Hva må til for at flere med kols skal bli aktive?

I denne saken oppsummerer vi ny forskning om trening og treningsbasert rehabilitering for pasienter med kols. Alle de omtalte forskningsartiklene ble publisert i august 2019.​

Skuffende oppslutning om tiltak for å øke aktiviteten

Walk On! er et program med mål om å gjøre personer med kols mer fysisk aktive. Med personlig oppfølging fra en trener, avansert skrittmålingsutstyr, automatiske målsetninger for hver uke, og organisert støtte fra familie og venner, skulle prosjektet gi pasientene økt aktivitetsnivå og bedre helse. Viljen til å delta i det tolv måneder lange programmet var imidlertid liten. Blant de få som faktisk deltok tenderte Walk On! til å resultere i færre sykehusbesøk og dødsfall i løpet av oppfølgingsperioden.

Lite populært tilbud

Walk On! ble iverksatt blant annet fordi bare 5 % av pasienter med kols i USA deltar på organisert lungerehabilitering. Det ett år lange programmet baserer seg som navnet tilsier først og fremst på gangtrening, og den første måneden ringte en trener opp hver pasient flere ganger i uka for å motivere til aktivitet og eventuelt justere treningsprogrammet. Deretter kontaktet treneren pasientene utfra hver enkelt sitt behov for oppfølging.

Over 2700 pasienter med kols som hadde fått akuttbehandling i løpet av det siste året ble inkludert i studien fra hele USA, og tilfeldig fordelt til Walk On!-gruppa eller vanlig oppfølging fra legen sin. Bare deltakerne i Walk On!-gruppa visste at de deltok i studien, i tillegg til 500 pasienter i kontrollgruppa som ble bedt om å svare på et spørreskjema ved noen få anledninger gjennom året.

Mindre enn av fjerdedel av de 1358 pasientene som ble randomisert til Walk On! var villige til å delta. Selv om forskerne ble skuffet over responsen, understreker de at dette er en betydelig høyere andel enn de som deltar på organisert, senterbasert lungerehabilitering.

Ingen effekt på befolkningsnivå

Basert på den lave deltakelsen er det kanskje ikke så veldig overraskende at de 1358 som ble randomisert til Walk On! verken hadde lavere risiko for å bli lagt inn på sykehus eller dø i løpet av det neste året enn de 1349 pasientene i kontrollgruppa. Slike såkalte «intention to treat»-analyser omfatter alle inkluderte deltakere uavhengig av om de gjennomfører studieprotokollen eller ikke, noe som gjør at man kan undersøke hvilken effekt programmet vil ha på befolkningsnivå. Det var heller ikke noe forskjell i fysisk aktivitetsnivå mellom de to gruppene etter perioden

De drøyt 300 deltakerne som godtok å gjennomføre Walk On!-programmet var generelt sett friskere og inkluderte færre nåværende røykere enn de som avslo, men skilte seg ikke signifikant fra deltakerne i kontrollgruppa som returnerte spørreskjemaet. Over 15 % opplevde såpass mye trøbbel med utstyret som skulle måle skritt og kommunisere med trenerne at de droppet å bruke det. Kun 100 pasienter deltok på minst én av de frivillige gruppetreningsøktene. Pasientene som gikk mer enn 5000 skritt da studien startet, tenderte til å gå færre skritt ett år senere. De som gikk under 5000 skritt i utgangspunktet økte heller ikke antall skritt i løpet av studien.

Mulig effekt blant de som takket ja

Studien hadde likevel også noen positive resultater. Nesten alle som faktisk fullførte Walk On! i et helt år synes programmet fungerte bra og var enkelt å forholde seg til. Walk On!-deltakerne var også mer fysisk aktive enn deltakerne i kontrollgruppa på slutten av oppfølgingsperioden. Videre hadde de 16 % lavere sannsynlighet for å havne på sykehus i løpet av året og 38 % lavere risiko for å dø, men disse resultatene var ikke statistisk signifikante.

Med andre ord er ikke nødvendigvis programmet ineffektivt i seg selv. Men ettersom resultatene er usikre og oppslutningen om tiltaket såpass lavt blant personer med kols er forskerne usikre på om det vil være kostnadseffektivt å rulle ut Walk On!-programmet i større skala.

– Funnene våre tilsier at vi må har mer realistiske forventninger til hvor mange skrøpelige, eldre pasienter med kroniske sykdommer som er villige til å følge anbefalinger for fysisk aktivitet, konkluderer forskerne.

Sitter mye i ro før lungerehab

Både inaktive og mer fysisk aktive personer med kols har svært mye stillesittende tid før de begynner på lungerehabilitering, ifølge nye analyser fra Tyskland. Til tross for at bare 10 % av deltakerne i studien hadde perioder med mer enn ti minutter sammenhengende fysisk aktivitet, klarte om lag 70 % å samle opp 30 minutter eller mer med moderat intensitet i løpet av en gjennomsnittlig dag og dermed oppfylle minimimumsanbefalingene for fysisk aktivitet. Mer foruroligende er det at de 70 % minst aktive deltakerne satt helt stille i rundt ti timer hver dag, og den stillesittende tida var 7,5 timer i snitt selv blant de ti prosentene som var fysisk aktive med moderat intensitet i minst én time hver dag.

Studien inkluderer aktivitetsmålerdata fra 326 pasienter noen uker før oppstart på organisert lungerehabilitering. De mest inaktive deltakerne var eldre og hadde dårligere lungefunksjon enn de som var mer aktive, mens det ikke var noen forskjell på gruppene når det gjaldt kjønn eller BMI. Det var sammenheng mellom aktivitetsnivået før oppstart og prestasjonen på en seksminutters gangtest på første dag av lungerehabiliteringsprogrammet.

– Lungerehabilitering må ikke bare ha som mål å fremme fysisk aktivitet, men også å redusere stillesittende tid, konkluderer forskerne.

Hvem med kols kan forvente treningsrespons?

Jo bedre lungefunksjon, jo bedre er sjansen for at en pasient med kols øker gangkapasiteten sin med trening, ifølge en fersk studie fra Australia. Forskerne delte inn 95 pasienter som hadde gjennomført et gangtreningsprogram ut fra om programmet hadde forbedret gangfunksjonen deres eller ikke. Det viste seg også at de som hadde dårlig fysisk kapasitet i utgangspunktet sjeldnere responderte på treningen.

Bedre balanse med vannbasert trening

Kondisjon- og styrketrening i basseng gav pasienter med kols bedre funksjonell balanse. Det betyr at treningen forbedret tida på en såkalt TUG-test, hvor man reiser seg fra en stol, går tre meter rett fram, snur og går tilbake for å sette seg igjen. Effekten var ikke signifikant større enn for pasienter som gjennomførte samme trening på land, men en høyere andel i vanntreningsgruppa oppnådde det som regnes for å være klinisk betydningsfull framgang.

Alle de 31 pasientene som fullførte den brasilianske studien deltok på 36 gruppetreningsøkter i løpet av tre måneder. Halvparten trente i et oppvarmet basseng, mens resten trente på land. Begge gruppene gjennomførte kondisjonstrening med moderat intensitet på (vann)ergometersykkel eller i form av gangtrening, i tillegg til styrketreningsøvelser for bein og armer med moderat belastning. Den statiske balansen til deltakerne forbedret seg ikke signifikant etter treningsperioden.

Kan pustetrening hjemme gjøre flere positive til organisert lungerehab?

Pasienter som ikke ønsker å delta på organisert lungerehabilitering godtar å trene pustemuskulaturen hjemme med et spesielt pustetreningsapparat kalt Powerbreathe K3. Nå vil britiske forskere undersøke om denne tilnærmingen kan gjøre pasientgruppa mer positive til å delta på rehab. I den lille pilotstudien de allerede har gjennomført med ti stabile kols-pasienter som avslo tilbud om rehabilitering, fullførte åtte pustetreningsperioden på et halvt år med god gjennomføringsevne. Flere av pasientene rapporterte at de opplevde god helseeffekt av treningen. Fire av dem valgte å delta på organisert lungerehabilitering etterpå.