Den tomme bilstolen

Ingen gråt. Ingen prat. Bare stillhet. Drømmene som aldri ble noe av. Taushet. De små føttene med så store spor. Mammaen som ikke fikk være mamma. Pappaen som ikke ble trebarnspappa likevel. Og den tomme bilstolen i baksetet.  Hvordan sier vi farvel til et liv som tok slutt før det hadde begynt?

En dødfødsel er definert som fødsel av et barn som ikke viser livstegn (hjerteaktivitet, puste- eller muskelaktivitet) fra og med svangerskapsuke 22 eller over 500 gram (Verdens helseorganisasjon, WHO). Dersom barnet fødes dødt før dette, kalles det senabort. Det kalles krybbedød når et tilsynelatende friskt barn dør plutselig og uventet uten noe forvarsel. Krybbedød forekommer også rett etter fødsel.

Les mer om uventet barnedød hos Landsforeningen uventet barnedød

Å få vite at hjertet til barnet i magen har sluttet å slå, er forferdelig vondt. Midt oppi sjokk og sorg, har foreldrene mange spørsmål. Hva skjer nå? Skal vi ha begravelse? Hva skjer med barnet? Hvordan gjør vi dette?

Avskjedsseremoni

Nylig møttes flere av landets sykehusprester og noen meninghetsprester på St. Olavs hospital, for å diskutere hvordan de bidrar rundt akkurat dette med avskjedsseremonier og rituelle handlinger i forbindelse med dødfødsel, og hvordan de kan dra nytte av hverandres erfaringer. På seminaret som var i regi av Bispemøtet, deltok også sosionom, jordmor og lege.

– Her på St. Olav betyr sykehusprestene enormt mye i denne sammenhengen. De er en støtte for foreldrene, og gjør det lettere å få til en omsorgsfull og verdig avskjed i trygge rammer. Jeg mener det er kjempeviktig med faste rammer rundt oppfølging i livskriser, som jo dette er. Det er veldig viktig at sykehuset har et godt tilbud i denne akutte fasen, mener sosionom ved St. Olav, Tone Kirksæther Skogmo.

Spedbarnsgråt fra de andre rommene på sykehuset. Framtiden som ikke blir sånn som de hadde tenkt. Alle som vil gratulere når magen er borte. De små klærne som er vasket og klare til bruk. Hvem skal bruke dem nå? Og den tomme bilstolen i baksetet.

På St. Olav fins det maler for velsignelse ved dødfødsel og velsignelse av barn i mors liv. Disse er ment som et utgangspunkt for å få satt sammen en seremoni etter foreldrenes ønske. 
– Det vi ofte opplever, er at foreldre ikke vet hva de ønsker. De har jo av gode grunner ikke erfaring på området. Det blir derfor gjerne slik at vi foreslår på en åpen og uforpliktende måte, hva tror dere om dette, også videre. Vi er opptatt av å lytte oss inn til det den andre ønsker. Noen trenger en prat, noen ønsker en velsignelse og noen vil ha en avskjedsstund. Ofte finner vi ut av det sammen. Om vi synger eller leser salmer eller sanger, kommer an på hva som er ønsket og kjent for foreldrene fra før. Ofte viser det seg at ritualene fungerer, at de har en bærekraft. Og basert på erfaringer, vil vi ikke ha en fast måte å gjøre det på, det må være frihet til å tilpasse til folk og situasjon, sier hovedprest ved St. Olav, Øyvind Taraldset Sørensen.

Samtalen med foreldrene

For jordmødre og fødselsleger er det en del av jobben å møte foreldre i slike situasjoner. Gjennom stille fødsler og tiden etter. For sykehusprestene handler det om å møte foreldre i sjokk og sorg, bidra med avskjedsritualer og symbolske handlinger dersom det er ønskelig. Noen ønsker å ta inn kristne elementer, men det er helt og holdent foreldrenes valg. Det forutsetter ingen kristen eller religiøs tro for å snakke med en av prestene. Muslimsk kulturkonsulent og sykehushumanist kan også være et alternativ for dem som ønsker andre ritualer.

– Det er tungt å være tett på det uutholdelige. Det må det være, for det er jo sånn det er. Vi må gå den smertefulle veien sammen med foreldrene, og vi må vokte oss for å standardisere dette. Jeg pleier å si; la oss gjøre det fineste ut av det verste som har skjedd dere. La oss lage en fin avskjedsstund. Det er der vi må bidra, mener sykehusprest ved Sykehuset Østfold, Ellen Langlete Haga.

– Jeg tenker at vi må gjerne ha en ressursbank, med egnede sanger, tekster og annet som kan brukes, men jeg tror vi gjør lurt i å bruke andre begrep enn velsignelse og liturgi. Vi må snakke om et avskjedsritual, hvordan rammene skal være rundt det. For å holde noe samlet, for å tåle å reise hjem, tror Haga. 

De finner frem pleddet som bestemor har strikket. Tuller det varsomt rundt. Og den lysebrune bamsen plasseres mykt i hjørnet. De har jo blitt foreldre. Det er jo sånt foreldre gjør. Snart skal de kjøre hjem.

Bekreftelse

Mange har behov for å få bekreftet at de har blitt foreldre - eller storesøsken - selv om barnet har dødd. For noen blir en avskjedsseremoni denne bekreftelsen på at det lille barnet har eksistert.
– Egen sårbarhet er en styrke og ressurs for å vise medlidenhet og sårbarhet overfor mennesker i krise. Vi må kjenne på smerten, og kan ikke komme med et ferdig opplegg, mener Ellen Langlete Haga.

Målet med møtet på St. Olav var å få gått gjennom rammer og symbolske handlinger i forbindelse med dødfødsel, og hvordan sykehusprestene kan være til hjelp for hverandre og samtidig være en ressurs for kirken utenom. Det er imidlertid enighet om at det ikke kan finnes et ferdig opplegg.
– Vi snakket om å etablere en ressursbank, et sted der vi kan hente materiale og ideer til å lage egnede ritualer og tilnærminger. Men det viktige er uansett at alt som gjøres, må gjøres på bakgrunn av samtale med foreldrene, der de får anledning til å fortelle om sine erfaringer, følelser og opplevelser, sier Taraldset Sørensen.

Det er bare kaldt. Huden er kald. Ligger der så alene. Men samtidig så er de der sammen. De holder hender. Synger. Ser på den lille for siste gang. Bare en gang til. Snart skal de dra hjem. Kjøre ut av parkeringsplassen. Bare to. Med den tomme bilstolen i baksetet.