Hvor sensitive er testene for nytt koronavirus (SARS-CoV-2)?

Virologisk diagnostikk av covid-19 baseres på påvisning av genmateriale fra SARS-CoV-2 i luftveismateriale med PCR. Den analytiske sensitiviteten og spesifisiteten til denne testen er meget høy. Det vil si at hvis det er SARS-CoV-2 i prøven så vil viruset bli detektert og riktig identifisert.
I klinisk sammenheng vil spørsmålet i større grad være hvorvidt testen kan gi en presis diagnose til en pasient med sykdommen covid-19. Her snakker vi om klinisk sensitivitet og spesifisitet.
Mønsteret man har sett så langt er at pasienter i tidlig fase av infeksjonen, dvs. fra rundt symptomstart og 5-7 dager fremover har svært høye konsentrasjoner av viruset i øvre luftveier (i hals- eller dyp neseprøve). Den kliniske sensitiviteten er da høy.
En liten andel av pasientene opplever en forverring i sykdomsbildet etter 1-2 uker i forbindelse med at viruset etablerer seg i nedre luftveier og gir interstitiell pneumoni. I denne sykdomsfasen kan man oppleve at viruset er borte fra de øvre luftveiene. Det vil derimot kunne finnes i store mengder i prøver fra nedre luftveier. Den kliniske sensitiviteten for prøver fra hals eller nese vil altså være lavere på dette tidspunktet i sykdomsforløpet, og man bør supplere med ekspektorat, trakealaspirat hos intuberte eller i sjeldne tilfeller bronkial skyllevæske (BAL). Pasienter med et alvorlig sykdomsforløp har ofte virus i tarmen og en fæcesprøve kan også forsøkes.

Våre anbefalinger for diagnostikk av covid-19 er:

Fra symptomstart og 5-7 dager ut i forløpet: Dyp neseprøve og/eller halsprøve til PCR
For pasienter som legges inn med alvorlig luftveisinfeksjon: Dyp neseprøve og/eller halsprøve til PCR (førstevalg). Ved negativt resultat anbefales PCR på prøve fra nedre luftveier (ekspektorat, trakealaspirat eller BAL). Fæcesprøve kan også forsøkes.

Tilleggsmomenter:

Fæcesprøve fra pasienter med mage-tarm-symptomer anbefales ikke rutinemessig. Mage-tarmsymptomer kan riktignok være eneste symptom hos et fåtall av covid-19-pasientene, men dersom sykehistorien er kortere enn én uke vil prøver fra øvre luftveier være positive. Dyp nese- eller halsprøve er derfor førstevalg også ved denne problemstillingen. Undersøkelse av fæces kan forsøkes i spesielle situasjoner med langvarig og/eller alvorlig sykdom. Dette vil oftest være relevant på sykehus eller sykehjem. Ved langvarige mage-tarm-plager utover én ukes varighet, og der andre mage-tarm-agens ikke er påvist, kan man vurdere fæcesprøve til SARS-CoV-2-undersøkelse (gitt at prøve fra øvre luftveier er negativ). Vær oppmerksom på at en negativ SARS-CoV-2-test utført på fæces ikke utelukker covid-19.
Man må huske på at ulike luftveisinfeksjoner er vanskelige å skille fra hverandre på klinisk grunnlag. To ulike virus kan gi påfølgende infeksjoner som fremstår som samme infeksjon. Dette er spesielt vanlig hos barn (og hos voksne i barnefamilier). Hvis SARS-CoV-2 er nummer to i rekken så kan en prøve tatt ved symptomstart, da det egentlig var et annet virus som forårsaket sykdommen, fremstå som falskt negativ. For å få det riktige bildet av situasjonen kan det av og til bli aktuelt å undersøke for andre luftveisvirus.
Det må poengteres at en PCR kun påviser genmateriale fra viruset, og at et positivt funn ikke behøver å bety at viruset er overførbart eller i stand til å formere seg. I enkelte tilfeller kan en SARS-CoV-2-PCR være positiv i flere uker etter gjennomgått infeksjon. Studier har vist at intakt virus kun kan påvises i en uke etter symptomstart, og PCR-testing inngår derfor ikke som et nødvendig kriterium for opphevelse av isolasjon etter gjennomgått covid-19. Se Folkehelseinstituttets anbefalinger for opphevelse av isolasjon.