Atrieflimmerskolen skal bidra til tryggere pasienter

–Med atrieflimmer følger mye angst og usikkerhet. I alle fall har det gjort det for meg, forteller Ruth Kobberød. Ruth er en av åtte personer som onsdag denne uken fikk være med på den aller første undervisningsdagen på Atrieflimmerskolen ved St. Olavs hospital.

Pasientene hadde mange spørsmål til kardiologsykepleier Heidi Gulbrandsen under onsdagens Atrieflimmerskole. Foto: Nils Lian, St. Olavs hospital

​Det er en spent gjeng vi møter på møterommet ved kantina i Akutten og hjerte-lungesenteret denne onsdags formiddagen. Pasienter, pårørende og helsepersonell som tydelig har kjennskap til hverandre. Det er god stemning og latteren sitter løst.

Tverrfaglig team av lærere

Foran i møterommet står en tydelig spent møteleder. Heidi Gulbrandsen er kardiologsykepleier og damen bak Atrieflimmerskolen her på sykehuset. Inspirasjonen har hun hentet etter et besøk på sykehuset i Tønsberg, hvor de allerede har en slik skole. Sammen med seg på laget har hun kollega Ellen Bro Kolstø som også er kardiologsykepleier. De har ansvaret for skolen og gjennomføringen av samlingene. I tillegg har de satt sammen et tverrfaglig team bestående av lege, farmasøyt og fysioterapeut. 

–Vi vet at pasienter med atrieflimmer sitter med mange spørsmål om sykdommen sin. Atrieflimmer, eller hjerteflimmer som vi også kaller det, kan være veldig skremmende. Både første og tiende gangen du får et slikt anfall. Informasjonsbehovet er stort, så det å ha en arena hvor vi kan treffe flere pasienter samtidig, som sitter med de samme spørsmålene, er noe vi har ønsket oss lenge, sier Heidi Gulbrandsen.

–Pasientene våre har spørsmål som går på trening, medisiner, reise, angst, selve sykdommen og så videre. For at de skal få den informasjonen de etterspør er det nødvendig å stille med de profesjonene som er involvert i disse pasientene, forteller Heidi.

Pasienter med atrieflimmer på skolebenken for å lære mer om sykdommen sin. Foto
Pasientene fulgte nøye med når overlege i kardiologi, Ole Christian Mjølstad, viste hva som skjer i hjertet når flimmeret starter. Foto: Nils Lian, St. Olavs hospital.

Ny kursgruppe hver måned

Skolen tar imot en ny gruppe hver måned. Neste kurs er i januar. Pasientene blir spurt om de vil delta når de er innom på atrieflimmerpoliklinikken, og satt opp på venteliste. På skolens første undervisningsdag møtte alle åtte pasientene som hadde fått innkalling i posten. Det er satt av fire timer hvor de får informasjon om sykdommen, dele erfaringer og lære seg å leve med atrieflimmer.

–Det er fint å være blant likemenn. Skulle ønske at dette tilbudet fantes da jeg fikk påvist atrieflimmer i 2014. Jeg er jo tydeligvis ikke alene om å ha denne sykdommen, sier Ruth. Den tidligere sykepleieren forteller videre at hun har hatt flere flimmeranfall og at sykdommen legger en demper på livskvaliteten hennes.

Og det er mange med henne. Ca. 50.000 mennesker i Norge plages av atrieflimmer. Som veldig mange andre sykdommer utarter atrieflimmer seg forskjellig fra person til person. Noen merker ingenting, noen får hjertebank, andre blir tungpustet, føler svimmelhet eller orker mindre. Blant de åtte pasientene på Atrieflimmerskolen fikk vi høre åtte ulike sykdomshistorier. Ingen hadde helt like symptomer, behandling eller styrke på anfallene. Men det de alle nevnte var angsten og redselen de føler på. Når skal det skje igjen? Er jeg i nærheten av sykehuset når anfallet kommer? Tør jeg å reise til syden denne sommeren?

–Håpet er jo at informasjon og kunnskap om sykdommen skal redusere redselen og den angsten som disse pasientene kjenner på. Når det gjelder atrieflimmer så er ubehaget stort sett større enn faren. For de aller fleste er ikke atrieflimmer farlig, og da er det dumt at den skal dempe livskvaliteten så mye som den gjør til så mange, sier Heidi.

Sykepleier Heidi Gulbrandsen i dialog med pasient Ruth Kobberød. Foto.
Heidi Gulbrandsen i samtale med pasient Ruth Kobberød. Foto: Nils Lian, St. Olavs hospital.

Det var tydelig at det gjorde godt med en dag på skolebenken. Pasientene delte sine historier, spurte og gravde. Litt galgenhumor var det også behov og rom for. Heidi og teamet svarte, stilte spørsmål tilbake og informerte.

–Når vi kjenner til sykdommen og vet hva som skjer når anfallene kommer, blir vi mindre redde og kan takle situasjonen bedre. Da slipper vi også å belaste helsevesenet så mye, avslutter Ruth før hun vinker farvel til sine nye klassekamerater.