Er stavgang ekstra effektivt ved røykebein?

I denne saken oppsummerer vi ny forskning om trening og treningsbasert rehabilitering for pasienter med perifer karsykdom. De omtalte forskningsartiklene ble publisert i siste halvdel av 2018.​​

Stavgang og vanlig gange er like effektivt

Australske forskere har gått gjennom all tilgjengelig dokumentasjon, og kommet fram til at regelmessig overvåket gange med staver ikke gir større effekt på gangfunksjonen enn et ellers likt program med vanlig trening på tredemølle uten staver. Analysen inkluderer kun tre studier som har sammenlignet de to treningsformene i en overvåket setting, og viser samme framgang på ulike typer tester av maksimal gangdistanse uansett om man har trent med staver eller ikke.

Derimot var stavgang mer effektivt enn vanlig gange i den eneste studien som har sammenlignet dette i en hjemmebasert setting uten overvåkning. Forskerne understreker at dokumentasjonsgrunnlaget er lite, og at disse funnene må bekreftes i en større studie før man eventuelt kan hevde at personer med røykebein som trener på egen hånd bør bruke staver. En femte studie viste at stavgang var mer effektivt enn beste medisinske oppfølging uten trening. Totalt inkluderte de fem studiene i analysen 294 pasienter.

På lederplass i samme utgave av European Journal of Vascular and Endovascular Surgery skriver den svenske karkirugen Joakim Nordanstig at man ikke kan trekke for bastante konklusjoner ut av oppsummeringsstudien, og at det trengs studier av bedre kvalitet og med lengre oppfølging. Han påpeker at å gå med staver er mindre smertefullt for leggene enn å gå uten, og at det kan være en treningsform som er mer akseptabel for claudikanter på lengre sikt.

Gangtrening gav friskere blodårer

Et halvt år trening gjør blodårene i overarma til pasienter med røykebein mindre trange, ifølge en relativt stor amerikansk studie. For å måle tykkelsen på blodåreveggen benyttet forskerne avansert ultralydutstyr. Studien viser også at forbedring i blodårenes evne til å utvide seg etter trening henger sammen med hvor mye gangfunksjonen forbedrer seg.

Resultatene stammer fra en randomisert kontrollert studie med 184 deltakere. Halvparten ble tilfeldig trukket til overvåket gangtrening tre dager hver uke i et halvt år, mens de øvrige fikk oppfølging uten trening. Hovedresultatene fra PROPEL-studien ble publisert i fjor og viste blant annet at overvåket gangtrening forbedret gangfunksjonen. Verken trening eller et medikament som påvirker ulike typer celler i blodåreveggen førte til bedre blodårefunksjon generelt sett, men den nye analysen viser altså at de av deltakerne som faktisk forbedret blodårefunksjonen med trening også hadde størst effekt på gangfunksjonen.

Størst treningsframgang hos de minst spreke

Claudikanter med lav melkesyreterskel og dårlig fysisk livskvalitet kan forvente størst forbedring i gangdistanse etter en periode med strukturert trening. Britiske forskere har trent 52 pasienter tre ganger hver uke i 12 uker, og fulgt dem opp igjen tre måneder etter at den organiserte treningen var avsluttet. Programmet var lagt opp som sirkeltrening med seks ulike styrke- og kondisjonsøvelser som hver ble gjennomført i to minutter. I tillegg gikk pasientene i to minutter mellom hver av øvelsene.

Etter treningsperioden hadde deltakerne godt og vel doblet den maksimale distansen de klarte å gå, og gangdistansen ble ytterligere forbedret de neste tre månedene. Smertefri gangdistanse økte enda mer, og tre måneder etter programmet var pasientene i stand til å gå mer enn fire ganger så langt uten smerter som før de begynte å trene. Det at forbedringene vedvarte så lenge etter selve treningsperioden tyder på at deltakerne fortsatt å trene på egen hånd, og at styrkeøvelser kan inngå i et effektivt treningsprogram ved røykebein.

Gjennom perioden ble også livskvaliteten til deltakerne betydelig bedre. De ble vesentlig sterkere, og ultralydundersøkelser av leggmuskulaturen viste at det hadde skjedd noen gunstige endringer i muskelstrukturen. Det var derimot ingen statistisk sikker bedring i blodårenes evne til å utvide seg. Den fysiske arbeidskapasiteten økte heller ikke signifikant. Da forskerne undersøkte hva som hadde størst betydning for framgangen i deltakernes gangdistanse, fant de ut at lav melkesyreterskel og dårlig score på spørsmål om fysisk livskvalitet før treningsperioden var de viktigste faktorene.