Fjerndiagnostisering av hørselshemmede via videootoskop

I Norge er det ca. en million hørselshemmede. 80 prosent av disse er eldre. Den demografiske fordelingen av befolkningen gjør at forholdsvis mange eldre bor ute i distriktet. Spisskompetansen på tilpasning og bruk av hørselshjelpemidler befinner seg i mer sentrale strøk. I denne studien ønsker vi blant annet å se på hvordan vi skal kunne effektivisere hørselsomsorgen slik at ressursene kan fordeles der de trenges mest.

Dagens hørselsomsorg har betydelig kapasitetsvansker. Høreapparater inneholder avansert teknologi med algoritmer for maskinlæring og mulighet for bruk av høreapparater som en integrert del av «internet of things». Funksjonene har blitt utviklet for å kunne dekke individuelle behov for kompensering av et sansetap og dermed gi enkeltmennesket økt livskvalitet. Støtte til bruk og utnyttelse av teknologien i et høreapparat krever spisskompetanse i feltet.

Studier har vist at 60 prosent av hørselshemmede bruker høreapparatet sitt. En mulig årsak til dette kan være manglende skalering av tjeneste og infrastruktur for spisskompetanse og oppfølging. En annen mulig årsak er at vi i Norge, i større grad enn andre land, har tilpasset høreapparater på begge ører også på lettere hørselstap.

Metode

Tilnærming til problemstillingen har vært litteraturgjennomgang av tidligere studier og publiserte pasientforløp. Visualisering av dagens praksis og identifisering av områder for forbedring i prosjektgruppen. Vi planlegger work shop med brukere av hørselsomsorgen og aktører i tjenesten for å diskutere og forbedre ideer om områder for forbedring.

Resultat

Foreløpige resultater i studien er en nærmere definisjon av utfordringen, hvor pasientgruppen er eldre med behov for speisialisert helsetjeneste og lang reisevei. Det er mangelfull informasjon om mulige lokale løsninger i spesialisthelstjenesten, og derav dårlig utnyttelse av mulig ekstrakapasitet. Det ligger også godt tilrette for desentralisert tjeneste og fjernbehandling. Vi ser også behov for et strammere pasientforløp hvor rehabilitering og teknologisk støtte må få et større fokus.

De utfordringene vi nå har med høreapparater vil være tilsvarende de problemer som vil oppstå med andre medisintekniske hjelpemidler. Vi tror at prosjektet har overføringsverdi til andre fagfelt som f.eks diabetes, hjerte kar, søvn og hydrering.

Konklusjon

Ved å satse på dette feltet nå, og rigge en tjeneste som fungerer, kan vi eksperimentere i et ufarlig domene i motsetning til å utføre lignende eksperimenter med mer risikofylte hjelpemidler.