Trening reduserer utmattelse ved kols
Trening motvirker vedvarende utmattelse og forbedrer livskvaliteten ved kols, viser to ferske oppsummeringsstudier.
I denne saken oppsummerer vi ny forskning om trening og treningsbasert rehabilitering for personer med kols. De omtalte forskningsartiklene ble publisert i desember 2019.
Både styrke- og utholdenhetstrening reduserer utmattelse
I en ny oppsummeringsstudie forsøker canadiske forskere å finne ut hva som er den mest effektive treningsformen for å redusere såkalt fatigue – vedvarende utmattelse som ikke blir bedre når man hviler – hos personer med kols. De fant ut at det ikke spiller så stor rolle hvordan man trener: Både utholdenhetstrening, styrketrening og en kombinasjon av begge deler er velegnet for å redusere graden av utmattelse.
Forskerne fant totalt 17 randomiserte kontrollerte studier som undersøkte om ulike treningsmetoder hadde ulik effekt på utmattelse. Bare to av studiene hadde utmattelse som hovedutfallsmål, mens resten hadde som hovedformål å undersøke effekter på livskvalitet og treningskapasitet. Dette gjør det vanskelig å gi sikre tolkninger av resultatene, men forskerne understreker at deltakerne i de aller fleste studiene reduserte utmattelse med trening – uansett treningsform. Det betyr at leger og pasienter kan lage individuelle treningsprogrammer med mål om å forbedre helsa og livskvaliteten til personer med kols – vel vitende om at graden av fatigue påvirkes i gunstig retning uansett hvilke treningsformer man velger.
Treningsbasert lungerehabilitering forbedrer livskvaliteten
Trening kan gi personer med kols bedre helserelatert livskvalitet. Det gir både færre symptomer på sykdommen, reduserer sykdommens påvirkning på hverdagen deres, og gjør dem mer mobile og aktive. Det er konklusjonen fra en meta-analyse gjennomført av kinesiske forskere. Funnene deres baserer seg på resultatene fra 19 randomiserte kontrollerte studier.
Forskerne har inkludert studier som har brukt det kols-spesifikke St. George-spørreskjemaet for å vurdere livskvaliteten til deltakerne. Alle studiene varte i minst seks uker og hadde ei kontrollgruppe som ikke fikk treningsoppfølging. Forskerne inkluderte både rehabiliteringsprogrammer gjennomført på sykehus og i primærhelsetjenesten, og totalt inkluderer de 19 studiene 1146 deltakere med kols. Tre fjerdedeler av studiene ble ansett for å ha høy kvalitet.
I gjennomsnitt førte rehabiliteringsperioden til at poengsummen på St. George's Respiratory Questionnaire sank med 6,5 poeng. Lavere score på skjemaet indikerer bedre helserelatert livskvalitet. Effekten var like stor for tilbud i regi av sykehus og kommune, og forskerne kunne heller ikke finne effektforskjeller mellom rehabiliteringstilbud som kun inneholdt trening og mer helhetlige tilbud.
Den nederlandske eksperten Henk-Jan Schuurman har skrevet en egen kommentarartikkel om studien. Der konkluderer han med at meta-analysen gir nye bevis for at lungerehabilitering har stor verdi i behandlingen av pasienter med kols, ikke minst når det gjelder livskvaliteten deres.
Gruppetrening i kommunal regi motiverer
En britisk intervjustudie tyder på at egnede treningstilbud for personer med kols i kommunene kan være et godt tiltak for at flere skal opprettholde fysisk aktivitet over tid. I Norge kan de aller fleste med kols delta på trening i regi av frisklivssentraler i kommunene, et tilbud vi i Trening som medisin har kartlagt og anbefaler varmt.
Kun et lite mindretall av pasienter med kols deltar på organisert lungerehabilitering, og selv mange av de som gjør det slutter å trene når rehabiliteringsperioden er over. I den britiske studien ble 12 personer med kols intervjuet etter å ha deltatt på et kommunalt treningstilbud for eldre med kroniske sykdommer i opptil flere år. En erfaren instruktør hjalp deltakerne gjennom hver treningsøkt. Treningen var tilpasset på samme måte som i de fleste treningsbaserte lungerehabiliteringsprogram. Programmet bestod av to 90-minuttersøkter hver uke, inkludert 20 minutter tid til sosialt samvær.
Bedre selvfølelse og mindre angst
De aller fleste deltakerne rapporterte at de følte seg bedre etter å ha deltatt på den kommunale treningen. De fortalte blant annet om mindre tungpust og sterkere muskler, og at de fungerte bedre i dagliglivet. Mange fant glede i å møte andre personer som var i samme situasjonen som seg selv, og flere rapporterte om mindre depresjon og mindre frykt for å være andpusten. Enkelte begynte også å trene hjemme i tillegg til å delta på det kommunale tilbudet. Pasientene understreket verdien av å ha kontinuitet i treningen, og hvordan de følte tilbakegang dersom de ikke hadde møtt opp til treningen som planlagt i noen uker.
Studiedeltakerne ble også spurt om hvordan et slik tilbud bør tilrettelegges for at flest mulig skal delta. De fokuserte på at tilbudet måtte være lett tilgjengelig for mange både når det gjaldt tidspunkt og sted, at treningen måtte være strukturert, trygg og enkel og å følge, og at de måtte føle sosial støtte for å delta fra nær familie og venner. De viktigste barrierene mot å delta var utfordringer med å komme seg til treningsstedet, familieforpliktelser og at de selv var i dårlig fysisk form.
Fastleger kan mangle kunnskap om henvisningsrutiner
I England henvises kun 15 % av alle egnede pasienter med kols til lungerehabilitering. Halvparten av dem henvises fra primærhelsetjenesten. Nå har britiske forskere sett på hva som hindrer leger og sykepleiere på fastlegekontorene fra å snakke om og henvise sine pasienter til organisert lungerehabilitering.
For å finne ut av det sendte de spørreskjema til alle fastlegekontorene og tilbyderne av lungerehabilitering i Øst-England. De sendte også skjemaet til andre rehabiliteringstilbud i England og Wales. Svarprosenten fra legekontorene var 25 %, mens 30 % av rehabiliteringssentrene svarte.
Sykepleierdrevet henvisning funker
Basert på svarene konkluderer forskerne med at sykepleiere ser ut til å ha bedre forståelse for lungerehabilitering enn leger, til tross for at begge yrkesgruppene ser stor verdi i tilbudet. Over halvparten av legene føler at de ikke vet nok om hvordan de skal henvise eller hvilke pasienter som bør henvises, mens sykepleiere kan droppe pasientsamtaler om rehabilitering fordi de ikke føler de har støtte for det fra legen.
Det er ofte liten kontakt mellom legekontorene og nærliggende rehabiliteringstilbud, noe som også kan være et hinder mot henvisning. En annen utfordring er tida fastlegene har sammen med pasientene sine. Det kan være vanskelig å få tid til å diskutere lungerehabilitering på den korte tida man har til rådighet i løpet av en legetime. Flere anser sykepleierdrevne henvisningsrutiner som en effektiv metode for å få flere henvist til treningsbasert lungerehabilitering fra primærhelsetjenesten.
Ikke alle takker ja
En tredjedel av de som henvises dukker aldri opp til første time på rehabiliteringsstedet. I studien har også forskerne gjennomført fokusgruppeintervjuer med 32 leger og 42 kols-pasienter, blant annet for å finne ut hva som kan motivere pasienter som blir henvist til å delta på treningsbasert lungerehabilitering.
De som velger å delta kan føle seg ute av stand til å ta hånd om tilstanden på egen hånd. De har behov for hjelp fra kvalifisert helsepersonell og kontakt med andre som er i samme situasjon som seg selv. De ser på trening som gunstig og anser seg selv kapable til både å komme seg timene og gjennomføre rehabiliteringsopplegget.
De som ikke velger å delta synes derimot de klarer å takle kols-sykdommen godt selv. De viser samtidig generelt liten forståelse for hva lungerehabilitering innebærer, og en del hevder at de ikke kan trene fordi de er så tunge i pusten. En av årsakene kan være at en del leger henviser pasienter så seint i sykdomsforløpet at pasienten ikke lenger føler seg i stand til å delta. Noen er også nervøse for å delta på gruppetrening, mens andre føler seg overlesset av informasjon, legetimer og andre forpliktelser.
Størst nytte av treningsbasert rehabilitering for de minst spreke
Pasienter med lav toleranse for trening og mer uttalt tungpust under trening har større sannsynlighet for å trene seg til klinisk relevant forbedring i begge disse faktorene enn pasienter som har et bedre utgangspunkt. Italienske forskere har laget en risikotabell som skal gjøre det enklere å plukke ut pasienter som kan være spesielt egnet for å delta på treningsbasert lungerehabilitering basert på treningstoleranse og tungpust.
Studien inkluderer nærmere 1500 pasienter som hadde deltatt på treningsbasert lungerehabilitering mellom 2002 og 2010. Alle hadde deltatt på 21 økter med trening og opplæring om sykdommen. Mellom 80 og 90 % av pasientene som både hadde høyest grad av tungpust og ikke klarte å gå 200 meter på seks minutter før rehabiliteringsperioden, økte ganglengen betydelig og reduserte tungpusten etter 21 økter. Denne prosentandelen ble lavere jo bedre det stod til i utgangspunktet. Blant pasientene som både gikk over 350 meter på 6-minutterstesten og hadde lav grad av dyspné var det bare 27 % som fikk klinisk viktige forbedringer på disse områdene. Med «klinisk viktig forbedring» menes en økt gangdistanse på minst 30 meter.
Personer med alvorlig kols går noe mer hvis de har rullator
Å bruke rullator kan gjøre at personer med kols som er dårlige til beins går flere skritt hver dag. I en liten studie fra Australia har 17 pasienter som klarte å gå maks 450 meter på seks minutter fått utdelt en rullator i en periode på fem uker. Aktivitetsnivået deres økte mens de hadde rullatoren tilgjengelig sammenlignet med en like lang periode før eller etter at de fikk tilgang til dette hjelpemiddelet.
I snitt gikk deltakerne 4,5 kilometer i uka mens de hadde rullatoren. De gikk i snitt 850 skritt mer hver dag enn da de ikke hadde rullatoren. Færre hadde frykt for å falle mens de hadde rullator, men disse resultatene var ikke statistisk signifikante. Det var også en tendens til at de opplevde færre problemer med tung pust i rullator-perioden. Rullatorbruken påvirket ikke livskvaliteten.
Moderat trening forbedret ikke blodårefunksjonen
Brasilanske forskere fant ingen bedring i endotelfunksjon eller arteriestivhet, til tross for signifikant bedre fysisk kapasitet og mindre tungpust etter treningsbasert lungerehabilitering. Personer med kols har høy risiko for hjerte- og karsykdom, og svekket blodårefunksjon kan akselerere åreforkalkningsprosessen.
Analysene inkluderer 21 pasienter, hvorav 16 fullførte hele treningsperioden på 48 treningsøkter over 20 uker. Utholdenhetstreningen på tredemølle hadde lav til moderat intensitet og varte i 30–40 minutter hver gang. Deltakerne trente også styrke. Stivheten og blodårenes evne til å utvide seg ble undersøkt før treningsperioden, etter åtte uker, og etter fullført program. Deltakerne forbedret ganglengden på 6-minutters gangtest signifikant, men hadde ingen signifikant endring i endotelfunksjon eller arteriestivhet etter verken åtte eller 20 uker.
Studien benyttet ikke gullstandardmetoden for å måle blodårefunksjon, og kun tre pasienter fikk målt svekket endotelfunksjon ved oppstart. Et flertall av deltakerne hadde imidlertid forhøyet blodårestivhet. Forskerne mener begrensningene i lungefunksjonen til pasienter med kols kan gjøre det vanskelig for denne gruppa å trene med høy nok intensitet til at det påvirker blodårefunksjonen. Samtidig understreker de at studien ikke inkluderer ei kontrollgruppe som ikke trente, og at det derfor er mulig trening kan hindre at blodårefunksjon og arteriestivhet forverres.
Lett trening bedret mål på lungefunksjon og depresjon hos eldre
En studie fra Saudi-Arabia tyder på at eldre personer med moderat kols får bedre lungefunksjon og føler seg lettere til sinns etter 12 uker og 36 utholdenhetstreningsøkter med lav til moderat intensitet på 50–70 % av makspuls. De 17 pasientene som ble randomisert til treningsgruppa oppnådde signifikante forbedringer i forsert vitalkapasitet (FVC) og forsert ekspiratorisk volum etter ett sekund (FEV1), samt på et spørreskjema om depresjonssymptomer. Forbedringene var større enn i kontrollgruppa, hvor ingen av delene endret seg fra første til siste test.
Dårligere treningsrespons blant deltakere som trengte oksygentilførsel
En studie fra Colombia viser god framgang i treningskapasitet og redusert grad av tungpust for pasienter som er avhengig av ekstra oksygentilførsel under trening. Samtidig var ikke framgangen fullt så stor som for pasienter som trente uten ekstra oksygen.
Forskerne inkluderte 31 pasienter som fikk oksygen fra flaske mens de trente og 28 som ikke fikk det. Treningen bestod av tre halvtimesøkter med moderat intensitet på tredemølle hver uke i åtte uker, i tillegg til styrketrening med moderat belastning. Etter treningsperioden klarte deltakerne i oksygengruppa å gå 46 meter lenger på seks minutter enn tidligere, mens framgangen var på hele 65 meter for de som ikke trengte oksygentilførsel. Denne gruppa hadde også noe større bedring i dyspné.