Et kvart århundre som fosterets advokat

– Historien til senteret startet i en gammel garderobe i kjelleren, etter fem år ble vi et nasjonalt senter, sier Eva Tegnander og ler sammen med Gerd Inger Lånke.

1. og 2. juni arrangerer NSFM et jubileumssymposium, med 350 deltagere fra hele verden.​

Kom til byen i 1979

Vi skrur tiden tilbake til 1980-tallet. Da hadde ultralyd som metode for å diagnostisere svangerskap allerede vært kjent i mange år, og de første apparatene kom til Norge i 1970. I 1979 kom Sauda-karen Sturla Eik-Nes til Trondheim på et seks måneders stipendiat der han skulle se på blodstrømmen hos foster. Deretter dro han til Lund og disputerte og så til Stanford University, California. Oppholdet i Trondheim utviklet seg senere til et langvarig ekteskap, på midten av 1980-tallet ble han nemlig hentet tilbake fra Stanford. 

Tilbakekomsten for Eik-Nes skulle til slutt ende med opprettelsen av Nasjonalt senter for fostermedisin (NSFM) i 1990. Det er da vi kommer tilbake til den vindusløse kjellergarderoben ved Regionsykehuset i Trondheim, nå St. Olavs Hospital.

Ved opprettelsen av NSFM i 1990 har det allerede gått fem år siden Gerd Inger Lånke, Eva Tegnander og Sturla Eik-Nes startet på sin jobb, eller sin gjerning, for å sitere Eik-Nes. Og de tre er full av godord om hverandre og hver enkelt sin betydning for oppbygging av senteret.

– Gerd Inger og Eva har vært svært viktige i mitt liv. De har vært med hele veien, de har vært lojale og sammen har vi utfylt hverandre på en god måte, sier Sturla Eik-Nes.

– Uten Sturla sin innsats hadde det ikke vært noe senter her i Trondheim, så enkelt er det, sier Eva Tegnander.

– Vi kan også takke ham for at han satset på jordmødre og at han sto hardt på at ultralydundersøkelse kunne være en del av jordmorens oppgave, fortsetter hun.

– Han møtte nok mye motstand blant legekolleger for dette, ultralyd var i utgangspunktet en legeoppgave. Men Sturla så tidlig at jordmødre ofte var mer stabile, leger kom og gikk i mye større grad, legger Gerd Inger Lånke til.

23 doktorgrader på 25 år

Hele teksten kunne vært fylt av godord, både om Gerd Inger Lånke, om Eva Tegnander, om Sturla Eik-Nes, om alle andre som er og har vært tilknyttet Nasjonalt senter for fostermedisin. Det fortelles om et unikt og godt arbeidsmiljø, et arbeidsmiljø som gjør at ansatte blir der over mange år, et arbeidsmiljø som besøkende kommenterer. Men det ligger mer bak NSFM enn et godt arbeidsmiljø og gode ansatte.

Altså, på midten av 1980-tallet var oppgaven å bygge opp et ultralydlaboratorium i Trondheim. De ble som nevnt tildelt en kjellergarerobe uten vinduer, Eik-Nes kom tilbake fra USA med en Macintosh datamaskin og hadde et ønske om at alle ultralydundersøkelser og all annen informasjon ble lagret elektronisk.

Dette var før sykehuset i Trondheim hadde noen nettverksløsning, det ble derfor satt opp et eget nettverk i laboratoriet og fra 1986 ble alt loggført der. Denne databasen har for øvrig dannet grunnlaget for de 23 doktorgradene som er avlagt ved NSFM.

– Jeg hadde tidlig et mål om at vi skulle ha 25 doktorgrader i løpet av de første 25 årene, men 23 er nærme nok, smiler Sturla Eik-Nes. Han er en historieforteller av rang, drar senterets hele historikk fortløpende mens han rusler rundt i rommet. Det er mange sidehistorier underveis, men på elegant Nils Arne Eggen-vis drar han seg alltid inn tidsnok til at den røde tråden følges.

– 8. mars 1988 klokken 09.15. Det er datoen og tidspunktet som la grunnlaget for hele greia, sier han plutselig.

Dette er tidspunktet for møtet Eik-Nes hadde med Tove Strand, sosialminister under Gro Harlem Brundtland. Med Arbeiderpartiet i spissen hadde det i 1986 blitt enighet om å tilby alle gravide kvinner ultralydundersøkelse i uke 18 av svangerskapet. Kvinnepolitikk sto sentralt hos den sittende regjeringen.

Hva kan vi gjøre for fosteret?

Tove Strand fikk etter hvert opprettet Nasjonalt senter for fostermedisin i Trondheim og åpningen skjedde i januar 1990.

– Det har vært mange diskusjoner opp gjennom årene, både medisinsk og politisk. Noen ganger har det vært tungt å stå i dette, men jeg har hele tiden holdt på min definisjon; en fostermedisiner er en lege for fosteret, og er fosterets advokat, sier Sturla Eik-Nes.

Ultralydundersøkelser var først og fremst et verktøy for å fastsette termindato, lokalisere morkaken og avdekke antall foster. Deretter ble ultralyd tatt i bruk for fosterdiagnostikk, og helsepersonell kunne bruke verktøyet for å forberede seg i forbindelse med fødsler der man så barnet vill trenge umiddelbar hjelp.

– Min inngang til fostermedisin og ultralyd, har hele veien vært; hva kan vi gjøre for fosteret, sier Eik-Nes.

– Vår oppgave har derfor vært fokusert rundt hvordan behandle og transportere fosteret direkte i mors mage, verdens beste kuvøse. Teknologien har hjulpet oss til å overvåke svangerskapet, se viktige forandringer og dermed vurdere både hvordan fosteret skal forløses og ikke minst hvor fødselen skal finne sted.

Nasjonalt senter for fostermedisin har helt siden oppstarten også sett ut av Norge. Allerede tidlig på 1990-tallet begynte de å se til de gamle østblokklandene, der det var stor interesse for å se på vestlig teknologi i årene etter at jernteppet falt. NSFM holdt mange kurs i det tidligere Tsjekkoslovakia og Polen, samt i Kirkenes rettet mot Kolahalvøya.

Etter hvert fikk Verdens helseorganisasjon (WHO) interesse for disse kursene og i 1996 fikk NSFM status som WHO Teaching and Training Center in Ultrasound in Obstetrics and Gynecology. Med denne statusen, samt det faktum at Sturla Eik-Nes etter hvert ble president både i den europeiske og i verdens ultralydforening, ble NSFM en sentral del av det internasjonale fagområdet. Veien videre har brakt kunnskap og personell til store områder både i Asia og Afrika.

Tett samarbeid over mange grenser​

Tilbake i Trondheim er både Tegnander, Lånke og Eik-Nes klar på en ting; dette har vært et teamarbeid og de selv er bare tre av brikkene i puslespillet.

– Vi har vært heldig i Trondheim siden det teknologiske miljøet på Gløshaugen har ligget så tett på sykehuset. Vi har hjulpet hverandre hele veien, det har tross alt bare vært en liten bakke i mellom oss rent fysisk, sier Eik-Nes.

– I tillegg har det vært avgjørende både for senteret og den medisinske utviklingen at vi har jobbet tett opp mot andre fagområder. Da tenker jeg på barnekirurger, nyfødtleger, blodbanken, biokjemikerne, infeksjonsavdelingen, barnekardiologene og barnenevrologene. Sammen har vi skapt dette og sammen har vi gjort en forskjell, sier Eik-Nes.

At NSFM har gjort en forskjell er fagdirektør Runa Heimstad ved St. Olavs Hospital enig i.

– Nasjonalt senter for fostermedisin er ett av to nasjonale behandlingssentre ved St. Olav. Dette innebærer at senteret mottar pasienter fra hele landet. Det betyr også faglige utfordringer og interessante tverrfaglige problemstillinger som NSFM har løst i godt samarbeid med blant andre fødeavdelingen, nyfødtavdelingen og barnekirurgen, noe som har bidratt til et stimulerende arbeidsmiljø for flere fagfelt, sier Heimstad.

– Ultralyd har utviklet seg til å bli et uunnværlig verktøy i svangerskapsomsorgen. NSFM har bidratt sterkt til kompetanse i bruken av dette verktøyet, både ved forskning og spesialutdanning av jordmødre fra hele landet i bruk av ultralyd. Sturla Eik-Nes har vært en pioner innen fostermedisin, noe utnevnelsen av ham til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs orden er et bevis på. Med ham i spissen har NSFM satt Trondheim på verdenskartet, og det er vi stolte av, sier fagdirektøren.

Sturla Eik-Nes har gått av som leder for NSFM og Gerd Inger Lånke har siden 2012 trappet ned. Med strålende utsikt fra femte etasje i Kvinne-barn-senteret, er Torbjørn Moe Eggebø godt installert i lederstolen for Nasjonalt senter for fostermedisin.

– Det er opparbeidet en voldsom erfaring innenfor ulike fagområder på NSFM, denne erfaringer er det viktige at vi bevarer og utvikler videre, sier Eggebø.

Planen er å videreføre det gode og viktige utdanningen av diagnostikere og ultralydbrukere. Samtidig er Eggebø fremtidsrettet og han er spesielt opptatt av 3D.

– ​Det er definitivt en av mine store interesser. Bruk av 3D i ultralyd er ikke helt ny, den ble implementert på senteret i 1992, men vi prøver å finne de beste måtene for å bruke dette klinisk og praktisk. En ting er at man kan se ansiktet til fosteret under ultralydundersøkelser, som i seg selv kanskje kan være fint for de kommende foreldre med tanke på kontakten, men for oss klinikere blir det spennende å se hva 3D-ultralyd kan hjelpe oss med når det for eksempel gjelder hjernen og hjertet, avslutter den nye lederen.​