Nye anbefalinger for bruk av serumrør med gel

Avdeling for klinisk farmakologi

Nyere forskningsdata viser at bruk av serumrør med gel potensielt kan forårsake falskt for lave serumkonsentrasjoner for en del legemidler. Avdeling for klinisk farmakologi endrer derfor anbefalingene for valg av blodprøverør til måling av legemiddelkonsentrasjon i serum.

​Blodprøverør med separasjonsgel er i utstrakt bruk fordi gelen tillater enkel separasjon av serum og cellefraksjon. Mange rekvirenter velger å sende rørene direkte til laboratoriet etter sentrifugering, uten å overføre serum til fordelingsrør (glass uten tilsetning) først. Nyere data viser at dette kan være en kilde til falskt for lave prøvesvar for en del legemiddelanalyser i serum, fordi noen legemidler kan feste seg til gelen.

Problemet med falskt for lave prøvesvar er størst for de mest fettløselige legemidlene, som bl.a. vil omfatte de fleste psykofarmaka. Legemidler og legemiddelgrupper som er mindre fettløselige, for eksempel antiepileptika eller litium, vil ikke påvirkes. Nedgangen i konsentrasjon kan minimeres ved å overføre serum til fordelingsrør umiddelbart etter sentrifugering, og således minimere tiden som serumet er i kontakt med gelen.

Som følge av dette endrer Avdeling for klinisk farmakologi anbefalingene for valg av blodprøverør til måling av legemiddelkonsentrasjon i serum. Dersom serumrør med gel benyttes, skal rørene sentrifugeres etter 30 minutter, deretter helles serum umiddelbart over til fordelingsrør før forsendelse til laboratoriet. Serumrør uten gel er alltid uproblematisk å benytte, men også disse bør sentrifugeres og overføres til fordelingsrør før forsendelse.

For rekvirenter på sykehus innen Helse Midt som bruker elektronisk rekvirering, vil riktig blodprøverør være angitt på prøveetikettene, slik at serumrør uten gel kommer opp som eneste alternativ for de analysene der gelrør kan være problematiske.

Ta kontakt med avdelingen på telefon 72 82 91 00 eller e-post klinisk.farmakologi@stolav.no ved spørsmål.

Referanse: Steuer C et al. Clinica Chimica Acta 2016; 462: 23–27.