Trygt og gunstig med tidlig trening etter akutt hjertesvikt

​​I denne saken oppsummerer vi ny forskning om trening og treningsbasert rehabilitering for pasienter med hjertesvikt. De omtalte forskningsartiklene ble publisert i juli 2019.​​​​

Trening bør anbefales tidlig ved akutt hjertesvikt

De fleste studiene innen trening som medisin ved hjertesvikt er gjennomført med pasienter med stabil, kronisk svikt. Ei anerkjent forskningsgruppe fra Belgia går nå gjennom den mer sparsomme dokumentasjonen som finnes når det gjelder trening for pasienter som er lagt inn på sykehuset med akutt hjertesvikt. De oppsummerer resultatene slik:

– Tidlig mobilisering i form av fysisk aktivitet under sykehusoppholdet er trygt og gunstig, og bør derfor implementeres ved ankomst intensivavdelingen så lenge det ikke foreligger medisinske kontraindikasjoner.

En randomisert studie tyder på at tidlig oppstart med trening ved akutt hjertesvikt kan redusere sannsynligheten for å bli lagt inn på sykehus på nytt det neste halvåret, mens en annen, større studie med oppfølgingstid på et år ikke viser noen sikker effekt på dødelighet og sykehusinnleggelser. Begge studiene konkluderer imidlertid med at trening er trygt og kan øke pasientenes prestasjonsevne. En tredje studie viser at pasienter som har startet treningsoppfølging mens de fortsatt var innlagt har redusert risiko for å dø det neste året sammenlignet med ellers like pasienter i kontrollgruppa. Andre studier viser dessuten at treningsoppstart på sykehuset kan forbedre fysisk funksjon raskt og føre til at man kan skrives ut raskere.

Svekket nyrefunksjon er en vanlig komplikasjon av akutt hjertesvikt. Årsaken er at hjertesvikt kan føre til at blod hoper seg opp i årene som skal frakte blodet tilbake til hjertet, noe som skader organene. Trening er foreslått som et behandlingsalternativ for å forebygge slik venøs opphopning. De belgiske forskerne skriver likevel at kvaliteten på de svært få studiene som er gjennomført til nå er for lav til at man kan anbefale trening på dette grunnlaget.

Sprintintervaller bedrer kondisjon og vagustonus

Tre uker med svært intensive sprintintervaller forbedret både hjerterytmevariasjonen og det maksimale oksygenopptaket vesentlig mer enn tradisjonell kondisjonstrening med moderat intensitet for pasienter med kronisk hjertesvikt. Den franske studien inkluderer 31 pasienter som ble fordelt tilfeldig til en av de to treningsmetodene. Rehabiliteringsprogrammet gikk over fem dager hver uke i tre og ei halv uke, slik det er vanlig å gjennomføre fase II-rehabilitering i Frankrike. I tillegg til kondisjonstreningen, som altså var ulik i de to gruppene, deltok pasientene i begge gruppene på styrketrening og daglige gåturer utendørs.

Intervalltreningen bestod av to blokker på åtte minutter, hvor pasientene vekselsvis syklet med maksimal intensitet i 30 sekunder og hvilte i 30 sekunder. Mellom hver blokk hadde de pause på fire minutter. Franskmennene er de første som studerer et så intensivt kortintervalltreningsopplegg for pasienter med hjertesvikt. De som trente moderat holdt kontinuerlig intensitet på 60 % av maksimal kapasitet i 30 minutter.

Hjerterytmevariasjon er et mål på balansen mellom det sympatiske og parasympatiske nervesystemet. Økt sympatikusaktivitet med redusert vagustonus og hjerterytmevariasjon er vanlig ved hjertesvikt, og kan trigge farlige hjerterytmeforstyrrelser. I studien målte forskerne hjerterytmevariasjonen om natta til deltakerne både før og etter treningsperioden. Intervalltreningen forbedret de fleste målene på hjerterytmevariasjon betraktelig, mens mange av de samme målene ikke viste tegn til forbedring etter moderat trening. Hvilepulsen sank imidlertid like mye i begge de to gruppene, og forskerne kunne heller ikke påvise noen forskjell når det gjaldt forekomst av ekstraslag målt med 24-timers EKG.

Det maksimale oksygenopptaket økte med 3 ml/kg/min (21 %) etter intervalltreningen, mens deltakerne som trente med moderat intensitet ikke forbedret kondisen med mer enn 0,7 ml/kg/min (5 %). Innhentingsevnen ett, to og tre minutter etter en makstest forbedret seg dessuten bare signifikant i gruppa som hadde trent sprintintervaller. Det samme gjaldt ultralydmål for hjertefunksjonen: Det var bare intervalltreningsgruppa som forbedret hjertets pumpefunksjon målt som ejeksjonsfraksjon og hjertets remodellering målt som ende-systolisk volum signifikant. Øvrige mål på systolisk og diastolisk hjertefunksjon endret seg ikke som følge av treningen i noen av gruppene.

Konklusjonen til forskerne er at et kort og intensivt intervalltreningsprogram er bedre enn moderat trening for å øke parasympatisk nerveaktivitet og kondisjon hos pasienter med kronisk hjertesvikt. Forskerne tar til orde for større og lengre studier som undersøker langtidseffekten av treningsmetoden deres.

Trening bedrer ereksjonssvikt

En oppsummeringsstudie fra Brasil tyder på at trening kan redusere potensproblemer hos pasienter med systolisk hjertesvikt. Forskerne har bare funnet tre studier som har sett på denne problemstillingen, hvorav kun én er publisert i et vitenskapelig tidsskrift. De totalt 99 deltakerne var i all hovedsak unge til hjertesviktpasienter å være, med en gjennomsnittsalder i 50-årene. I alle studiene har treningen hatt gunstig effekt på ereksjonen, og det ser ikke ut til at treningsintensiteten er avgjørende for effekten.