Overspisingslidelse

Hør episoden der du lytter til podkast, f.eks. Spotify eller iTunes​​. 

ELLING: Du lytter til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital

JOHAN: Du ser venner får seg kjærester. Jeg får ikke det. Man tenker på hvorfor. Og da går man alltid tilbake til det som får verden til å føles perfekt, da. Da var det mat, også drakk jeg mye, mye cola. På det verste drakk jeg fire liter med sukkerbrus om dagen, minst.

ELLING: Den er en av våre vanligste spiseforstyrrelser, men likevel er det kanskje den færrest kjenner til. Den foregår ofte i det skjulte, og er for mange knyttet til følelser av skam og utenforskap. Hva er det som ligger bak, og finnes det en vei ut? Jeg heter Elling Finnanger Snøfugl, og denne episoden av Diagnose handler om overspisingslidelse.

JAN EGIL: Overspisingslidelse kjennetegnes av at man har overspisingsepisoder. At man inntar store mengder mat over en kort tidsperiode og har tap av kontroll over spisingen sin .

ELLING: Jan Egil Hopsø er psykologspesialist og jobber ved poliklinikk for spiseforstyrrelser ved Nidelv DPS på St. Olavs hospital. Der har de gjennom et nytt prosjekt opparbeidet seg erfaring med behandling av pasienter med overspisingslidelse, som faktisk er den mest vanlige spiseforstyrrelsen i Norge i dag, sammen med anoreksi og bulimi. 

JAN EGIL: Det som er beskrevet i de faglige retningslinjene fra Helsedirektoratet, er at 2-3 prosent har en overspisingslidelse. Og det gjør jo at denne lidelsen er mer vanlig enn anoreksi og bulimi.

ELLING: Overspisingslidelse kan ligne litt på det vi ser i bulimi, der det også er stort inntak av mat i perioder, men den skiller seg særlig ut på ett punkt.

JAN EGIL: En kan sammenligne overspisingsepisoder med de som har bulimi, men med en overspisingslidelse så har man ikke det vi kaller kompenserende tiltak i etterkant av overspisingsepisodene. Du kvitter deg ikke med maten etterpå. 

ELLING: Når man har en overspisingsepisode, så er det noe annet enn det å bare spise for mye.

JAN EGIL: Det handler om å spise en mengde mat som er klart større enn det andre personer ville gjort i samme situasjon. Og det er litt forbi dette som handler om å spise på sult, altså du spiser selv om du ikke er sulten. Og du spiser så mye mat, at du gjerne ender opp med å få vondt, eller få smerter av spisinga du, rett og slett. 

ELLING: Ved overspisingsepisoder er det også vanlig at man spiser mye raskere enn vanlig.

JAN EGIL: Mange vil beskrive det som at man dytter innpå maten, og at man mister bevissthet over matinntaket sitt, at man ikke er helt klar over at det skjer, og opplever tap av kontroll på den måten. Andre trekk ved det å ha en overspisingsepisode er at du gjerne spiser alene, rett og slett fordi det er forbundet med masse skam, denne spisinga. 

ELLING: Hva som gjør at noen ender opp i et mønster med overspising, kan være sammensatt.

JAN EGIL: Eksempel på risikofaktorer kan være det at man har vært utsatt for vektrelatert erting eller mobbing i barndommen, det har i alle fall studier funnet. Men også andre traumatiske livsopplevelser i oppvekst og barndom. Samtidig ser man at det å ha en sterk kroppsmisnøye kan gjøre folk sårbare for å utvikle spiseforstyrrelser generelt, men også overspisingslidelse. 

ELLING: Jan Egil viser også til studier som peker på mer biologiske sammenhenger, altså at enkelte fra naturens side er mer disponert for å utvikle denne lidelsen.

JAN EGIL: Dette med å ha utfordringer med belønningsområder og respons på belønning, slike biologiske systemer i nervesystemet vårt. Og også det å ha utfordringer med det å være impulsiv - å inhibere adferd, altså å holde igjen adferd. Men også dette med emosjonsreguleringsvansker.

ELLING: Nettopp det med regulering av følelser er et viktig poeng når vi snakker om overspisingslidelse. For mange bruker spisingen til nettopp det, å belønne seg selv eller å dempe vonde følelser gjennom å spise store mengder mat.

JAN EGIL: Det at overspisingsepisodene blir en mestringsstrategi, eller en måte å håndtere vanskelige livshendelser på, eller følelser forbundet med nettopp det. Stress, bekymring, vanskelige tanker. Og litt av utfordringa her er jo at mange beskriver at maten og spisinga fungerer. Det hjelper til med å få ro fra tanker. Kanskje er det noen som opplever at spisinga gjør at man blir mindre stresset, eller at man får regulert eller håndtert følelsene sine. Og så blir jo nettopp utfordringa at det blir en kortvarig belønning - en kortvarig glede - hvis det går an å si det på den måten.

(MUSIKKOVERGANG)

JOHAN: Mat er kos. Mat er beroligende. Mat får stressnivået ned. Noen røyker, men for meg så har maten vært røyken, på en måte.

ELLING: Johan Voldrønning er 39 år og singel. Han påpeker det selv - han har alltid vært singel. Opprinnelig er han fra Melhus utenfor Trondheim, men mesteparten av livet har han bodd i byen, der han har jobbet som baker i hele 20 år. For det var det han drømte om å bli da han var liten. Det han kanskje ikke drømte om, var at han fra ganske tidlig alder skulle få problemer med et unormalt stort inntak av mat.

JOHAN: Fram til jeg var omtrent ti år så jeg ganske tynn og sprek ut. Jeg var ikke radmager. Men tynn. Det tror jeg var fordi jeg var ganske aktiv som liten, da.

ELLING: Utover barne- og ungdomsskolen begynte han derimot å legge på seg, og da han gikk ut av 10. klasse, veide han 100 kilo. Hvorfor det ble sånn, har Johan reflektert mye over. 

JOHAN: De siste årene har jeg kanskje lagt mest av grunnen på at det ble vanskeligere på skolen. Ut og i aktivitet ble byttet ut med å være inne og gjøre lekser. Jeg fikk en mye roligere livsstil.

ELLING: Han slet med lese- og skrivevansker, og fikk også påvist uoppmerksom type ADHD, men valgte å ikke bruke medisiner. I tillegg skjedde det som han i ettertid ser har hatt mest påvirkning, nemlig at foreldrene skilte seg da han var seks år gammel.

JOHAN: Nå liker jeg ikke å skylde på mine foreldre, men jeg tror nok skilsmisse har mye med det å gjøre, på grunnlag av at stort sett da vi spiste alle måltid, var det fred og ro. Da var det ingen krangling eller uenigheter. 

ELLING: Det ble ikke mindre fokus på mat da Johan begynte på kokkelinja på videregående skole.

JOHAN: Da vi laget mat der, så spiste jeg det. Og da nabokjøkkenene laget mat, så gikk jeg innom og spiste der også. Så det ble mye matspising. Hadde jeg hatt et aktivt liv, hadde det kanskje vært ok, men når man ikke har et aktivt liv fordi man bruker mye tid på lekser og skole, så lagrer det seg.

ELLING: Da han kom opp i 20-åra begynte nye utfordringer å melde seg, i tillegg til det han følte på fra tidligere. Situasjonen forverret seg, og særlig begynte han å føle mye på utenforskap. 

JOHAN: Du ser venner får seg kjærester. Noen gifter seg. Jeg gjør ikke det. Man tenker på hvorfor. Og da går man alltid tilbake til det som får verden til å føles perfekt, da. Da var det mat, også drakk jeg mye, mye cola. På det verste drakk jeg fire liter sukkerbrus om dagen, minst. Jeg pleier å si at jeg drakk det ikke, jeg absorberte det, for det forsvant fort. 

ELLING: Den lett tilgjengelige brusen gjorde at han alltid hadde en slags medisin tilgjengelig for å regulere følelsene sine.

JOHAN: Colaen kom inn når det ikke var rom for å spise, men det var alltid rom for en cola. Det var på samme måte som med maten, at den stresset ned. Mye mengder. Men fortsatt hadde det ikke gått opp for meg at det var et problem. Jeg hadde bare funnet løsningen på et annet problem; på negative tanker, negativt kjør og stress. Det hjalp! 

ELLING: På ett tidspunkt fikk han også hjertet sitt knust, da ei han var veldig forelsket i ikke følte det samme for ham.

JOHAN: Og jeg tror det var da det kanskje skjøt mest fart, for da var det enda et hull som måtte tettes. Da var det sårhet og usikkerhet på seg selv. Også hjalp det liksom ikke at folk sa til meg at jeg var en så bra fyr, at den dama som får deg, hun er så heldig!

ELLING: Etter dette la han et lokk på følelsene sine, han bestemte seg for at dette ville han ikke utsette seg for igjen.

JOHAN: Det har vært mange lokk opp gjennom årene. Jeg har lagt lokk på skilsmissen, ensomheten, og lokk på at man ikke finner noen. 

ELLING: Det viktig å påpeke at det ikke nødvendigvis er slik at man har overvekt selv om man har en overspisingslidelse. Studier viser imidlertid at det er høyere forekomst av overspisingslidelse blant de som har overvekt. 

En annen ting som ofte går igjen hos de med overspisingslidelse, er at de ofte også har andre sykdommer og tilstander som opptrer samtidig.

JAN EGIL: Det kan være overvekt og fedme og ulike helsemessige konsekvenser og omkostninger ved det, men i tillegg er det vanlig å ha ulike psykiske lidelser i tillegg, som for eksempel å streve med eller depresjon. Og også PTSD, traumer, er også assosiert med overspisingslidelse. Så ser vi også at det å streve med impulsivitet og impulskontroll viser seg også å ha noen sammenhenger med overspisingsproblematikk. 

ELLING: Det å ha en overspisingslidelse kan være noe som tar stor plass i livet, og for mange blir det altoppslukende. Én ting er de konkrete konsekvensene, som for eksempel at det kan gå ut over økonomien at du bruker veldig mye penger på mat, men kanskje verre er belastningen ved å holde det skjult for andre.

JAN EGIL: For det første så er det jo knyttet til mange negative følelser og skam for de som strever med en overspisingslidelse. Og på grunn av det er det klart det er mange som går med dette på egen hånd. Det å ha det som en egen hemmelighet og ikke si det til folk som man i utgangspunktet stoler på. 

ELLING: Dette er noe Johan også kjenner seg godt igjen.

JOHAN: Jeg var flink blant folk, men jeg spiste veldig mye før jeg skulle til folk. Folk sa til meg at de aldri hadde sett meg spise så mye. Men det var fordi mesteparten av det jeg spiste var i det skjulte. Så jeg var veldig flink rundt folk. 

ELLING: Det krever mye, det å hele tiden tenke på og planlegge det neste måltidet, eller å prøve å unngå å spise selv om du kjenner et voldsomt sug etter mat. 

JAN EGIL: Det gjør jo at en overspisingslidelse tar mye mer plass i hverdagen enn kun det som er knyttet til selve episodene. Og det tror jeg også er et viktig poeng, at mange beskriver at de starter dagen med å tenke på mat, spising og måltider, og avslutter dagen med de samme tankene. Og det er klart at dette har omkostninger i form av evnen til å konsentrere seg. Det er vanskelig å være til stede både i studier eller jobb. Også har du i tillegg de pasientene som har perioder der de er veldig restriktive, at de bruker mye tid på å prøve å oppheve virkningen av overspisinga. Kanskje har de strenge matregler, de må passe på hva de spiser og ikke spiser. Det blir en slags ekstremslanking. Det gjør at de kanskje kan treffe folk ute på restaurant, fordi man ikke har oversikt over hva maten inneholder, ikke sant? Slik at det også får sosiale omkostninger og generelt griper inn i mange sider av hverdagen.  

ELLING: For Johan ble slutten av tjueårene svært utfordrende. Han stengte inne de vanskelige tankene og innså fortsatt ikke at den overdrevne spisinga var et problem. Han begynte å isolere seg mer og mer.

JOHAN: Jeg slutta å kontakte venner, jeg var redd for at hvis jeg spurte så var de sammen med meg kun fordi jeg spurte. Ikke for at de ville være sammen med meg, men fordi de syntes synd på meg. Så jeg slutte å gjøre det, jeg overtenkte. Så balla det bare på seg fram til 32-årsalderen. Også begynte jeg å få selvmordstanker. Det er ingen som vil savne meg. Jeg har heldigvis ikke gjort noe, jeg har kun hatt det i tankene, og det er jeg takknemlig for. Det har alltid vært noe som har berga meg inn. Nå skal ikke dette handle om tro, men det var tro.

ELLING: I 2019 fikk han et tips om at et Grethe Roede-kurs, altså et slankekurs, kunne være tingen. At det hadde hjulpet for andre. For han skjønte tross alt at han var tung, selv om han ikke visste at han hadde overspisingslidelse. Tegnene ble mer tydelige også rent fysisk.

JOHAN: Kroppen begynte å verke. Jeg hadde bein som verka da jeg gikk, det var som å gå på spiker hver gang. Da veide jeg 165 kilo da jeg begynte på det kurset, og på et halvår kom jeg ned til 125.

ELLING: Den enorme vektnedgangen skulle vise seg å ikke være noen varig løsning. Likevel, under kurset hadde det blitt sådd et lite frø, for han lærte for første gang at det kunne være viktig å åpne seg mer opp og bearbeide de følelsene som ligger bak.

JOHAN: Jeg åpnet opp om mange ting, for eksempel om spisinga, men samtidig la jeg mer lokk på andre ting. Men fremdeles var det ingen som nevnte at jeg kunne ha en spiseforstyrrelse. 

ELLING: Da korona-pandemien kom det påfølgende året, førte den med seg både mer stress og mer ensomhet. Og da var det kort vei tilbake.

JOHAN: Men så har jeg også et minus, for da jeg kom ned til 125, så funka kroppen. Og da tenkte jeg at jeg trenger ikke gjøre noe, nå funker kroppen. Den funker jo fint! Men så var det tilbake til cola, stress, mat og å legge på seg. For meg så var fortsatt mat en løsning.

ELLING: Etter dette turte ikke Johan å veie seg lenger. Han ble redd for at det skulle føre til at han måtte ta grep igjen, og at han da skulle miste den tilfredsstillelsen det var å spise mye mat. Men på ett tidspunkt måtte han likevel oppsøke helsehjelp.

JOHAN: Det var en periode der jeg følte på en nummenhet i kroppen. Det føltes som en kald front på høyre og venstre side, og de skulle finne ut hva det var. De fant ingenting, men da veide jeg 170 kilo, og da gikk det opp for meg; Johan, nå må du gjøre noe!

ELLING: Han gikk til fastlegen, som ville henvise ham til fedmepoliklinikken på St. Olavs hospital for å få hjelp med overvekta. Men - rett før dette skjedde hadde Johan blitt kontaktet av NRK. Han hadde nemlig søkt om å være med på “Helsekost Furuseth”, et livsstilsprogram på TV der programleder Else Kåss Furuseth sammen med flere andre deltakere prøver å ta grep for å få kontroll på vekta.

JOHAN: Jeg spurte selvfølgelig fastlegen min om det var greit. Han hadde ikke anbefalt det til hvem som helst, men han følte han hadde blitt så kjent med meg at det kanskje var en fin ting å være med på. Så da satte vi en pause på fedmeklinikken, og så ble jeg med på dette.

ELLING: Det er ofte slik at de med overspisingslidelse først og fremst kommer i kontakt med spesialisthelsetjenesten, altså sykehusene, på grunn av et annet symptom eller diagnose. I Johan sitt tilfelle - på grunn av overvekt. 

JAN EGIL: For mange så ender det opp med å få tiltak rette mot overvektsproblematikk, men da uten at man får hjelp til overspisingslidelsen, for eksempel. Så dette er en utfordring, at det ikke er et etablert tilbud i det offentlige til de med overspisingslidelse, så det gjør det vanskelig.

ELLING: Dette skyldes rett og slett at kunnskapen om hvordan man behandler overspisingslidelse fortsatt er mangelfull. For det er en relativt ny spiseforstyrrelse sammenliknet med anoreksi og bulimi. Selve begrepet overspisingslidelse ble første gang tatt i bruk av en psykiater på femtitallet, men det var først på åttitallet at de i forbindelse med studier på bulimiske pasienter oppdaget at en liten gruppe ikke kvittet seg med maten etter overspisingsepisodene. 

JAN EGIL: Men så er det ikke før i 2013 at det faktisk ble en del av diagnosesystemet i det amerikanske diagnosesystemet. Og det er fortsatt ikke en diagnose i det europeiske diagnosesystemet ICD-10, som brukes nå - men det er på vei.

ELLING: Likevel, det har blitt forsket en del på hvilken behandling som vil fungere ved en overspisingslidelse. Og en viktig del av dette er, som ved andre spiseforstyrrelser, psykologisk behandling. Dette kan skje ved f.eks.kognitiv atferdsterapi, der fokuset er på å endre tankemønster og etablere nye vaner for å klare å ta kontroll over spisingen.

JAN EGIL: Hvis man tenker på hovedområder i behandling, så vil det være dette med å adressere selve symptomene i overspisingslidelse. I tillegg vil det være det å ta på alvor de eventuelle komorbide lidelsene som disse pasientene har, som angst og depresjon. og også ha et fokus på det som er mer psykososial fungering, og også få jobbet med å håndtere eller mestre situasjoner som er forbundet med spising på en mer hensiktsmessig måte enn det å bruke maten som følelsesreguleringsstrategi. Og for noen vil det også innebære å lettere sagt enn gjort, legge til side adferd som ekstrem slanking og vektreduksjonstanker.

ELLING: På St. Olavs hospital har de et samarbeidsprosjekt gående mellom poliklinikken for spiseforstyrrelser, der Jan Egil jobber, og fedmepoliklinikken, der de har inkludert 30 pasienter for å høste erfaringer med behandling av overspisingslidelse.   

JAN EGIL: I og med at det er gjort såpass lite på det, og at det ikke har vært et etablert tilbud i spesialisthelsetjenesten, så må vi starte der. Vi må starte med å gjøre oss erfaringer med å behandle disse pasientene. 

ELLING: For Johan ble opplevelsen under TV-opptakene til Helsekost Furuseth en vekker. Det å sitte foran kamera og måtte åpne seg opp var tøft, men han skjønte etterhvert at dette kunne hjelpe, for det å snakke om følelsene sine på den måten, var ikke noe han hadde gjort tidligere. 

JOHAN: Da jeg ble med på programmet, så ble jeg med fordi jeg skulle bli slank. Jeg ble ikke med fordi jeg skulle løse mange psykiske ting. Men i løpet av TV-biten ble det enda viktigere for meg å åpne meg, å fjerne lokk - lokk på lokk på lokk. Bryte sammen, lære meg det å dele, at det ikke er farlig å si til noen at du har det vondt. De gangene det var vondest å dele ting, så tenkte jeg at dette er vondt, det er godt etterpå, også vil dette mest sannsynlig være til hjelp for andre. Så andre folk slipper å gå gjennom en TV-bit for å komme dit, men at de kan lære av dette.

ELLING: Overspisingslidelse var fortsatt ikke et tema, men underveis i opptakene, og gjennom de som jobbet der, ble han gjort oppmerksom på interesseorganisasjonen ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser. Og som en del av slutten av innspillinga ble han overtalt til å bli dit for en samtale.

JOHAN: Så hadde vi én innspilling med ROS, som var en veldig fin samtale. Så begynte jeg med… Jeg varierte mellom samtaler hver uke og annenhver uke, der jeg videreførte den praten jeg hadde gjort gjennom TV-en. 

ELLING: Det var ikke alt han kunne fortelle på TV. Så da han snakket med ROS kunne han åpne enda mer opp, både om vanskelige ting i fortida og det mønsteret med overspising han hadde hatt i lang tid.

JOHAN: Jeg fortalte om ulike hendelser, da. Episoder der jeg har kjøpt kake, spist halve kaka, kasta kaka i søpla… Og så fikk jeg lyst på kake igjen, og tenkte at kaka ligger jo i søpla, den ligger jo fint der i søpla den, det er jo ikke noe galt med den. Jeg tok opp kaka og fortsatte å spise kaka.

ELLING: Det var etter at han hadde åpnet opp hos ROS at han for første gang fikk høre det rett fram - at han mest sannsynlig hadde en overspisingslidelse.

JOHAN: Og da de sa det, så protesterte jeg ikke. Det var jo mest sannsynlig det.

ELLING: Nå begynte ting å skje som han håpet kunne få en varig innvirkning på det som lå til grunn for overspisinga. Selve årsakene ble tatt tak i.

JOHAN: Etter at jeg begynte å prate om ting, og fjerne grunner til å spise. Jeg lærte at det går bra å være alene, du må ikke ha noen i livet ditt for å ha det bra. Det er et pluss hvis du finner noen, men det er ikke det som skal være tegnet på lykke, at du har noen. Da fikk jeg fjerna den, da fikk jeg fjernet én grunn til å spise. Og da gikk det opp for meg at det var lurt å få ting ut, slik at jeg slapp å bære på den smerten. Enda en grunn forsvant. Jeg lærte at det ikke er farlig å spørre venner om de vil finne på noe. Hvis de svarer nei, så er det ikke fordi det er noe galt med meg, men for at de ikke har tid. Så da fikk jeg tilbake troa på meg selv. jeg tror det er det som har vært starten på kuren for meg, for etter det drar jeg ikke ned i søpla og henter kake lenger. 

ELLING: Johan har fortsatt ikke fått en skikkelig utredning for diagnosen, han venter fortsatt på å komme inn til behandling for spiseforstyrrelser gjennom St. Olavs hospital, og det er mange som står i kø. Men - han har vært inne til samtaler og prøvetaking ved fedmepoliklinikken. Og der ble de i første omgang enige om at han skulle prøve den mye omtalte slankesprøyten, en sprøyte som egentlig er en diabetesmedisin, og som bidrar ved å dempe appetitten.

JOHAN: Jeg hadde en veldig sen metthetsfølelse før. Den kom liksom da jeg var overmett, men på grunn av sprøyta så blir jeg normalt mett.

ELLING: Og han har merket effekten, han har gått ned i vekt. Men det å få kontroll på vekta er likevel bare én av mange ting som må på plass hvis han skal få bukt med overspisingslidelsen.

JOHAN: Jeg er ikke kurert for overspising. Det tror jeg tar lang tid, for jeg har for mange dårlige vaner. Jeg tror nok jeg må gå på sprøyta ganske lenge, for jeg har for mange dårlige vaner. Hadde jeg slutta i dag, hadde jeg garantert gått tilbake og gått opp igjen.

ELLING: Etter det han har vært gjennom, har han et klart råd til andre som kjenner seg igjen i hans situasjon. 

JOHAN: Det viktigste er at man får snakke med noen, at man oppsøker hjelp og ikke er redd for å oppsøke hjelp, for det er masse god hjelp der ute. Er du redd for å snakke med sykehuset? Ok, start med ROS!

ELLING: Nå er han nå positiv til fortsettelsen, selv om reisen mest sannsynlig blir lang.

JOHAN: Jeg er på god vei. Slik som fedmepoliklinikk-legen sa; Du har fiksa mye gjennom TV-reisen, mange viktige nøkler har blitt låst opp, som mest sannsynlig hadde blitt låst opp dersom jeg hadde gått gjennom fedmepoliklinikken den gangen også, men nå tok jeg kanskje en litt artigere vei, en litt mer åpen vei. Som for eksempel det å stå på en scene i Oslo og danse halvnaken med både kamera og publikum. Bare det å fjerne skam, da. Som legen sa; Du har gjort mye riktig, og nå skal vi ta den siste biten, som mest sannsynlig vil vare livet ut.

ELLING: Du har hørt Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital, i samarbeid med NTNU.

Denne episoden ble produsert av meg, Elling Finnanger Snøfugl, og Nils Lian.

Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.

Tusen takk til Jan Egil Hopsø for bidraget i denne episoden, og ikke minst til Johan, som delt sin historie.

Har du lyst til å gi oss tilbakemelding, eller kanskje du har tips til tema vi kan lage noe på? Send en e-post til diagnose@stolav.no.

Abonner gjerne på Diagnose der du lytter til podkast, og følg St. Olavs hospital på Facebook og Instagram.