Medisinsk eller sanksjonær prøve?

Helsedirektoratets veileder, IS-2231 - Prosedyrer for rusmiddeltesting, beskriver krav til rusmiddeltesting, og omfatter de biologiske materialene urin, blod, spytt og hår. Man skiller mellom prøver til medisinske og sanksjonære formål. Det klinisk-farmakologiske fagmiljøet i Norge har utformet en praktisk rettledning for rekvirenter av rusmiddeltesting, som supplerer Helsedirektoratets veileder.

Rusmiddeltesting til medisinske formål, som for eksempel diagnostikk, behandling og oppfølging av rusmiddelbruk innen LAR, psykisk helsevern eller svangerskapsomsorgen, følger prøvetakingsprosedyre for medisinske prøver i IS-2231. Oppfølging av ungdom med rusproblemer i regi av konfliktråd eller andre kommunale instanser i samarbeid med fastlegen, kan også være medisinsk indisert. Analyseresultatene skal ikke alene danne grunnlag for alvorlige sanksjoner, men i noen tilfeller vil resultat fra medisinske prøver kunne inngå som en del av et større vurderingsgrunnlag ved alvorlige (rettslige) sanksjoner, på lik linje med andre medisinske journalopplysninger. Eksempelvis vil en serie medisinske prøvesvar som dokumenterer rusmiddelinntak over en lengre periode kunne tillegges betydelig vekt i saker som omhandler omsorgsrett. Ved analyser som inngår i vurderingen av om helsekrav til førerkort er oppfylt benyttes medisinske prøver, da dette anses som en helsemessig vurdering.

Det er hensikten bak prøvetakingen som avgjør hvorvidt analysekostnadene kan dekkes via Folketrygden eller ikke. Ved polikliniske prøver som er medisinsk indisert dekkes laboratoriets analysekostnader av Folketrygden (HELFO). For pasienter som behandles eller følges opp for en ruslidelse vil utgifter til rusmiddeltesting være refusjonsberettiget, dersom testingen er en del av behandlingsplanen. Dersom pasientens eneste formål med rusmiddeltestingen eksempelvis er å få tilbake førerkortet, og det ikke ligger medisinske hensikter bak prøvetakingen, er analysekostnadene i utgangspunktet ikke refusjonsberettiget.

Medisinske prøver kan bare rekvireres av helsepersonell eller helseinstitusjoner. Prøvesvar går inn i pasientens medisinske journal. Instanser utenfor helsevesenet som er involvert i oppfølging av pasienten kan stå oppført som kopirekvirent dersom pasienten har samtykket til det.

Rusmiddeltesting til sanksjonære formål, der alenestående prøvesvar kan medføre alvorlige (rettslige) sanksjoner for eksempel innen kriminalomsorg, barnevern og yrkesliv, følger prøvetakingsprosedyre for sanksjonære prøver i IS-2231. Slike prøver skal alltid behandles i tråd med rettstoksikologiske prinsipper, og prøvesikringskjeden skal kunne følges fra prøvetaking til endelig resultat, slik at alle ledd i prøvebehandlingen sikres og dokumenteres. I IS-2231 beskrives disse prosedyrene fortløpende under "Spesielt for sanksjonære prøver". Lovverket innebærer strenge krav til avtaleverk, informasjon, dokumentasjon av prøvens identitet, analysetolking og svarrapportering.

Sanksjonære prøver benyttes hovedsakelig når rusmiddeltesting er et kontrolltiltak fra en instans utenfor helsevesenet, og er hjemlet i lov. Den instans som iverksetter sanksjonær prøvetaking må stå som hovedrekvirent og ta finansieringsansvaret. Ta kontakt med laboratoriet på forhånd ved første gangs bestilling av sanksjonære prøver. Fastlege eller annen pasientbehandler kan stå som kopimottaker dersom det også foreligger et medisinsk oppfølgingsbehov og prøvegiveren har samtykket til dette. Merk at kopisvaret da vil gå inn i pasientens journal. Dersom prøvegiveren avgir prøve ved legekontoret kun av praktiske hensyn, uten noen annen medisinsk involvering, bør fastlegen ikke stå som kopirekvirent.

Ta kontakt med avdelingen på telefon 72 82 91 00 eller epost farmakologi@stolav.no ved behov for veiledning.