PTSD

ELLING: Du lytter til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital.

HALLGEIR: Det er drømmer om at man skal bli tatt. Det er noen som er ute etter deg. Jeg har bare hatt fokus på at jeg faktisk er i Norge. Jeg er ikke i Afghanistan nå, jeg er i Norge. Å få den bort – det er kjempevanskelig.

ELLING: De fleste av oss opplever ubehagelige ting i løpet av livet, ting som setter seg på minnet. Men hva skjer når en hendelse er så traumatiserende at den nekter å gi slipp, du gjenopplever den gang på gang i hodet ditt, den gir deg mareritt på natta og hindrer deg i å leve et normalt liv? Jeg heter Elling Finnanger Snøfugl, og i denne episoden av Diagnose skal vi snakke om PTSD, posttraumatisk stresslidelse.

HÅKON: PTSD er en diagnose som bygger på det her med anerkjennelsen av at sterke hendelser kan gi utslag på psykisk fungering i ettertid.

ELLING: Håkon Stenmark er psykologspesialist og jobber ved RVTS – Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging i Midt-Norge under St. Olavs hospital. Han har lang erfaring med behandling og oppfølging av pasienter med PTSD, både i Norge og internasjonalt gjennom arbeid i konfliktområder. 

HÅKON: Diagnosen ble først satt opp i 1980 i det amerikanske diagnosesystemet, men vi har egentlig fra oldtiden hatt en kunnskap om at det med sterke hendelser kan gi reaksjoner. At det er beskrivelser om hvordan soldater – etter å ha sett andre venner som døde – at de har utvist reaksjoner. At de ikke har fått sove, at de har hatt mareritt.

ELLING: I Norge i dag viser undersøkelser at ca. 1–2 prosent av befolkningen har PTSD, mens tallene ellers i verden varierer en god del.

HÅKON: Det er jo dels ut fra hvilke belastninger som er i landene. Vi ser at særlig i land der det er mye ustabilitet og krigshendelser så går disse prosentene opp. 

ELLING: Det er også en forskjell på kjønnene når det gjelder hvor mange som får problemer med reaksjoner etter sterke hendelser.

HÅKON: I utgangspunktet ville man kanskje tro at det var menn som var mest sårbare for utvikling av reaksjoner. Vi vet at kvinner har lettere for å prate om vanskelige ting som har skjedd. Men statistikk viser at det faktisk er kvinner som har en større prosentandel av posttraumatiske reaksjoner.

ELLING: Det som gjør selve diagnosen PTSD spesiell, er det man kaller A-kriteriet – at det skal ha skjedd en spesifikk og svært dramatisk hendelse, som utløser reaksjonen. Akkurat det har vært omdiskutert, fordi man kan se mange av de samme reaksjonene også på andre typer belastninger. 

HÅKON: Det å oppleve mobbing, for eksempel, gjennom en oppvekst kan gi veldig mye av de samme reaksjonene, uten at man nødvendigvis kan identifisere helt dramatiske enkelthendelser som når det såkalte A-kriteriet.

ELLING: Det finnes derimot et vidt spekter av slike hendelser folk opplever – og som vi vet gir en høy risiko for å få PTSD. 

HÅKON: Noen situasjoner som vi ser folk søker hjelp for er blant annet det med å ha opplevd vold eller seksuelle overgrep. I tillegg kan det være dramatiske hendelser som har skjedd – ulykker eller trafikkulykker. 

ELLING: Særlig utsatt er også mennesker som har opplevd krig, noe vi blant annet ser hos noen av flyktningene som kommer til Norge. Det kan være ekstreme påkjenninger etter krigshendelser, som for eksempel tortur.

HÅKON: Vi har også krigsveteraner i Norge som har vært på internasjonale oppdrag og kan ha reaksjoner i ettertid.

    

ELLING: I tillegg til kriteriet om en traumatisk enkelthendelse, er det spesielt tre typer reaksjoner man ser etter når man skal vurdere om en person har PTSD.

HÅKON: Den første delen av reaksjoner går på dette med påtrengende minner av ulike slag. At en plutselig får flashbacks eller tenker og føler på og kanskje kjenner på sanseinntrykk knyttet til det dramatiske som skjedde. Det kan også være slik at noen personer virkelig kjenner seg tilbake i hendelsen. Eksempler på dette kan være personer som har vært i krig, og når en hører fly som går over i ettertid, at man da plutselig kaster seg ned i bakken fordi en føler at en er tilbake. Det kan også skje i form av mareritt at disse påtrengende minnene kommer.

ELLING: Den andre hoveddelen av reaksjoner er unngåelsesreaksjoner. At man prøver å skyve unna de ubehagelige minnene. 

HÅKON: Som for eksempel at man unngår steder der det skjedde eller aktiviteter knyttet til hendelsen, eller personer som kan minne om hendelsen.

ELLING: I tillegg til dette er det vanlig med såkalte kroppsreaksjoner – som følge av at kroppen er i alarmberedskap i ettertid. 

HÅKON: Det kan vi se ved at folk kan ha problemer med å sove. Da snakker vi ikke om mareritt, men at de sover veldig lett. Enten at de ikke får sovne når de legger seg, eller at det skal veldig lite til for at man våkner opp etterpå. Irritasjon og sinne henger også sammen med denne kroppsaktiveringa. Og det kan selvsagt også medfører relasjonelle plager, at en får problemer i familier med nære relasjoner, eller også overfor hjelpere på grunn av sinnereaksjoner. Dette med skvettenhetsreaksjoner er også typisk for PTSD, at folk blir vare for brå ting som skjer. Hvis noen kommer og tar en på skuldra bakfra, for eksempel, så kan mange reagere. 

MUSIKKOVERGANG TIL MYSTISK, DRØMMENDE MUSIKK

HALLGEIR: Det er drømmer om at man skal bli tatt! At noen er ute etter deg.

Jeg ser personer med afghanske klær. Spesielt menn. Fordi at – der nede gikk de jo med kalashnikoven skjult under klesdrakten sin. Man vet aldri når de plutselig… 

Det er jo tull, sant. Vi er jo i Norge. Hallo!

ELLING: Hallgeir Mikalsen har blitt merka for livet, både fysisk og psykisk, som følge av den jobben han ble sendt ut for å gjøre da USA og de allierte invaderte Afghanistan på starten av 2000-tallet.

Den pensjonerte 63-åringen fra Båtsfjord i Finnmark er i dag bosatt i Trondheim etter en over 30 år lang karriere i Forsvaret, der han hovedsakelig jobbet med logistikk. Hallgeir hadde beredskapskontrakt med Forsvaret da Bondevik-regjeringen bestemte seg for å sende en norsk enhet nedover for å jobbe med å sikre vann, helsetilbud og skole til lokalbefolkningen.

HALLGEIR:  Jeg var med i den første enheten som reiste nedover. Og det var en CIMIC-enhet, altså sivil-militært. 

ELLING: Da han kom ned til Afghanistan bestemte han seg for at det var skole han ville fokusere på, spesielt på grunn av én ting han tidlig la merke til. 

HALLGEIR: Alle gutter fikk lov til å gå på skole, men jentene fikk ikke, så da var det det jeg ønsket å drive med. Min jobb var egentlig bare å prosjektere skoler. Å snakke med eldre og de som du normalt snakker med i Afghanistan for å i det hele tatt få gjennom noe. Så skulle de gjøre det selv og få lønn for det. Vi skulle bare administrere det og bidra med midler for å få det gjort. 

ELLING: Hallgeir og resten av enheten følte seg stort sett trygge, de tok nødvendige forholdsregler ute i felten og vurderte trusselbildet fortløpende. For selv om de møtte mange de kunne samarbeide med, så var det langt fra et ufarlig arbeid de holdt på med. Taliban var riktignok kraftig slått tilbake, men de var ikke forduftet. Særlig på landsbygda var de fortsatt til stede og fulgte med. 

HALLGEIR: Og da ble det satt en pris på oss, og prisen var på 50.000 dollar i gull. Og det var vel det han tenkte på denne mannen, at nå fikk han muligheten til å ta en såkalt ikke-troende.  

ELLING: Mannen Hallgeir snakker om er Mohammed Ibrahim. Han var livvakt for en general som Hallgeir og flere andre soldater kjørte ut for å møte i en landsby like nord for Kabul – datoen var 13. mai 2003. 

HALLGEIR: Vi kjørte ut fra campen og vurderte hele tiden sikkerheten da vi kjørte utover. For hvis ungene begynte å kaste stein på bilen var det bare å snu. Da får du ikke gjort noe, for da hadde det vært noen som hadde uttalt seg negativt om oss. 

ELLING: Men det var ingen som kastet stein den dagen. Når de kommer frem står livvakten Ibrahim på et hustak og vinker til nordmennene, de vinker tilbake og føler seg trygge på at alt er i orden. Men så blir Ibrahim plutselig borte, de ser ham ikke lenger. Og det er da det smeller.

HALLGEIR: Så skyter han først ett skudd og det går forbi hodet mitt og i en murvegg – eller leire. Så tenkte jeg at i og med at skuddet landet der borte så må det jo komme “derfra”. Så jeg snur meg. Og i det samme jeg er i ferd med å snu meg og er nede for å hente våpenet mitt så kommer neste skudd og treffer meg i ryggen og går ut i mageregionen. Men det var jo fordi jeg vred meg. Hadde jeg ikke vridd meg så hadde jeg vært drept, selvfølgelig. Da hadde jeg aldri overlevd.   

ELLING: Kulen passerte noen millimeter fra ryggraden, og på vei ut rev den med seg både ribbein og skadet flere indre organer. Hallgeir Mikalsen ble den første norske soldaten som ble skadet i Afghanistan. Makkeren Geir Ove Kaslegard ble også skutt i samme situasjon, men ble ikke kritisk skadd. De to nordmennene ble redda ut av området, og Hallgeir ble fraktet til et sykehus i Kabul den han ble operert flere ganger. Han svevde mellom liv og død.  

HALLGEIR: I hodet mitt var det kaos. Å ligge på pustemaskin, det er noe som skjer med hodet. Masse drømmer, masse idiotiske ting.

ELLING: Da han etterhvert ble regna som stabil nok, ble han flydd videre til Europa og hjem til Norge. 

HALLGEIR: Da ble det blålys inn til Ullevaal, så ble jeg operert videre der. Da lå jeg i fire uker, tror jeg. Sånn mellom… skal jeg dø eller skal jeg ikke dø? Jeg hadde dobbeltsidig lungebetennelse, blant annet på grunn av pustemaskinen. Som gjør at det blir veldig mye væske. Og den ene lunga var jo skutt i stykker, så jeg hadde egentlig bare én lunge.

ELLING: Han kom seg snart hjem til Harstad, der han og familien bodde på den tida. Hallgeir ble sittende i rullestol noen måneder, men han hadde tross alt overlevd. Han var trygt hjemme i Norge, men i hodet, derimot, var han langt fra på et trygt sted.

HALLGEIR: I den perioden også, så var det veldig mye mareritt – helt idiotiske ting. Enda i dag har jeg problemer med å sette meg på bussen. Hvis jeg skal til en av mine behandlere så går jeg ikke raskeste veien, fordi den går gjennom det store butikksenteret midt i byen. Jeg har trent meg mye. Å være i områder der det er mye fremmedspråklig personell… Jeg har brukt mye tid.

(MUSIKKOVERGANG)

ELLING: I utgangspunktet så er det slik at alle kan utvikle PTSD. Den dramatiske hendelsen Hallgeir Mikalsen beskriver er for eksempel mer enn nok i seg selv til å framprovosere denne type reaksjoner. Men for noen er det enkelte faktorer som kan spille inn og øke sannsynligheten for at man blir mer plaget i ettertid.

HÅKON: Det er alt fra dette med bakgrunnsfaktorene, sårbarhetsfaktorene når det gjelder oppvekst og annet, til den nåværende livssituasjonen og støtten en får. Og også til aspekter ved selve hendelsen. 

ELLING: Det kan for eksempel være forskjell på om det er ting som er gjort med hensikt mot personen, eller om det var tilfeldig at det skjedde.  

Håkon Stenmark har også notert seg noen faktorer som kan gjøre det mindre sannsynlig at man får plager i etterkant. 

HÅKON:Hvis man har hatt mulighet til å være aktiv og kjempe mot mens disse vanskelige tingene skjer, så kan folk tåle mer.

ELLING: Og om man har hatt tid til å forberede seg på at den vonde tingen skal skje, så kan det også være at man tåler mer. Et annet aspekt er hvor godt rustet man er i livet ellers når man blir rammet.

HÅKON:Det å ha stabilitet i livet er en viktig ting. Det å ha stabilitet i de nære relasjonene, men også med tanke på økonomi, jobb og ting og å ha ting å gjøre.

ELLING: Selv om Hallgeir fortsatt slet med store smerter og traumer etter hendelsen, var han fast bestemt på å fortsette å jobbe. Han ville ikke bli ufør og gå på NAV resten av livet.

HALLGEIR: Jeg ville fortsette i forsvaret. Selv om personellseksjonen både i staben og hæren ønsket meg rett inn i NAV. Men dit ville ikke jeg.

ELLING: På grunn av helsesituasjonen klarte han ikke å tilfredsstille de pålagte fysiske kravene for stillinger i Forsvaret, men heldigvis fikk han tilrettelagt jobben slik at han likevel kunne bidra.

HALLGEIR: Jeg visste bare at jeg hadde mareritt og drømmer. Det var noe som satte seg i kroppen. Men jeg hadde ikke peiling på hva det var for noe. Så kommer det et par år etterpå at de begynner å se på det. Psykologer og psykiatere var inne i bildet… Så konkluderer de med at det var PTSD. Men PTSD var jo noe nytt. De hadde ikke noe begrep før. Det har vi jo fått i dag. 

ELLING: Å gå slik og kjenne på disse reaksjonene og ikke helt vite hvorfor du reagerer som du gjør, kan være svært belastende om du ikke får hjelp. 

HÅKON: Vi ser at veldig mange av de som har disse plagene har en følelse av at de reagerer unormalt, at de tenker at de kanskje holder på å bli gal fordi det er så sterke indre reaksjoner de får, og mange bebreider seg selv for at de stadig får flashbacks og tenker på disse tingene, som ofte kan være mange år tilbake i tid. Så en viktig del av det vi gjør i starten av kontakten er å normalisere denne type reaksjoner. At dette er normale reaksjoner på sterke hendelser.

ELLING: Når det gjelder behandling av PTSD, så finnes det flere forskjellige måter å gå fram på. 

HÅKON: Generelt vil jeg si at dette med tilpasset behandling kan være viktig, at man ut fra de plagene personen har prøver å sette opp den best mulige behandlingen. Ofte kan det være en integrert behandling med ulike tiltak.

En av de mest brukte behandlingsformene for PTSD, er en form for samtalebehandling som kalles traumefokusert kognitiv atferdsterapi. Der får du gjennom samtaler med en terapeut lære deg å bryte negative tankemønstre og håndtere vonde følelser omkring hendelsen. Dette kan gjøre deg mindre engstelig og redusere symptomer på PTSD.

I tillegg til dette kan ulike typer av eksponeringsbehandlinger gi god effekt. Der er poenget at man gjennom å utsette seg for det man frykter mest, gradvis kan venne seg til og få kontroll over traumeminnene.

HÅKON: Ved å gå tilbake til hendelsen og gjennomgå tingene mer i detalj, så kan vi hjelpe hjernen til å strukturere dette bedre, og til å plassere disse vonde minnene som noe som skjedde i fortid, og ikke noe som skjer her og nå. 

ELLING: I nyere tid har man også tatt i bruk VR-teknologi, eller kunstig virkelighet, for å gjøre eksponeringen mer effektiv. Man har da på seg såkalte VR-briller der du opplever å se et eget dataskapt miljø rundt deg.  

HÅKON: Man kan bruke VR-teknologi på den måten at man setter opp lignende typer scenario som de har vært i. Det brukes blant annet som hjelp til krigsveteraner, hvor man har laget ulike scenarier, og kan tilpasse det til den enkelte personen.

ELLING: En annen metode som har blitt mer brukt de siste årene, er noe som heter EMDR. Der skal du eksponere deg selv for minnet samtidig som du fokuserer på en gjenstand som beveges raskt frem og tilbake foran øynene dine. At flere områder av hjernen da tvinges til å jobbe samtidig, kan gjøre at frykten overstyres og angsten dempes.

HÅKON: Typisk så vil pasienten følge fingerbevegelsene til behandler i sekvenser mens en tenker på traumehendelsen og gjør ulike tiltak. Det er en metode som også har vist veldig god effekt. 

ELLING: Akkurat det har også vært, og er fortsatt i dag, en viktig del av behandlingen for Hallgeir Mikalsen. For han så er nemlig PTSD-en tett knyttet opp mot de store fysiske smertene han fortsatt lever med i dag.   

HALLGEIR: Det er både fysisk og psykisk. For du sitter og binder deg, og da blir det jo bare enda mer smerter. Du drar på, og PTSD-en slår bare ut. Jo mer jeg prater og den, jo mer kjenner jeg den kommer bare.

ELLING: Derfor går han i dag både til en manuellterapeut og det som kalles psykomotorisk fysioterapi. Det er en type behandling som gjennom samtaler og fysioterapi fokuserer på kroppen og sinnet som helhet. Hvordan for eksempel stress, vedvarende belastning og traumer virker inn på kroppen og påvirker funksjon og smerte. 

HALLGEIR: Det som skjer er at skuldrene går opp, fremover, også klarer man ikke å slappe av. Man sitter anspent hele tiden, man går anspent, i det hele tatt. Så hun tar en del av de spenningene. 

ELLING: Når det gjelder de psykiske traumene spesielt, så har Hallgeir jobbet mye med å trene seg opp og forsøke å få hodet til å forstå at han ikke lenger er i fare.

HALLGEIR: Jeg har bare hatt fokus på at jeg faktisk er i Norge. Jeg er ikke i Afghanistan nå, jeg er i Norge. Det tok lang tid å skjønne at her er det ikke noe å være redd for. Det er ikke noen som er på jakt etter deg. Men å få den tanken bort er kjempevanskelig.

ELLING: Da han slutta i jobben i Forsvaret og ble pensjonist, ble det viktig for Hallgeir å fortsette å holde seg aktiv og engasjere seg i samfunnet. I dag er han blant annet kontaktperson i Trøndelag og nestleder i sentralstyret i SIOPS, som er en veteranforening for skadde veteraner i Norge. 

HALLGEIR: Jeg har engasjert meg mye for veteraner, det har jeg gjort. Og det har igjen holdt meg gående. Hadde jeg bare vært på NAV, hadde jeg tatt selvmord for lenge siden. Det er jeg overbevist om.

ELLING: Han kjenner nemlig godt til hvordan det kan gå hvis man ikke får den riktige støtten eller hjelpen. Derfor bruker han også mye tid på å oppsøke andre veteraner for å prøve å hjelpe.

HALLGEIR: Det er mange jeg har truffet på torget, som faktisk er veteraner fra internasjonale operasjoner. De skjønner ikke hvorfor de begynte å drikke eller ruse seg. Men når du ser helheten i dette – det har jeg sett – så kan jeg på en måte hjelpe dem med fastlege, for det er mange som ikke har det. Og videre i et behandlingsløp. Så er det også dette med å være en stein i skoen til politikere. Det synes jeg er litt interessant. 

ELLING: Det Hallgeir forteller om her, er dessverre ikke uvanlig. Det er nemlig svært ofte slik at mennesker med PTSD også samtidig har andre fysiske eller psykiske lidelser. 

HÅKON: Omtrent halvparten av de som har en PTSD-diagnose vil også være deprimerte, for eksempel. Det kan også være alkohol- eller stoffplager. Det er dessverre slik at det å bruke alkohol eller medikamenter er en måte å døyve ubehaget knyttet til denne type reaksjoner. For folk som ikke får hjelp over tid er det en risiko for utvikling av rusplager.

ELLING: For Hallgeir har det vært viktig å bidra til å skape mer åpenhet og spre kunnskap rundt det å ha PTSD. Han mener vi har mye å gå på, og at flere bør fortelle om det.

HALLGEIR: Kunnskapen er lik 1 prosent. Det er de som sjøl har vært gjennom noe som kan si noe om det. Om det så er trafikkulykker eller andre traumatiske hendelser i livet. Det har vært et stigma før, du skulle ikke si at du hadde utfordringer og ikke kommentere det i det hele tatt. men nå er det løfta litt mer opp, det forskes mer på det. Det er mer legitimt at man faktisk kan si at “ja, det har jeg”. Det kunne man ikke før.

HÅKON: For mange grupper har dette med diagnose hatt et stigma. At folk kan føle seg mislykka, at det med å bli assosiert med en psykiatridiagnose ikke kjennes så enkelt. Så vi har også prøvd å betone dette med at det dreier seg om naturlige reaksjoner på sterke hendelser.

ELLING: Som behandler innrømmer Håkon Stenmark at jobben kan være utfordrende. Han har måttet engasjert seg i mange sterke historier.

HÅKON: Det å jobbe med posttraumatiske plager er til dels krevende. Som behandlere bruker vi oss selv når vi går inn i dette arbeidet. En må på en måte være med personen inn i fortellingen om de vanskelige hendelsene. Men jeg vil også si at det er et veldig meningsfullt område å jobbe med. Det er menneskerettighetsarbeid i praksis. Og det er veldig flott å kunne være med på denne reisen også, hvor en kan møte personer som har det vanskelig og hjelpe dem steg for steg til å kanskje ha det litt bedre, i hvertfall.

ELLING: Selv om han fortsatt sliter med å fungere normalt, så har situasjonen bedret seg litt for Hallgeir de siste årene. Men han har jobbet hardt for å komme dit han er i dag.  

HALLGEIR: Jeg kan faktisk gå ut på en restaurant og spise en bedre middag med kona og ungene. Jeg kan ta buss. Det gjorde jeg jo ikke før jeg flyttet hit, og det er bare to år siden vi flyttet hit. Jeg føler at jeg er oppe og går, men det er jo ikke den samme Hallgeir igjen, det er det ikke. Men jeg prøver å bidra i samfunnet.

ELLING: Nå håper han at andre som sliter med det samme som han gjør, klarer å ta grep og finner en vei som gjør at de kan fungere bedre igjen. 

HALLGEIR: Det er jo litt opp til dem, men de må ha litt gåhjelp enkelt og greit. De må ha noen som går ved siden av de en stund før de blir sluppet. Det tror jeg er veldig viktig.

ELLING: Du har hørt Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital, i samarbeid med NTNU.

ELLING: Denne episoden ble produsert av meg – Elling Finnanger Snøfugl, Nils Lian og Kirsten McDonagh.

Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.

Tusen takk til Håkon Stenmark, og ikke minst til Hallgeir Mikalsen som stilte opp og delte sin historie. Ikke nøl med å ta kontakt med fastlegen din hvis du kjenner deg igjen i det du har hørt.

Har du lyst til å gi oss tilbakemelding, eller kanskje du har tips til tema vi kan lage noe på? Send en e-post til diagnose alfakrøll stolav dot n-o.

Abonner på Diagnose der du lytter til podkast, og følg St. Olavs hospital på Facebook og Instagram.

Vi høres.