Generalisert angstlidelse

ELLING: Du lytter til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital.

TRINE: Jeg har alltid vært en person som bare har gitt etter for angsten og latt den bestemme. Bare en av ungene hostet, så kom angsten. Hvis de spiste middag og brakk seg, så fikk jeg angstanfall. Plutselig tok det over livet mitt fullstendig. 

ELLING: Det å bekymre seg over ting, smått og stort, er noe alle mennesker opplever. Men for noen vil ikke bekymringene gi slipp. Og frykten for at ting kan gå galt tar fullstendig over. Jeg heter Elling Finnanger Snøfugl, og denne episoden handler om denne litt udefinerbare, men altoppslukende angsten - nemlig generalisert angstlidelse.

SVEIN: Generalisert angstlidelse er overdreven og vedvarende bekymring på veldig mange områder, og at pasienten ikke klarer å kontrollere dette tankekjøret.  

ELLING: Svein Haseth er psykologspesialist og leder av angst- og OCD-teamet på Nidaros DPS ved St. Olavs hospital. Han har lang erfaring med behandling av pasienter med angstlidelser, der generalisert angstlidelse er en av hovedformene.

SVEIN: Det som skiller generalisert angstlidelse fra andre angstlidelser er at det er bekymring som er hovedsymptomet. Og det er en bekymring som ikke er knyttet til enkelte situasjoner eller gjenstander. Som i sosial fobi, der bekymringen er knyttet til det sosiale. Ved panikklidelse så er bekymring knyttet til angstanfall og kroppslige symptomer. Ved tvangslidelse er bekymring knyttet til tvangstanker. Mens ved generalisert angstlidelse så er bekymringa mer frittflytende og på flere tema.  

ELLING: Det er ikke lett å si nøyaktig hvor mange i Norge som lider av generalisert angstlidelse, for det er ikke alle som søker hjelp. Men vi regner med at omtrent fire og en halv prosent av befolkningen får dette i løpet av livet. 

SVEIN: Akkurat nå kan vi si at det er ca. 150.000 som har det i Norge. 

ELLING: Av disse er det over dobbelt så mange kvinner som menn - og lidelsen kan ramme folk i alle aldre.

SVEIN: Det rammer både barn, unge og voksne. Det er kanskje en tendens til at det kommer litt senere i livet, men det er veldig stor forekomst også blant barn. 

ELLING: Om du er barn med generalisert angstlidelse så bekymrer du deg naturlig nok for andre ting enn en voksen. Men fellestrekket for denne gruppa mennesker er at de opplever at angsten, bekymringa of anspentheten løper løpsk og at de ikke klarer å kontrollere det.

SVEIN: Det åpenbare er at det er mange bekymringer og katastrofetanker for veldig mange tema. De er noen slags “superbekymrere” disse menneskene. De setter i gang bekymring nesten uansett, så det pågår konstant.

ELLING: Dette medfører et voldsomt tankekjør som kan gi store problemer, ikke bare psykisk, men også fysisk.

SVEIN: Personen blir sliten, får søvnproblemer og også ofte mye kroppslige smerter. Vi ser ofte at de får vondt i ryggen og nakken. Hodepine er heller ikke uvanlig. Og uten behandling så kan dette gå utover funksjonen i både jobb og skole. Så er det også vanlig å være redd for å miste kontrollen, å bli psykotisk eller bli gal av denne angsten. Det frykter de ofte, de som har dette.

ELLING: Det er ikke sånn at man kan peke på én enkelt årsak til at en person utvikler generalisert angstlidelse. Det er mange faktorer som kan spille inn og gi økt risiko.

SVEIN: Det har vært spekulert i at folk som er utsatt for mye traumer og traumatiske ting kunne vært mer utsatt for det, men tendensen er mer at det virker mer klart at årsaken ligger i måten man forholder seg til bekymringer på. Og hva man generelt tenker om å bekymre seg. For de som er bekymrere bruker bekymring som en måte å forberede seg på utfordringer og farer på da. Og det er derfor at det skjer da. Og så har de ikke noen gode verktøy for å stoppe det.

ELLING: Noen studier peker også på at arvelighet kan spille inn. Men Svein Haseth erfarer i minst like stor grad at det kan handle om miljømessige faktorer.

SVEIN: Jeg har mer trua på at folk kanskje lærer det av foreldre, venner, altså lærer å bekymre seg da. Det virker mer sånn. Når vi snakker med pasientene så forteller de om en mor som bekymret seg mye og passet på mye eller andre ting da. Det her kan jo også oppstå både i  barndommen, men jeg har også vært borti pasienter som - etter fødsel for eksempel - har begynt å bekymre seg, og så har dette løpt litt løpsk. Så jeg tror nesten at det her er mulig å komme inn på for de fleste, om man er litt uheldig og gjør litt uheldige ting altså. Og så havner man inn i noen onde sirkler her.

(MUSIKKBRO)

TRINE: Den første gangen jeg kan huske at jeg hadde angst, var på barneskolen i 5.-6. klasse. Jeg begynte å bekymre meg veldig mye. Jeg husker at jeg hadde mye angst hele sommerferien fram til ungdomsskolen. Og jeg kunne ikke skjønne hvorfor jeg var den eneste som gikk rundt med en klump i magen. Jeg klarte nesten ikke gjøre noe den sommerferien. Jeg bare satt inne og kjente på en angst, egentlig. Ingen av vennene mine hadde det samme. De skjønte ikke helt dette.

ELLING: Trine Aakre er 29 år gammel og kommer fra den lille kommunen Kvinnherad i Vestland. I dag bor hun i Trondheim med forloveden og to barn - og jobber som sykepleier. Helt siden hun var barn har hun slitt med angst. Allerede da hun gikk på barne- og ungdomsskolen var det veldig tydelig at hun var langt over gjennomsnittlig engstelig og bekymret.

TRINE: Jeg kunne bekymre meg for min personlige økonomi allerede i den alderen, liksom. Jeg sparte alle pengene fra 10.-klassebursdagen min, i tilfelle jeg en dag måtte få råd til et hus og ting til ungene mine. Plutselig var alt en bekymring.

ELLING: I ungdomsårene var det spesielt sosiale settinger hun hadde angst for, til den grad at hun unngikk denne type situasjoner. Samtidig brukte hun også mye krefter på å skjule det for omverdenen.    

TRINE: Jeg prøvde å ta på meg ei veldig hard maske. Så jeg tror nok utenfra, for de som ikke kjente meg så godt på ungdomsskolen og videregående, så framsto jeg som en ganske hard jente. Men innerst inne var jeg livredd for at noen skulle avsløre meg, og avsløre hvor svak jeg følte meg inni meg.

ELLING: Mot slutten av tenåra utviklet det seg til det verre. 

TRINE: Det var noen år i 17.-19.-årsalderen der jeg ikke turte gå på matbutikken engang. For jeg hadde jo ikke noen kontroll over hvem jeg kunne møtte på matbutikken. Og hva om jeg fikk angst på matbutikken og foran folk? Etter jeg ble 18 måtte det også mye overtaling for å få meg med ut på fest. Jeg måtte i alle fall ha ei ukes forberedelse så jeg kunne bekymre meg lenge nok og finne en løsning for alle bekymringene mine. “Hva hvis dette skjer?”. “Hva hvis noen sier dette, hva skal jeg gjøre da?”. I tillegg måtte jeg også ha en plan for hvordan jeg skulle komme meg ut hvis jeg fikk angst. Hvordan skal jeg komme meg ut av situasjonen, hvem kan hente meg? Det var mye planlegging for å kunne være med på hva som helst.

ELLING: Hun visste ikke på den tiden hvorfor hun hadde det slik, men hun har senere blitt diagnostisert med både tvangslidelse, kjent som OCD, og generalisert angstlidelse. Det er nemlig ganske vanlig at generalisert angstlidelse opptrer sammen med andre psykiske lidelser, og ofte også andre angstlidelser.

SVEIN: Generalisert angstlidelse kommer ofte i forkant, og gir økt sårbarhet for andre angstlidelser. Og da er det andre angstlidelser du kan få, men også mye depresjon. Sånn sett tenker mange at generalisert angstlidelse er en veldig viktig lidelse, at det er den grunnleggende angstlidelsen som ligger under mange andre angstlidelser. Derfor vil økt forståelse og behandling av denne lidelsen gi stor betydning for andre angstlidelser, og også depresjon. 

ELLING: Det tok litt tid før Trine fikk riktig type behandling. På ungdomsskolen og på videregående var mora hennes naturlig nok bekymra for dattera si, og de prøvde å gå både til vanlig psykolog, psykomotorisk fysioterapeut, og hun testet ulike medisiner mot angsten. Hun følte ikke det hjalp noe særlig, og heller ikke etter hun flyttet til Trondheim sammen med kjæresten og fikk ny behandler, så var det noen bedring.

TRINE: Psykolog har egentlig aldri hjulpet meg. Jeg har jo fått noen å snakke med og tømt meg, men angsten har bare blitt verre og verre. Jeg husker jeg sa til psykologen min i Trondheim at “vær så snill, bare gi meg en oppskrift på hva jeg skal gjøre for at angsten min skal gå vekk”.

ELLING: Det er nok dessverre slik at dette er noe mange med generalisert angstlidelse kan kjenne seg igjen i. Og det er også noe Svein Haseth ofte hører fra sine pasienter.

SVEIN: Vanlig samtaleterapi virker nesten ikke. De må på en måte være heldige og komme til noen som kan lidelsen og kan noen relevante metoder. Sånn sett så kan du være litt uheldig og ikke komme til noen som kan lidelsen. Du kommer til vanlig samtaleterapi, og da blir du ikke bra. Da blir du gående i systemet og mister kanskje motet etterhvert.

ELLING: Mange prøver også ut medisiner som en del av behandlingen, som f.eks. benzodiazepiner eller antidepressiva, men det har ofte ikke noen langsiktig virkning på generalisert angstlidelse.

SVEIN: Antidepressiva kan dempe symptomene noe, men de fleste fortsetter å ha problemer med bekymring likevel.

ELLING: Trine fikk ikke noen oppskrift som hjalp fra psykologen, og det gikk etterhvert så langt at hun holdt på å gi opp. Men - hun hadde opparbeidet seg et lite håp, for gjennom media hadde hun hørt om et tilbud på Nidaros DPS i Trondheim - i angst og OCD-teamet, for akkurat sånne som henne. Selv om hun var redd, så tok hun en dag motet til seg. 

TRINE: Da gikk jeg til fastlegen min og sa at jeg ikke orker å gå til psykolog mer. “Jeg skal ha henvisning til angst- og OCD-teamet på DPSen”. “Jeg vil prøve den metoden, for det er ingenting som har fungert til nå”. “Nå må jeg prøve noe nytt!”.

ELLING: Hun var ikke helt sikker på hva hun gikk til, men skjønte raskt at dette var noe annet enn det hun hadde fått av behandling fra før.

TRINE: Da jeg møtte psykologen som jobbet spesifikt med angst, så skjønte jeg jo at jeg hadde gjort veldig mye feil. Jeg hadde jo gitt etter for angsten hele livet og latt den bestemme hva jeg skulle gjøre, jeg trodde det var bare at jeg unngikk alt som ga meg angst, for da slapp jeg å ha angst, men man må jo eksponere seg selv.

ELLING: Det Trine fikk hjelp for å håndtere den første gangen hun ble henvist, var OCDen. Eksponeringsbehandlingen hun gikk gjennom da ga god effekt, men dette skjedde før hun fikk barn. Etter hun ble mamma tok angsten en ny form, hun merket en klar endring i hvordan bekymringene artet seg. Nå handlet det mer og mer om ungene, og særlig redselen for at de skulle bli syke. 

TRINE: Jeg gikk inn i krisemodus. Det kan sikkert de fleste foreldre kjenne seg igjen i, men med min angsthistorikk så viste det seg at dette krisemoduset jeg gikk inn i, det skulle vare lenge.

ELLING: Hun husker særlig en periode etter hun fødte sitt andre barn. Babyen fikk RS-virus og var innlagt i flere uker, blant annet med en kollapset lunge. De ukene på sykehuset etter fødselen gjorde noe med henne. Hun ble sterkt deprimert og var livredd for at babyen skulle bli syk igjen.

TRINE: Alt jeg tenkte på var at babyen ikke skulle bli syk igjen. Det hadde jeg ikke klart. Så jeg isolerte meg selv og babyen. Og jeg klarte ikke å sove på nettene, for hvis en av ungene hostet, så fikk jeg angstanfall, hvis de spiste middag og brakk seg, fikk jeg angstanfall. Plutselig tok det over livet mitt fullstendig.

ELLING: Etter dette tok Trine kontakt med angst- og OCD-teamet på nytt for å få hjelp. 

TRINE: Da fant jeg og psykologen ut at jeg skulle inn i denne generalisert angstlidelse-gruppen for å ta kverken på det en gang for alle, og lære hvordan jeg skulle takle bekymringene som dukket opp i hodet mitt.

ELLING: I generalisert angstlidelse-gruppa på Nidaros DPS bruker de en spesialisert terapiform som kalles metakognitiv terapi. Der er målet å endre måten vi forholder oss til tankene våre på.

SVEIN: I metakognitiv terapi lærer pasienten å ikke reagere eller respondere på bekymringstankene. Vi øver på å ikke analysere bekymringene, men å distansere seg fra dem. Samtidig prøver vi også på å øve på å ikke stenge ute bekymringene, for det er også en vanlig strategi som stjeler energi og egentlig ikke løser noen ting. Det vi trener på er å la bekymringstankene komme, og samtidig være passive observatører.

TRINE: Etter behandlingen jeg hadde nå har jeg lært meg at jeg kan få en bekymring - den har jeg ikke kontroll på - men så stopper jeg der. Men jeg skyver den ikke vekk. For hvis man prøver å skyve noe vekk så klamrer det seg bare hardere fast. Jeg lar den bare ligge der. Jeg skjønte konseptet veldig kjapt, men det tok litt tid for meg å klare det. For det er veldig vanskelig å bare la en tanke ligge der. Men etterhvert som jeg klarte det uten å gå inn i bekymringen, så merket jeg at bekymringene slapp veldig mye kjappere enn de gjorde før, og de kom ikke så ofte lenger.

ELLING: I tillegg til metakognitiv terapi, kan også det som kalles kognitiv terapi ha god effekt på generalisert angstlidelse hvis det brukes riktig. Der fokuseres det derimot mer på selve innholdet i tankene. 

SVEIN: En kognitiv terapeut spør “hvor mye tror du på at du fremstår dum, hva er dine bevis som støtter dette?”. Mens en metakognitiv terapeut spør “hvilken nytte er det å tenke på dumhet, går det an å redusere denne aktiviteten?”.

ELLING: Tilbake i 2011 bestemte Svein Haseth og en rekke andre forskere seg for å teste ut og sammenlikne de to terapiformene som behandling for generalisert angstlidelse. Studien, som ble ledet fra NTNU, viser at metakognitiv terapi hadde vesentlig bedre effekt på denne pasientgruppen. Etter to år opplevde hele 85 prosent av pasientene som hadde fått metakognitiv terapi å bli frisk eller vesentlig bedre, mens det samme tallet for kognitiv terapi var 69 prosent.

SVEIN: Vi skilte også mellom de som ble frisk eller vesentlig bedre og de som ble helt friske. Og kognitiv terapi ble 31 prosent helt friske, mens ved metakognitiv terapi ble 57 prosent helt friske etter to år.

ELLING: Det var etter denne studien at Svein tok det videre og testet ut metakognitiv terapi som gruppebehandling på Nidaros DPS, der Trine også fikk hjelp.

SVEIN: I gruppebehandlingen var resultatene bedre. Minst like bra, eller bedre.

ELLING: Denne type metakognitiv terapi er ennå relativt ny, og krever en god del opplæring for å få til. Så selv om det no kan vises til svært gode resultater, og at behandlinga er ekstra effektiv siden den kan gjøres i gruppe, så er det ikke ennå mulig å hjelpe alle. 

SVEIN: Problemet er at det ikke er så tilgjengelig ennå. I store byer som Trondheim, Bergen og Oslo er det kanskje lettere å få det til, men mange steder er det vanskelig å få riktig behandling. Det tror jeg.

TRINE: Jeg tror at hvis du har angst eller OCD, så må du gå til noen som har bra peiling på akkurat angst. For du skal gjøre det motsatte av det angsten forteller deg, og da må du ha noen til å veilede deg.

ELLING: Trine har jobbet hardt for å komme seg dit hun er i dag, mye på grunn av sin egen bestemthet på at hun skulle komme inn til behandlingen som var riktig for henne. I dag ser hun betydelig mer lyst på framtida enn hun gjorde for bare kort tid siden. 

TRINE: Når jeg tenker på hvordan det var for bare ett år siden, så var det dager der jeg bare var sengeliggende og ikke klarte å ta meg av ungene mine fordi jeg fikk et angstanfall. Og da bare fulgte jeg angstanfallene mine. Jeg kollapset ned i senga og klarte ikke å gjøre noe fordi jeg hadde så mye angst. Jeg matet angsten, jeg fortsatte med angsten. Men i dag blir jeg ikke sengeliggende av angst. Jeg fortsetter bare dagen min og det jeg gjør, og da varer angstanfallet mye kortere enn det det gjorde for bare et år siden. 

ELLING: For Svein Haseth, som sitter på andre siden av bordet, er det å være en del av en slik forbedring, og se at det du driver med hjelper andre mennesker til å leve et bedre liv, noe av det som motiverer mest med jobben.

SVEIN: Jeg har jo holdt på med dette siden 2008, og det har vært en fantastisk reise. Mange tenker jo at det er veldig fælt å være psykolog, og det er det jo det litt også noen ganger. Men det å virkelig gå inn å prøve å finne metoder som hjelper pasientene, at de blir friske og se det i øynene på dem at de får det til. Relativt raskt også. Noen ganger etter 10-12 samtaler, og kanskje enda raskere noen ganger. Det er helt fantastisk. Da tenker jeg veldig ofte at jeg har verdens beste jobb.

TRINE: Det er jo på grunn av disse verktøyene at jeg i dag kan sitte med ungene mine på fanget selv om de er syke. For ett år siden kunne jeg ikke det. Selv på dårlige dager kan jeg tenke at jeg vet at jeg kan bli enda bedre. Hvis jeg gjør det jeg skal gjøre, så kan jeg bare bli bedre og bedre. 


ELLING: Du har hørt Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital, i samarbeid med NTNU.

Denne episoden ble produsert av meg, Elling Finnanger Snøfugl, Nils Lian og Kirsten McDonagh.

Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.

Tusen takk til Trine og Svein som stilte opp og gjorde oss litt klokere på generalisert angstlidelse.

Har du lyst til å gi oss tilbakemelding, eller kanskje du har tips til tema vi kan lage noe på? Send en e-post til diagnose alfakrøll stolav punktum n-o.

Abonner på Diagnose der du lytter til podkast, og følg St. Olavs hospital på Facebook og Instagram.

Vi høres.​