Færre sykehusinnleggelser når hjerterehab bedrer kondisen

​I denne saken oppsummerer vi ny forskning om trening og treningsbasert rehabilitering for pasienter med hjerteinfarkt og angina. De omtalte forskningsartiklene ble publisert i november 2019.​​

Forbedrer kondisen på hjerterehab og unngår nye innleggelser

Både de som har god kondisjon i utgangspunktet og de som forbedrer kondisjonen fra starten til slutten av treningsbasert hjerterehabilitering har redusert risiko for ny hjerte- og karsykdom eller tidlig død. Det viser resultatene fra en ny, stor dansk studie publisert i European Journal of Preventive Cardiology.

Studien inkluderer over 1500 pasienter som deltok på åtte uker hjerterehabilitering med intensiv, gruppebasert intervalltrening og styrketrening i København mellom 2011 og 2017. I løpet av en median oppfølgingstid på drøyt to år døde 77 av dem, mens 167 måtte legges inn på sykehuset med ny hjerte- og karsykdom.

Risikoen for en ny alvorlig hendelse knyttet til hjertet sank med 6 % for hver ml/kg/min høyere maksimalt oksygenopptak en deltaker hadde da han eller hun startet rehabiliteringen. Risikoen for å dø i løpet av oppfølgingsperioden var dessuten hele 11 % lavere for hver økning på 1 ml/kg/min. Minst like interessant er det imidlertid at jo mer man forbedret kondisjonen sin i løpet av rehabiliteringen, jo lavere var risikoen for en ny hendelse og tidlig død. For tidlig død var denne risikoreduksjonen på 13 % for hver forbedring på 1 ml/kg/min.

– Funnene våre understreker hvor viktig det er å oppnå signifikante forbedringer i kondisjonen i løpet av et hjerterehabiliteringsprogram, skriver de danske forskerne i konklusjonen sin.

Maksimal treningsintensitet gir enda større kondisøkninger

En liten koreansk studie har sammenlignet effekten av seks uker intervalltrening med henholdsvis høy og maksimal intensitet. Etter to uker innkjøring trente om lag halvparten av de 47 hjerteinfarktpasientene 4x4-intervaller helt opp til 100 % av makspulsen sin. Den andre halvparten trente 3x8-minuttersintervaller på 85 % av hjerterytmereserven, noe som tilsvarer vanlig intervalltreningsintensitet på ca. 90 % av makspuls. Begge gruppene trente tre dager hver uke, og det totale arbeidet var like stort med begge treningsmetodene.

4x4-intervalltreningen med maksimal intensitet førte til en kondisjonsforbedring på hele 31 %. Det var signifikant mer enn økningen på 17 % som følge av 3x8-intervalltrening med høy intensitet. Det var ingen komplikasjoner forbundet med noen av treningsmetodene i løpet av denne studien.

Treningsbasert rehabilitering bedrer livskvaliteten

Selv for optimalt medisinerte koronarpasienter er treningsbasert hjerterehabilitering effektivt for å forbedre den helserelaterte livskvaliteten. Australske forskere har gjennomført en metaanalyse av randomiserte, kontrollerte studier fra år 2000 eller senere, og kommet fram til at trening både forbedrer fysisk prestasjon, generell helse, sosial fungering, fysisk fungering og mental helse for pasienter med koronarsykdom.

Analysen inkluderer til sammen 14 studier med 1739 deltakere. Studiene som ble inkludert hadde generelt en oppfølgingsperiode på seks måneder, og deltakerne trente gjerne opptil én time tre dager i uka. Nesten halvparten av studiene inneholdt hjemmebasert trening. Flere av forbedringene i helserelatert livskvalitet var såpass store at de kan ansees som klinisk viktige.

– Funnene våre viser at det er viktig å se på flere effekter av hjerterehabilitering enn det som handler om tidlig død og risiko for ny sykdom, skriver forskerne i konklusjonen sin.

E-helseverktøy kan gjøre hjertepasienter mer aktive

Web- eller mobilbasert hjerterehabilitering gjør at hjertepasienter øker det fysiske aktivitetsnivået, får bedre helserelatert livskvalitet og reduserer risikoen for nye sykehusinnleggelser. Det er konklusjonen fra en ny oppsummeringsstudie, som riktig nok understreker at dokumentasjonen har lav til moderat kvalitet.

Det er kinesiske forskere som har gått gjennom resultatene fra totalt 14 randomiserte kontrollerte studier gjennomført mellom 2003 og 2017. Studiene har fulgt til sammen 1783 pasienter med hjerte- og karsykdom og en gjennomsnittsalder på 60 år. Deltakerne har ikke deltatt på senterbasert hjerterehabilitering, men istedenfor fått mulighet til å logge seg på en nettside eller mobil-app og bli fulgt opp digitalt. Flere av studiene bruker også aktivitetsmålere, skrittellere og pulsbelter.

Samleanalysen viser at intervensjonene har gjort at deltakerne har blitt mer fysisk aktive og gått flere skritt hver dag. De har også forbedret kondisjonen sin, mens det er mer usikkert om de har satt av mer tid til systematisk trening. Forskerne fant ingen sikker effekt på overlevelse, men deltakerne som brukte e-helseverktøyene hadde samlet sett færre sykehusinnleggelser og rapporterte bedre helserelatert livskvalitet enn deltakerne i kontrollgruppene.

Forskerne forsøkte å se på hvilke faktorer som kjennetegnet de mest effektive e-helseprogrammene. De fant ut at programmer som tilbyr overvåkning av atferdsendringer er de beste. De skriver at moderne e-helseverktøy bør integrere strategier som gjør folk i stand til å øke kontrollen over sin egen helsetilstand.

… men har tilsynelatende ingen ekstraeffekt etter vanlig hjerterehabilitering

Nederlandske forskere har undersøkt om videre telerehabilitering etter den organiserte, senterbasert rehabiliteringsperioden får flere hjertepasienter til å fortsette å trene effektivt. Det har de gjort ved å fordele pasienter tilfeldig til standard hjerterehabilitering med eller uten videre telerehabilitering når rehabiliteringsperioden på sykehuset er ferdig. Resultatene viser ingen ekstraeffekt av telerehabiliteringsprogrammet når det gjelder kondisjon, livskvalitet, blodprøveverdier eller alvorlige kliniske hendelser.

De 61 deltakerne i intervensjonsgruppa fikk med seg en smarttelefon og et pulsbelte som registrerte hvordan, hvor lenge og hvor hardt de trente. De ble rådet til å trene minst 30 minutter med moderat intensitet eller høyere minst fem dager hver uke, og fikk jevnlig oppfølging fra helsepersonell via telefon gjennom hele intervensjonsperioden.

Da intervensjonen ble avsluttet etter et halvt år hadde deltakerne i treningsgruppa forbedret kondisjonen sin med 7 %. Da de ble fulgt opp igjen etter ytterligere et halvt år hadde forbedringen økt til 11 %. Imidlertid hadde også de som kun deltok på senterbasert hjerterehabilitering uten videre oppfølging forbedret det maksimale oksygenopptaket sitt, og forskerne fant ingen ekstraeffekt av telerehabiliteringen. Deltakerne i begge gruppene rapporterte like mye trening, og det var heller ingen forskjell i helserelatert livskvalitet. Verken vekt, midjemål, blodtrykk, angst- eller depresjonssymptomer endret seg i noen av gruppene gjennom perioden, og like mange i begge gruppene måtte behandles for ny hjerte- og karsykdom i løpet av oppfølgingsperioden.

Deltakerne i kontrollgruppa ble fulgt opp en gang i måneden med korte telefonsamtaler. Dessuten visste de at de skulle inn til en ny kondisjonstest etter 12 måneder, og var i utgangspunktet motiverte for trening. Forskerne tror dette kan forklare hvorfor de i likhet med telerehabiliteringsgruppa forbedret kondisjonen sin gjennom studieperioden. Derfor tar de til orde for regelmessig kontakt mellom helsepersonell og hjertepasienter for å øke sjansen for at pasientene opprettholder kondisjonen etter endt senterbasert hjerterehabilitering.

Pasienter med diabetes kan respondere mindre på hjerterehabilitering

Både hjertepasienter med og uten diabetes reduserer risikofaktorer for ny hjerte- og karsykdom betraktelig etter å ha delta på organisert, treningsbasert hjerterehabilitering. En ny amerikansk studie tyder imidlertid på at de som har diabetes ikke kan forvente like store forbedringer som resten.

Forskerne brukte en database med totalt 11 850 hjertepasienter som utgangspunkt for forskningen sin. Pasientene hadde fullført 12 uker hjerterehabilitering i Alberta i Canada mellom 1996 og 2016. 18,7 % av pasientene hadde diabetes. Forskerne matchet hver enkelt pasient med diabetes med en diabetesfri hjertepasient med samme alder, kjønn, etnisitet, BMI og røykestatus. Pasientene i de to gruppene hadde også samme sykdomsbyrde – både av hjertesykdom og andre tilleggssykdommer. Slik endte forskerne opp med totalt 1462 pasienter, hvorav halvparten hadde diabetes og den andre halvparten ikke hadde det.

Det viste seg at 25 % av pasientene med diabetes også hadde metabolsk syndrom, sammenlignet med 20 % av hjertepasientene uten diabetes. Metabolsk syndrom innebærer at man har magefedme, høyt blodtrykk, høyt blodsukker og ugunstig fettstoffprofil i blodet. Blant deltakerne uten diabetes forsvant metabolsk syndrom hos en tredjedel i løpet av 12-ukersperioden, mens tilstanden kun ble borte hos 13 % av de som hadde diabetes. Det samme var tilfelle da forskerne studerte enkeltrisikofaktorer: Pasientene med diabetes hadde høyere forekomst enn resten av både insulinresistens, magefedme, høyt blodtrykk, høye triglyseridverdier og lavt HDL-kolesterol. Begge gruppene forbedret disse faktorene i løpet av rehabiliteringen, men forbedringene var ikke like store blant deltakerne med diabetes. Begge gruppene forbedret imidlertid kondisjonen sin i like stor grad.