Vil du lære mer?
Lytt til flere episoder og lær mer om alt fra hjerteinfarkt til ALS, Alzheimer, migrene, ADHD og andre helseutfordringer.
EPISODE 49:
Personer med helseangst, eller hypokondri, opplever en enorm angst og bekymring for alvorlig sykdom. Hvordan føles det egentlig, og hvordan kan man finne en vei ut av lidelsen?
I denne episoden får vi hjelp fra psykiatrisk sykepleier og behandler i angst- og OCD-teamet ved Nidaros DPS, Kristin Sumstad Hanssen, til å forstå litt bedre hva det innebærer å ha helseangst, og at det faktisk finnes en god og effektiv behandling.
31-årige Johannes gir oss et innblikk i hvordan det er å leve med helseangst, og hvordan han har klart å komme seg ut av det.
ELLING: Du lytter til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital
JOHANNES: I starten tenkte jeg at det var rasjonelt… Du har et symptom, da må du google og finne ut hva du har. Det er jo litt dumt, da. For da har du kreft.
ELLING (INTRO): Du kjenner at du har fått en kul på leggen, eller finner en ny føflekk på ryggen som du ikke har lagt merke til før. Og er du ikke litt vel tungpusta for tida? Du kaster deg over tastaturet, og på skjermen foran deg lyser søkeresultatet opp. Kreft, blodpropp, hjertesykdom. Hva gjør jeg nå?
De aller fleste av oss har kanskje litt is i magen når det kommer til slike symptomer, men for noen blir frykten så stor at den nærmest styrer livet og hva du kan gjøre.
Jeg heter Elling Finnanger Snøfugl, og i denne episoden av Diagnose skal du få høre om helseangst - hvordan det er å leve med, og hva som kan være veien ut av lidelsen.
KRISTIN: Helseangst, eller hypokondri, er en tilstand hvor tankene og oppmerksomheten blir veldig fokusert og fiksert på sykdom. Helseangst kan føre til store konsekvenser for den som har det, både psykisk, sosialt og i forbindelse med arbeid.
ELLING: Kristin Sumstad Hanssen er psykiatrisk sykepleier og jobber som behandler i angst- og OCD-teamet på Nidaros DPS ved St. Olavs hospital. Der driver de med utredning og behandling av ulike angstlidelser, der én av disse er helseangst.
KRISTIN: Symptomene til en som lider av helseangst kan være at man er redd for, eller ganske overbevist om, at man har en eller annen fysisk tilstand. men det kan også være at man er redd for å bli psykisk syk. Ofte kan det være hjertelidelser, at man er redd for at man har ett eller annet underliggende som man ikke har funnet ut av ennå. Eller så kan det være typisk slike ting som ALS eller MS. Veldig mange av de som kommer til oss, er veldig fortvilte.
ELLING: Hvor mange som lider av helseangst i Norge i dag er litt usikkert, for det er trolig store mørketall. Men vi regner med at det gjelder mellom 1 til 3 prosent av befolkningen, og at det er relativt likt fordelt mellom kvinner og menn, selv om vi ser at flere kvinner søker hjelp og behandling.
Helseangst kan ha mye til felles med andre angstlidelser, som OCD, altså tvangslidelse, eller panikklidelse. Der hverdagen er preget av angst, bekymring og frykt.
KRISTIN: Det som er litt annerledes med en helseangstlidelse er at den er det vi kaller egosynton. Og det betyr at man tenker at det er litt lurt å passe på. Og det er det jo, det er jo lurt å passe på at man ikke blir syk, men problemet her er at det tar over hverdagen til pasienten.
ELLING: Typisk for noen med helseangst, er at store deler av tilværelsen går med på å følge med på kroppen og søke etter symptomer.
KRISTIN: De bruker jo veldig mye tid og oppmerksomhet på kroppen og helsa si for å finne ut “er jeg syk”? Så googler de jo mye, de bruker mye tid på å google. Man skanner gjerne kroppen sin for de symptomene man har, f.eks. med hjertet, og kjenner mye etter symptomer som kan likne på hjertelidelser. Også er det jo slik at når man har helseangst, så er det slik at jo mer man kjenner etter, jo flere symptomer vil man ha.
ELLING: Men, hva er egentlig årsaken til at noen får helseangst, og når starter det?
KRISTIN: Helseangst kan oppstå gjerne ved endringer i livet. Når man blir foreldre, for eksempel. Men det kan også være typisk “sånn har jeg alltid vært”. Det vi kan se er at det kan være en opphopning hvis foreldre har en veldig overopptatthet av helse eller har en generalisert angstlidelse, at det er mye bekymring, da.
ELLING: Det å stadig være bekymra og redd for at du har en sykdom eller kommer til å bli alvorlig syk, og bruke så mye av tiden din på det, kan få store konsekvenser.
KRISTIN: Når du har så mye fokus på sykdom, tanker og redsel rundt det, så kan det føre til at du ikke klarer å stå i arbeid. Man føler at dette er ukontrollerbart, at man ikke har kontroll over de tankene og symptomene som kommer til meg hele tiden. Det kan føre til dårlig økonomi, fordi det å være redd for helsa si gjør også at man kan oppsøke lege og andre behandlingsinstitusjoner i stor grad. Men man kan også ha helseangst og ikke vil dra til legen i det hele tatt. Den varianten finnes også, at man er så redd for svaret man får at man unngår å dra til legen, da.
ELLING: De som har helseangst, bruker også mye tid på å prøve å ikke bekymre seg så mye. Noe som også er utmattende i seg selv.
KRISTIN: De prøver å bruke mye tid på å tenke beroligende tanker for å få ned angsten. De diskuterer veldig mye med seg selv og involverer familien mye ved å ønske trygging; “Sjekk ut disse symptomene eller kjenn på denne kulen som jeg har her”. De distraherer seg også veldig mye ved å prøve å flytte fokus bort fra tankene. De oppfatter tankene som veldig problematiske.
(MUSIKKOVERGANG)
JOHANNES: Det er altoppetende. Det eneste du tenker på hele tiden er jo “Når kommer slaget? Eller når stuper jeg i bakken?” Så det tar jo all oppmerksomhet.
ELLING: Johannes Haakonsen er 31 år gammel og bor i Trondheim, der han jobber som webutvikler i et reklamebyrå. Han har virkelig fått følt på kroppen hvordan det er å ikke klare å slutte å tenke katastrofetanker rundt egen helse. Og det starta tidlig. Der han opprinnelig kommer fra, på Sunndalsøra på Nordmøre, vokste han nemlig opp i en familie som var litt over snittet bekymret.
JOHANNES: I oppveksten hadde jeg en far som var ganske bekymra. Og bestefar, for den del. Det har vært litt i slekta, å legge vekt på det å bekymre seg. Så det har jeg lært, da.
ELLING: Så, for Johannes har det å være bekymra, vært helt normalt.
JOHANNES: Jeg har jo ikke tenkt over det som noen spesiell oppførsel, egentlig. Men det har jo ført til at jeg har jo lagt mer vekt på bekymring enn jeg skulle og burde. Og det igjen har jo ført til bekymringslidelse, og det var jo en liten tabbe.
ELLING: Gjennom det meste av livet har helseangsten vært nærmest altoppslukende for Johannes. Det har ikke funnes noen grense for hva han har bekymret seg for når det gjelder sykdom.
JOHANNES: Det kan manifestere seg som hva som helst, egentlig. Én måned kan det være slik at jeg kjenner på en mild hodepine. Ok, da er det blodpropp i hjernen. Da er det det man bekymrer seg for den måneden. Så drar man kanskje til legen, så finner man ut at man ikke har blodpropp. Da går det bra en uke, så er det et nytt symptom. Og da kjenner du det i foten, så du ikke får sove.
ELLING: Dette har ført til mange legebesøk, og ikke bare til fastlegen. Dersom det har hasta litt ekstra har han også brukt legetjenester på nett. For der er jo en videokonsultasjon eller time på chat bare noen klikk unna. Og - som de fleste andre med helseangst - har også han brukt mye tid på å google symptomer og diagnoser.
JOHANNES: Etter hvert så lærte jeg jo at det var en dårlig ting, da. Men i starten så tenkte jeg at det var rasjonelt. Hvis du har et symptom, så må du google og finne ut hva du har. Det er jo en veldig dum ting å gjøre, for da har du kreft eller noe annet veldig dødelig og alvorlig. Det er jo det som kommer opp, og det er lett å la seg overtale av autoritære stemmer på internett.
ELLING: Alt dette innbitte fokuset på og angsten rundt egen helse, har vært utmattende.
JOHANNES: Det har vært utrolig forstyrrende, Det har vært som å leve et halvliv. For alt du tenker på hele tiden er jo “når kommer slaget?”, eller “når stuper jeg i bakken?”. Så det tar jo all oppmerksomhet og legger en demper på alle situasjoner.
ELLING: Til tross for dette, mener han selv at helseangsten ikke har gått ut over det sosiale livet i veldig stor grad.
JOHANNES: Det har forsåvidt gått relativt greit, for jeg har ikke sosial angst. Det som har vært gjengangeren hos meg har for det meste vært frykt for blodpropp og slag. Sånne ting man ikke har kontroll over. Og det har ikke vært slik at jeg har vært redd for bakterier eller å bli smitta eller sånne ting. Det har ikke vært en faktor.
ELLING: Helseangsten har heller ikke hindret ham i å gå på jobb, men han innrømmer at det kan ha påvirket jobbhverdagen litt.
JOHANNES: Ja, kanskje indirekte. Det har ikke ført til fravær. Jeg har jo møtt opp på jobb og gjort jobben. Nå har jeg kanskje sneket meg på badet og hatt et panikkanfall i ny og ne.
ELLING: For det var panikkanfall det ofte endte opp med, etter lengre perioder med frykt og angst som bygde seg opp og ble verre og verre. Helt til det sa pang og han sto der og heiv etter pusten.
JOHANNES: Det må være som å ta en sprøyte med ren adrenalin. Hjertet står i makspuls og det kjennes ut som du ikke får puste. Du blir svimmel og begynner å kaldsvette. Akkurat som om du må berge deg selv fra å dø. Det er det egentlig bunner ut i, at nå dør jeg! Det er det det kjennes ut som.
ELLING: Det at man også får panikkanfall når man har helseangst, er ikke uvanlig. For ofte har de med helseangst også andre psykiske lidelser samtidig, det vi kaller komorbiditeter.
KRISTIN: De vanskeligste komorbiditetene er generalisert angstlidelse, tvangslidelse, altså OCD, og panikklidelse. Ved panikklidelse kan man jo få panikkanfall, så det er ofte at man kan ha helseangst, men også ha en panikklidelse.
ELLING: Derfor er det vanlig at når man skal behandles for helseangst og samtidig har en panikklidelse, så tar man for seg begge to. Enten samtidig, eller at man prøver å kvitte seg med panikklidelsen først. Det var også det som skjedde da Johannes etter hvert fikk behandling. Men det tok ei god stund før han kom dit.
For selv om enkelte i familien begynte å hinte om at han kanskje burde vurdere å ta en sjekk med en psykolog, så var han litt sta. Og det tok lang tid før han selv begynte å lure på om det han slet med faktisk ikke var noe fysisk allikevel.
JOHANNES: Legene respekterte på en måte det jeg sa. Jeg burde kanskje sett et mønster, men jeg var innom ganske mange forskjellige leger, da. Så endte det opp med at det ble så mange ganger at jeg tenkte “er det noe mentalt, da?” Jeg måtte jo konkludere selv, nesten. Da spurte jeg fastlegen om jeg kunne få dra til psykolog. Og da sa hun “ja, det hørtes ut som en god idé”. Da føltes det fremdeles fysisk, men det var på en måte den siste tingen det kunne være, da.
ELLING: Johannes ble nå henvist til Nidaros DPS på St. Olavs hospital for utredning.
JOHANNES: Først var jeg på en samtale der vi forsøkte å stille en diagnose. Og da konkluderte vi med at det var panikklidelse og helseangst. De er jo begge bekymringslidelser, så de er ganske tett relatert, men det la jo føringer for behandling, da. Fordi det er verre å ha panikkanfall enn bare å være redd for å dø, så vi fikset panikkanfallene først.
ELLING: Etter å ha vært i behandling for panikkanfallene, med god effekt, var det helseangsten som sto for tur.
De vanligste behandlingsformene for helseangst i Norge er kognitiv- eller metakognitiv terapi. I kognitiv terapi handler det enkelt forklart om å jobbe med innholdet i tankene for å prøve å endre negative tankemønster, mens man i metakognitiv terapi ønsker å rette fokus bort fra tankene.
KRISTIN: Vi tilbyr metakognitiv terapi. Det er den behandlingen vi opplever gir best effekt for pasientene. Metakognitiv terapi handler litt mer om å lære seg hvordan du kan forholde deg til tankene dine på en litt annen måte enn det man gjør nå. For det man gjør når man får helseangst, er at man tar tankene sine veldig på alvor. Slik at om du har tanken om at du har en hjernesvulst, så betyr det sikkert at du har det, i stedet for at du behandler det som bare en tanke.
ELLING: Det å lære seg denne nye måten å tenke på, kan ta litt tid. Helseangstbehandlingen på Nidaros DPS foregår over mange uker, til sammen ti timer, eller møter. Du kan få tilbud om individuell terapi, men på Nidaros har de aller best erfaring med behandling i grupper.
KRISTIN: Det synes vi er fint, for da kan pasientene på en måte spille inn til hverandre. Slik at de etterhvert utover i gruppeterapien kan bli hverandres terapeuter, på en måte. Det synes vi er veldig flott.
JOHANNES: Jeg gikk inn i behandling optimistisk og var villig til å prøve hva som helst. Vi var en gruppe på fem, og alle hadde ekstrem helseangst. Vi hadde alle veldig like opplevelser.
ELLING: Det å sitte å høre på historier som var så like som de han selv opplevde, ga noen a-ha-opplevelser.
JOHANNES: For da andre beskrev denne bekymringstankespiralen, så høres det helt latterlig ut. Hvorfor i huleste tenker man på den måten? Også tenker man akkurat sånn selv. Det hjelper deg å se, at dette er en rar måte å tenke på. Den kanskje største fellesnevneren var at vi alle hadde et feil forhold til følelsen bekymring. Alle la vekt på bekymring, syntes bekymring var positivt, at bekymring var nyttig.
KRISTIN: Det som er spesielt med helseangst er jo at de tenker at det er litt fornuftig å holde på med dette. For det er jo litt lurt å passe på helsa si, ikke sant? Og det er det jo. Men problemet er at det har tatt over hverdagen til pasientene. Så når vi kommer med forslaget om at man kanskje kan forholde seg til tankene på en annen måte, så kan det være vanskelig. Og mange tenker jo også at man bare er sånn, så da må vi jobbe med å endre det. At man kan ha tanker og bekymringer uten at de trenger å ta opp hele tiden vår.
ELLING: For å klare dette, må pasientene lære seg noen teknikker. En av disse er å utsette. Altså at når det dukker opp en bekymringstanke, f.eks. at man tenker at man har kreft, så lærer man seg å ikke agere på det med en gang. At det første du gjør, ikke er å dra til legen eller å gå på nett for å få svar.
KRISTIN: Jeg kan se, jeg kan utsette dette, så kan jeg vente litt. så kan jeg se om symptomene er like intense neste uke før jeg drar til legen. For det er jo ikke slik at når man har helseangst, så skal man plutselig slutte å dra til legen. Og vi sier heller ikke at du skal slutte å være oppmerksom på helsa di. Selvfølgelig skal man være det. Men, at man lærer seg å utsette bekymring og jakten på å finne ut av symptomene. For heller å ta det opp igjen hvis de er like intense litt senere.
ELLING: I behandlinga jobbes det også med å komme seg bort fra den mer tvangspregede delen av helseangst, det at man føler at hele tiden må sjekke kroppen og scanne for symptomer.
KRISTIN: Det øver vi mye på når man er i behandling, det å droppe mestringsstrategiene man har lagt seg til over år med helseangst.
ELLING: Før, under og etter behandlinga måler pasientene hele tiden på en skala hvor mye helseangst de har. De tar en test for å få status, og for Johannes og gruppa han var en del av, så var det svært motiverende å se framgangen underveis.
JOHANNES: Det var egentlig bare en lang serie med eureka- og aha-opplevelser hele behandlingen. Men det var et gradvis fall. Det var mange forskjellige faktorer på den testen, som vi scora høyt på, og på hver gruppetime så gikk en av disse ned. Og til slutt landet alle lavt, så da hadde vi ikke helseangst lenger, da. Så det var 100 prosent kureringsrate.
ELLING: Det tok ei uke eller to før det sank inn at han faktisk hadde blitt kurert. Men det hadde han altså blitt. Nå er livet ganske annerledes enn det han levde før.
JOHANNES: I ettertid har jeg knapt bekymra meg i det hele tatt. Alle får jo et symptom i ny og ned, men i steder for min vanlige strategi, som var bekymringsspiral ned til panikkanfall, så har jeg bare lagt det fra meg, fortsatt med det jeg holdt på ned, og ikke hatt helseangst, da. Det er et helt nytt liv. En ny person, føles det ut som. Jeg har ikke lenger en sky over hodet som demper alt jeg gjør. Jeg kan anbefale det, da, hvis man har helseangst, å komme seg i behandling.
KRISTIN: Den største utviklingen med mine pasienter er at jeg opplever dem som veldig mye mer fri. De er friere og føler de har gitt slipp på bekymringsprosjektet sitt. De ler litt, også sier de at de faktisk har fått litt bedre økonomi, og jeg kan jo se vennene mine nå. Og det hadde jeg jo ikke tid til før, fordi jeg drev og sjekket så mye. Også gjør det jo noe med fokuset deres. De har jo brukt så mye tid på å ha fokus innover i seg selv, innover på symptomer, slik at de kanskje ikke har sett så mye av det som har vært rundt og utenfor dem. Så det å gå i metakognitiv terapi hjelper dem med å se hva som er utenfor, slik at livet blir litt bedre.
ELLING: Kristin mener det er viktig at folk flest får mer kunnskap om hva det innebærer å ha helseangst. Tilstanden har jo lenge vært kjent som hypokondri. Og det å være hypokonder, er jo ofte et uttrykk man nærmest bruker som et skjellsord, og mange har nok opplevd å ikke bli tatt på alvor.
KRISTIN: Jeg tror nok det er veldig mange som føler seg litt latterliggjort, at det blir sett på som bare hypokondri, eller bare helseangst. Jeg tror ikke det er så mange som ser hvilke konsekvenser dette har for dem som faktisk har lidelsen.
JOHANNES: Hypokonder er jo et herlig begrep, da. Et kult ord! Men det har jo litt negativt stigma, litt som hysteri. Jeg personlig har ikke kjent på noe stigma, men jeg vet jo at det fins. Men jeg sitter jo i lunsjen og snakker om hva jeg har lært i behandling dagen før, så.
ELLING: For Johannes ble opplevelsen under behandlingen en oppvåkning, for han hadde ikke sett for seg at den skulle ha så god effekt. Nå ser han på det litt som et oppdrag, det å være åpen og bidra til å spre kunnskap om diagnosen.
JOHANNES: Jeg kjenner jo ganske på samfunnsansvaret ved å prøve å avstigmatisere, eller i alle fall informere, om bekymring og effekten bekymring kan ha på deg. Og hvor verdiløst det er som følelse i det hele tatt. Det hjelper jo ikke på én eneste situasjon, det gjør bare alt verre. Så jeg tror det å spre ordet om at det finnes fungerende behandling, det å prøve å få folk til å skjønne at de har bekymringsspiraler, det tror jeg er viktig.
ELLING (OUTRO): Du har hørt Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital, i samarbeid med NTNU.
Denne episoden ble produsert av meg, Elling Finnanger Snøfugl, Nils Lian og Christina Yvonne Olsen Kalland.
Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.
Tusen takk til Kristin Sumstad Hanssen ved Nidaros DPS, og til Johannes, som fortalte sin historie.
Har du lyst til å gi oss tilbakemelding, eller kanskje du har tips til tema vi kan lage noe på? Send en e-post til diagnose alfakrøll stolav dot n-o.
Abonner gjerne på Diagnose der du lytter til podkast, og følg St. Olavs hospital på Facebook og Instagram.
Lytt til flere episoder og lær mer om alt fra hjerteinfarkt til ALS, Alzheimer, migrene, ADHD og andre helseutfordringer.