Smarttelefon gir treningsmulighet for flere

Hva er effekten av å bruke treningsapper og aktivitetsmålere i rehabiliteringen av hjertepasienter? De to første oppsummeringsstudiene som har undersøkt det er nå publisert.

 

​I denne saken oppsummerer vi ny forskning om trening og treningsbasert rehabilitering for pasienter med hjerteinfarkt og angina. De omtalte forskningsartiklene ble publisert i juni 2019.

Bedre rehabdeltakelse og kondis med smarttelefon og aktivitetsmåler

I juli ble to av de første oppsummeringsstudiene som ser på effekten av wearables og treningsapper som et ledd i hjerterehabilitering publisert. Det er heller ikke mange enkeltstudier som har undersøkt dette, men begge analysene bekrefter at trådløs teknologi kan være veien å gå for å få flere pasienter med hjerte- og karsykdom til å trene mer og forbedre kondisjonen sin.

App-oppfølging funker

Hjerterehabilitering via en app på mobiltelefonen øker sannsynligheten for å fullføre hele det organiserte hjerterehabiliteringsforløpet med 38 %, og forbedrer kanskje også kondisen mer enn vanlig, senterbasert rehabilitering. Det er en kinesisk meta-analyse som har tatt for seg de fire randomiserte kontrollerte studiene som har sammenlignet effekten av de to modellene for hjerterehabilitering. Litt i underkant av 400 pasienter deltok i studiene, hvor halvparten av pasientene ble utstyrt med en app – ofte i tillegg til ei smartklokke eller annet trådløst utstyr som kunne måle fysisk aktivitet. Også tre av fire ikke-randomiserte studier på feltet indikerer at en mobilapplikasjon kan få flere pasienter til å delta aktivt i og fullføre hjerterehabiliteringen.

De to studiene som har sett på hvordan det maksimale oksygenopptaket blir påvirket av at pasientene følges opp via en app, tyder på at slik rehabilitering har større effekt enn senterbasert hjerterehabilitering. To studier som har undersøkt effekten på fysisk kapasitet i form av en seksminutters gangtest finner derimot ingen forskjell mellom de to rehabiliteringsmetodene. Også ikke-randomiserte studier indikerer at app-basert rehabilitering er minst like effektivt for kondisen som senterbasert oppfølging. I tillegg ser oppfølging via app ut til å ha like stor eller større positiv innvirkning på mental helse og helserelatert livskvalitet.

Appene i studiene har fokusert både på opplæring om effekten av fysisk aktivitet og på å gjøre trening til en del av hverdagen til pasientene. Pasientene som deltok var generelt sett nokså unge til hjertepasienter å være, og dokumentasjonsgrunnlaget er foreløpig nokså lite, men de kinesiske forfatterne konkluderer med at mobilapplikasjoner har stort potensial til å forbedre hjerterehabiliteringstilbud og minimere helseproblemer til hjertepasienter.

Bruker aktivitetsmåler – opprettholder bedre kondis

Ei kjent australsk forskergruppe står bak den andre analysen, som først og fremst har sett på hvordan det å bruke utstyr med skrittellere (pedometer, aktivitetsarmbånd eller mobiltelefon) påvirker kondisjonen til hjertepasienter i tida etter at den senterbaserte treningsoppfølgingen er ferdig. De konkluderer med at aktivitetsarmbånd eller annet utstyr som måler aktivitetsnivået forbedrer kondisjonen sammenlignet med å ikke bruke en slik wearable.

Resultatene stammer fra ni studier med til sammen 1352 pasienter som allerede hadde fullført poliklinisk, senterbasert hjerterehabilitering. Pasientene fikk råd for videre trening fordelt på to grupper som enten skulle bruke eller ikke bruke aktivitetsmåler. Studiene varte fra noen måneder opptil halvannet år. Analysen gir mer usikre svar på om aktivitetsmålere er effektivt med tanke på å øke intensiteten på aktiviteten som gjennomføres og å forbedre prestasjonen på en seksminutters gangtest. Effekten på antall skritt var heller ikke statistisk signifikant, men det var en tendens til at pasientene med aktivitetsmålere gikk lenger enn de som ikke brukte det.

Etterlyser flere studier og bedre teknologi

En tredje oppsummeringsartikkel publisert i juli er også innom effekten av og behovet for teknologiske løsninger som kan gjøre hjerterehabiliteringen tilgjengelig utenfor etablerte sentre og med lengre oppfølging. De amerikanske ekspertene har publisert det de kaller en introduksjon til trening som behandlingsverktøy ved koronar hjertesykdom i siste nummer av tidsskriftet Expert Review of Cardiovascular Therapy. Artikkelen fokuserer på at trening som medisin er for lite brukt i behandlingen, til tross for veldokumenterte fysiologiske effekter. De roser nye tiltak som gjør det mulig for hjertepasienter å få oppfølging selv om de trener hjemme, og avslutter med å uttrykke håp om at mobile aktivitetsløsninger gir flere mulighet og motivasjon til å delta på hjerterehabilitering.

REFERANSER:

Xu, L., Li, F., Zhou, C., Li, J., Hong, C., & Tong, Q. (2019). The effect of mobile applications for improving adherence in cardiac rehabilitation: a systematic review and meta-analysis. BMC cardiovascular disorders, 19(1), 166.

Hannan, A. L., Harders, M. P., Hing, W., Climstein, M., Coombes, J. S., & Furness, J. (2019). Impact of wearable physical activity monitoring devices with exercise prescription or advice in the maintenance phase of cardiac rehabilitation: systematic review and meta-analysis. BMC Sports Science, Medicine and Rehabilitation, 11(1), 14.

Kachur, S., Lavie, C. J., Morera, R., Ozemek, C., & Milani, R. (2019). Exercise training and cardiac rehabilitation in cardiovascular disease. Expert review of cardiovascular therapy, (just-accepted).

Fysisk aktive hjertepasienter har det bedre

Det er en sterk sammenheng mellom fysisk inaktivitet og dårligere helserelatert livskvalitet blant pasienter med koronar hjertesykdom. En stor amerikansk befolkningsundersøkelse viser at aktive hjertepasienter har bedre fysisk og mental livskvalitet, og koblingen er spesielt sterk ved aktiviteter som gjør at man blir svett og andpusten.

Sannsynligheten for at fysisk inaktive rapporterte dårlig fysisk livskvalitet var 80 % høyere enn blant de mest fysisk aktive og 40–50 % høyere enn de som var moderat fysisk aktive. Også den psykiske livskvaliteten var dårligere blant de inaktive. Analysene er justert for andre forskjeller mellom deltakerne. Dermed kan ikke faktorer som alder, kjønn, BMI, inntekt, utdanning, røykevaner, etnisitet eller andre kroniske sykdommer forklare sammenhengen mellom aktivitetsnivå og livskvalitet blant hjertepasienter.

Studien baserer seg på 2015-utgaven en nasjonal telefonundersøkelse som gjennomføres i USA hvert år. Nærmere 22 000 personer som selv oppgav at de hadde angina eller hjerteinfarkt ble inkludert i analysene. Deltakerne svarte også på spørsmål om hvilke former for fysisk aktivitet de gjorde, og hvor ofte og hvor lenge de vanligvis gjorde disse aktivitetene. Basert på disse svarene kunne forskerne definere tre grupper: fysisk inaktive, lett fysisk aktive, og de som var regelmessig fysisk aktive med høyere intensitet. I tillegg svarte deltakerne på spørsmål om sin egenopplevde helserelaterte livskvalitet. Ettersom dette er en ren tverrsnittstudie kan den ikke si noe om det er fysisk inaktivitet som fører til dårlig livskvalitet eller omvendt.

REFERANSE:

Wardoku, R., Blair, C., Demmer, R., & Prizment, A. (2019). Association between Physical Inactivity and Health-Related Quality of Life in Adults with Coronary Heart Disease. Maturitas.

Anbefaler balansetrening for eldre hjertepasienter

26 hjertepasienter over 65 år ble fordelt tilfeldig til vanlig treningsbasert hjerterehabilitering eller hjerterehabilitering med trening av balanse og koordinasjon integrert i treningsprogrammet. Etter 24 treningsøkter hadde både balansen og muskelstyrken i beina økt mest i den sistnevnte gruppa. Eldre hjertepasienter er utsatt for fall, og de israelske forskerne mener studien viser at balanse- og koordinasjonstrening kan implementeres i tradisjonell treningsbasert hjerterehabilitering med god effekt. I studien ble balanse- og koordinasjonstrening integrert i oppvarmingsdelen av treningsprogrammet, og dermed ble ikke treningsøktene i intervensjonsgruppe lengre enn i gruppa som fulgte standardopplegget.

Balansen i studien ble blant annet vurdert med en såkalt TUG-test (timed up and go), som gir en god indikasjon på hvor utsatt eldre er for fall. De fem øvelsene som ble brukt i studien var:

  1. Stå barfot på ett bein på fast underlag mens man beveger den ene arma.
  2. Stå barfot på ett bein på fast underlag mens man beveger motsatt bein og ei arm.
  3. Stå barfot på ett bein på fast underlag mens man kaster en ball opp i lufta og tar imot.
  4. Stå barfot på ett bein på fast underlag med man beveger en myk ball rundt på gulvet i sirkler med det andre beinet.
  5. Sitte på en stol, reise seg og fange en ball som kastes fra ulike retninger.

For å få progresjon i treningen kunne pasientene også stå med beinet på ustabilt underlag, lukke øynene, eller gjennomføre øvelsene sammen med kognitive utfordringer som å telle nedover fra 100.

REFERANSE:

Segev, D., Hellerstein, D., Carasso, R., & Dunsky, A. (2019). The effect of a stability and coordination training programme on balance in older adults with cardiovascular disease: a randomised exploratory study. European Journal of Cardiovascular Nursing, 1474515119864201.

Pustetrening kan gi ekstraeffekt til vanlig trening

Trening av inspirasjonsmuskulaturen kan forbedre muskelstyrken og kondisjonen til koronarpasienter. Flere tidligere studier har vist at slik trening har effekt ved hjertesvikt, men en fersk polsk studie er blant de første som studerer dette hos infarktpasienter. Ved oppstart hadde nesten alle pasientene i studien svekket pustemuskulatur, men blant deltakerne som kombinerte vanlig trening med spesifikk pustetrening sank andelen signifikant i løpet av åtte uker.

I studien ble 90 pasienter som ikke røykte fordelt til tre treningsgrupper innen fire uker etter et hjerteinfarkt. Pasientene som kunne delta på organisert hjerterehabilitering ble trukket tilfeldig til vanlig opplegg eller vanlig opplegg pluss pustemuskeltrening. Begge gruppene gjennomførte blant annet overvåket intervalltrening på ergometersykkel og styrketrening fem dager i uka, mens gruppa som i tillegg skulle trene pustemuskulaturen først og fremst gjorde dette hjemme med pustetreningsapparatet Threshold IMT. Den tredje gruppa i studien bestod av de pasientene som ikke hadde anledning til å delta på organisert hjerterehabilitering, og disse pasientene utførte pustetrening hjemme.

Etter åtte uker hadde de to gruppene som drev spesifikk pustetrening utviklet pustemuskelstyrken i større grad enn de som kun gjennomførte vanlig kondisjons- og styrketrening. Treningstoleransen hadde økt i de to gruppene som deltok på organisert hjerterehabilitering. Det samme gjaldt muskelstyrken i lårene, men her var det tegn til størst forbedring blant de som hadde trent pusten spesifikt.

REFERANSE:

Kurzaj, M., Dziubek, W., Porębska, M., & Rożek-Piechura, K. (2019). Can Inspiratory Muscle Training Improve Exercise Tolerance and Lower Limb Function After Myocardial Infarction?. Medical Science Monitor, 25, 5159-5169.