltmennesket i konflikten. Alt de ønsker er å leve normale liv, og det er ganske tøft å se hvor mye mostand de møter i hverdagen, med bombing og uløste konflikter både internt og eksternt, sier Stedenfeldt.

– For oss på St. Olav tror jeg det å møte en slik person, som forteller om hverdagen som kliniker og de store utfordringene man møter når man prøver å gjøre jobben sin, kan gi oss både innblikk og perspektiv på det vi driver med. Det gjør noe med oss. Samtidig møter vi her et menneske med en utrolig tilstedeværelse, kompetanse, glød og usjenanse. Særlig har hun vakt oppsikt med sin dyktighet innen veiledning av seksualitet, for eksempel med ryggmargsskadede, som ofte har utfordringer med å ha et godt seksualliv.

Krevende reise

Å få henne til Norge har ikke vært noen enkel øvelse. Besøket har vært planlagt over et år i forkant. Først må det sendes et invitasjonsbrev, før det må ordnes med visum, og ikke minst fri fra sykehuset. Dette er ingen selvfølge som kvinne i Gaza, der de hovedsakelig sender mennene på slike oppdrag. Men gjennom kontakter har de fått det til.

Denne gangen brukte hun fem dager på reisen. Dersom du ikke har Hamas-forbindelser når du kommer til sjekkpunktene på grensen, er det langt nær sikkert at du kommer deg ut. Da er det pengene og tilfeldighetene som rår, og sjansen for at du må reise tilbake og prøve på nytt senere er stor. For Dalia, Al-Shifa-sykehuset og kvinnene i Gaza er reisen absolutt verdt det.