Infertilitet

​BIRGITTE: Vi forventer jo det – at mennesker skal få barn. Det ligger litt i oss. Jeg var på en måte i en båt som var udefinerbar, fordi… Jeg har ikke noen diagnose eller noe årsak, jeg var bare barnløs. Jeg kunne ikke få barn.

KIRSTEN: Hvert sjette par i Norge sliter med å få barn. Men hva er det som gjør at noen av oss ikke greier å bli gravide? Hvorfor er det så viktig for mange av oss mennesker å sette barn til verden? Og hvordan fungerer egentlig kunstig befruktning? Jeg heter Kirsten Mcdonagh, og denne episoden handler om infertilitet.

 

ELINE: Det at du ikke får barn når du ønsker – at man har prøvd å bli spontant gravid i ett år – hvis man da ikke har fått det til, så kommer man i gruppen med infertile da. 

KIRSTEN: Eline Bragedatter Seljeflot er overlege på Fertilitetsseksjonen på Kvinneklinikken ved St. Olavs hospital. Hvert år hjelper hun og kollegaene over 400 par i året med å sette barn til verden, og mange blir overrasket over at de ikke får det til på egen hånd.

ELINE: Det høres ut som om det er så lett å bli gravid, at med en gang må slutte med p-piller, forventer folk å bli gravide i løpet av én eller maks to måneder. Men jeg tror ikke alle vet at det er vanlig å bruke opp mot ett år.

 

KIRSTEN: Mange trenger hjelp til å bli gravide. Faktisk så mange som 15 %. For vår evne til å skape liv er mye basert på flaks og timing. Det er for eksempel avgjørende at samleie skjer i dagene rundt eggløsningen til kvinner. Et vindu på 5-6 dager hver måned. 

ELINE: På hver eggløsning så er det rundt 20 % sjanse for å bli gravid, selv om alt er normalt. Da kan du ha en normal livmor, normal eggleder, normale egg, du er ung og frisk. Du har normal sæd, alt ser fint ut, men det er likevel bare rundt 20 % sjanse for å bli gravid på hver eggløsning. 

KIRSTEN: Og grunnen til at sjansene er så lav er at menneskelig reproduksjon rett og slett er lite effektiv. En stor mengde av eggene til en vanlig ung frisk kvinne har genetiske feil og lar seg dermed ikke befrukte.

ELINE: En ting er jo å bli gravid, men det er jo en rundt 15 % spontanabort da, så det er ikke sånn at alle får barn på første forsøk og at man kan planlegge ut fra barnehagestart eller jobb eller bryllup. 

KIRSTEN: På Fertilitetsseksjonen tar de imot par som har prøvd i over ett år, men som ikke har blitt gravide. For mange har medisinske årsaker til at det ikke klaffer, og årsaken er ganske likt fordelt mellom kjønnene. 

ELINE: Det er rundt 1/3 med dameårsak, og så er det 1/3 der det vi finner årsak til menn og så er det 1/3 av parene der vi ved utredning ikke finner noen årsak til det. Alt virker tilsynelatende normalt, men de har ikke blitt gravide enda, så en sånn uforklart gruppe som egentlig er en ganske stor andel av våre pasienter. Den andelen blir mindre og mindre etter hvert som faget utvikler seg. Man vet mer og mer. Og så etter hvert – på noen så finner vi årsak underveis i behandlingen, at selv om eggene så fine ut, og selv om sæden var helt normal, så vil ikke eggene bli befruktet. At de trenger ekstra hjelp på noe vis. 

MUSIKKOVERGANG

BIRGITTE: Jeg har alltid ønsket meg en stor familie, men jeg har óg vært veldig bevisst på at jeg ville bli ferdig med utdannelse og ha ting litt på stell før ungene kom. Jeg kommer fra en liten familie selv, så jeg har alltid higet etter… jeg vil ha flere barn. For barnebarn hvis man får det en gang i tiden, så det var... Og det er sånne ting man begynner å tenke på. Man ser liksom hele tidsløpet når barnet mangler, så er ikke bare den lille babyen – man ser liksom et helt liv. Hvordan skal det bli å ikke få barn? 

KIRSTEN: Det var slike spørsmål Birgitte Tronshaug og samboeren måtte stille seg selv da de prøvde gang på gang å bli gravide, men ikke greide det. Birgitte er født i 1987, jobber i ambulansetjenesten og har en aktiv livsstil. Alt lå til rette for å stifte familie, men det ville bare ikke klaffe.

BIRGITTE: Vi forventer jo det: at mennesker skal få barn. Det ligger litt i oss. Vi skal få barn. Jeg har jo kolleger som ikke turte å si til meg at de var gravide. Fordi de var redde for å såre meg på en måte. Og så langt kom det aldri med meg: at jeg ikke unnet andre å få barn. Jeg var aldri noe bitter for det. Jeg var mer bitter på presset på en måte. At jeg følte konstant på at nå må det skje. Og det var jo et press jeg selv la på meg, og jeg følte både venner, familie og samfunnet. også har da. 

KIRSTEN: Etter hvert som tida gikk, ble også selvbildet til Birgitte påvirket. 

BIRGITTE: Jeg følte meg nok på en måte litt unormal. Jeg kunne ikke få barn. Det var veldig utfordrende. Det var det altså. Men etter hvert ble det bestemt, eller foreslått fra legen, at nå er det kanskje på tide at vi prøver behandling, så da gikk vi for det. 

KIRSTEN: Når et par kommer til Fertilitetsseksjonen på St. Olavs hospital, står de foran en lang prosess. Først skal begge to utredes grundig, forteller overlege Seljeflot. 

ELINE: Og da tar vi så mange prøver som mulig på forhånd sånn at vi skal kunne lage en plan når de kommer. Og da er det sædprøve som mannen tar på forhånd. Og så er hormonprøver som damer må ta på forhånd. Når de kommer snakker vi litt med dem. Tar opp en veldig god sykehistorie. Går gjennom alle tidligere graviditeter hvis man har vært gravid noen ganger, alt hva som skjedde. Gå nøye gjennom menstruasjonen med tanke på smerter, blødning og regelmessighet. Vi snakker om alle tidligere sykdommer, medisinbruk, røyking og alkohol, vekt. Alt som kan ha noe betydning. Og så bruker vi lang tid på ultralydundersøkelsen av livmor og eggstokker. 

KIRSTEN: Behandlerne ser etter hormonforstyrrelser som PCOS, de ser etter skader i egglederne, utviklingsfeil i livmor eller endometriose. Hos menn er grunnen ofte nedsatt sædkvalitet. 

ELINE: Når vi snakker om sædkvalitet, så snakker vi egentlig om den andelen av sædcellene i en prøve som svømmer fort, fordi det er den vi er interessert i. Det er de sædcellene som kan komme seg fram til egget og bli befruktet. Og det er jo ikke sånn at man trenger én sædcelle i naturen. Vi må helst ha noen millioner som svømmer fort. Så en normal sædprøve har over 15 millioner celler, som svømmer fort. Har du langt under det, så er sjansen for å bli spontant gravid mye lavere.

 

KIRSTEN: Den største årsaken er allikevel alder. Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende i Norge øker og ligger på cirka 29,5 år hos kvinner og nesten 32 år hos menn. Og da begynner den såkalte biologiske klokka å tikke.

ELINE: Vi har størst sjanse for å bli gravide når vi er mellom 20 og 25 år gamle. Og man er født med et visst antall egg, og det går nedover. Så når du kommer i puberteten, så har du rundt 400.000 egg igjen, som er bare en andel av det du egentlig hadde da du ble født. Så bruker man mange egg i løpet av hver menstruasjonssyklus. Det er ikke sånn at ett egg som modnes hver måned. Det er ett egg som blir til eggløsning hver måned, men bakenfor der har vært mange egg som har blitt utviklet, men gått til grunne. Så man mister egg hele tida. Og når man er 38-40 år, over 40, så er de færreste som blir spontant gravide. Og man regner med at cirka 10 år før man kommer i overgangsalderen så kan man ikke bli gravid. Så vi ser jo at mange av de vi har til behandling hos oss, kommer til oss fordi de startet prosessen med å få barn litt seint i livet. Vi har en stor andel som er over 35 år. Nærmer seg 40 da.

Mennene har det litt lettere sånn sett, fordi de lager nye sædceller hele tiden. Det tar 2–3 måneder å lage nye sædceller, men de fornyes. Likevel er det sånn at du har friskere sædceller jo yngre du er også til menn, selv om det dannes nye hele tiden.

KIRSTEN: Verken Birgitte eller samboeren hadde noe spesifikt med seg som gjorde at de ikke ble gravide. Alt så ut til å være normalt. Men siden de har prøvd såpass lenge, så fikk de uansett en sjanse til å gå i gang med såkalt IVF eller in vitro fertilisering, tidligere kjent som prøverørsbehandling. Overlege Eline Bragedatte Seljeflot forteller at behandlingen går ut på å stimulere hormonene til kvinnen, slik at hun produserer flere egg. 

ELINE: Da er det sprøyter med follikkelstimulerende hormoner. Og follikel er en eggpose i eggstokken. Så da får du sprøyter som gjør at det er mange eggposer eller follikler som utvikler seg. Så følger vi nøye med på ultralyd, og når vi ser at eggposene er store nok, det vil si i underkant av 2 centimeter, så setter man eggløsningssprøyte. 36 timer etter at den eggløsningssprøyten satt, så skal vi hente ut eggene, for da har eggene modnet seg i løpet av de timene. Og da bruker vi en sånn innvendig ultralyd med nål på. Og så suger vi ut væsken som er i de eggposene, og forhåpentligvis så får vi med egget. Egget så lite at det ser vi ikke, men vi prøver å tømme ut all den væsken som er i eggposene. Og da blir eggene lagt i hver sin skål, og så ble det dryppet på sæd hvis det er en ganske normal sædprøve.

KIRSTEN: Deretter blir eggene lagt i et varmeskap og blir fulgt nøye med på av bioingeniører med tilleggsutdanning i embryologi. Dersom det befruktede egget begynner å dele seg, så har de skapt liv. Først skal de dele seg til 2 celler, så til 4 celler videre til 8 og på dag 5 er egget blitt en blastocyst, en celleklump med rundt tohundreogfemti celler. 

BIRGITTE: Tilbakesetting av egg, det er jo en nervepirrende dag. Og da får man jo en telefon om man skal kjøre innover eller ikke. Så når vi kommer inn så blir man tatt imot og ført inn i en operasjonsstue. Og da er det veldig…. Det å sette tilbake egg er jo en smal og enkel prosess, altså. Det er jo ikke noe vondt. Jeg tror det er mer spenningen som følger med der.  Går dette bra?

KIRSTEN: Når det befruktede egget er satt inn i livmora, som i seg selv er en stor milepæl for mange par, gjelder det å smøre seg med tålmodighet før man kan ta en graviditetstest cirka 2 uker etter innsett.

BIRGITTE: Da er det ventetida. Den er grufull. Det er ikke noen dans på roser. Og ja, det er natta før jeg skal ta en test – den er søvnløs. Da er det mange tanker, og jeg klarer aldri å feste søvnen skikkelig, og… Jeg gruer meg mer enn jeg gleder meg, for å si det sånn. Jeg har hatt så mange negative graviditetstester at det har preget litt når jeg skal ta en test. Og det ble jeg litt overrasket over – de gangene jeg fikk en negativ test, så tenkte jeg på forhånd: går det ikke, så går ikke. Da blir det neste gang. Vi må bare holde fokus. Men slått i bakken hver gang den har vært negativ – rett i kjelleren. Kunne ikke styre noen ting. Så det har vært tøffere enn jeg kunne ane.

KIRSTEN: Selv om IVF er en velutprøvd og vanlig måte å behandle barnløshet på, så er det en krevende behandling. Hormoninjeksjoner kan gi fysiske bivirkninger, men for Birgitte og mannen hennes var det den psykiske belastningen som var mest krevende. For det er ikke alltid slik at forsøkene er vellykket, og når det går lang tid, så er det ekstra vanskelig. 

BIRGITTE: Jeg husker vi fikk tilbud om å ha en rådgiver eller en veileder og fikk tilbud om det, men det takket vi jo nei til, for vi skulle klare oss som et par. Og vi ante ikke hva vi skulle gjennom. Og når man begynner med IVF-behandling, så tenker man: men nå får vi jo hjelp, så nå blir det. Men det ble det absolutt ikke og vi gikk jo på en måte på med friskt mot og tenkte at: det her går fint. Men når man begynner å innse at dette ikke går etter planen. Når vi blir litt sånn: vi følger ikke det som er normalt, på en måte, eller forventet. Så følte jeg i hvert fall på en form for hjelpeløshet. Og så var det den der: Jeg ville skåne. Jeg ville skåne meg selv. Jeg ville være så normal som mulig og ikke ha noe press. Jeg følte veldig på det presset. Og jo flere som visste det, jo større press ble det egentlig. Så vi ble litt anonyme. Vi ble litt for oss selv. Og jeg tenker tilbake på akkurat den biten der, så… Er det en ting som sikkert, så er det at parforholdet slet. Det var en tung prosess. Vi visste ikke hva vi skulle snakke med hverandre om egentlig, fordi at alt var så usikkert. Jeg hadde mye både fysisk og psykisk vondt midt oppi det. Med tanke på behandlingen. Og jeg tror han følte seg litt hjelpeløs. Hva kunne han bidra med? Jeg var redd for å si noe feil. Og så var det den… kanskje den blemmen vi gjorde med at vi på en måte isolert litt oss selv da og ikke trakk inn familie og venner så mye som vi skulle ha gjort. 

KIRSTEN: Behandlingsteamet på St. Olavs hospital bekrefter at behandlingen noen ganger får stor innvirkning på livet til dem som ønsker å få barn.

 

ELINE: Vi prøver å ha litt fokus på at man skal leve et liv utenom prosessen til oss, og at det er lov å ta en pause. At ikke alt i livet dreier seg om hormonsprøyter og egguttak og forsøk og embryoutvikling, men at man skal kunne ha et greit liv under prosessen. Og hvis det ikke lykkes. For det er ikke sånn at alle par får barn ved assistert befruktning. Det er rundt en ⅓ av de vi har i behandling som ikke får barn.

 

KIRSTEN: I Norge gir det offentlige rett til inntil 3 gratis forsøk. Og ett forsøk betyr hormonkur, egguttak og egginnsett. Men 3 er ikke nok, mener Eline.

 

ELINE: Vi skulle ønske at det blir en endring, at det kunne vært flere enn 3 offentlige forsøk. For vi tror at en større andel hadde fått barn hvis vi hadde hatt 5 eller 6 offentlige forsøk. Så en del ser vi at kan kan ha en god sjanse for å få barn hvis de prøver noen flere ganger, og da anbefaler vi å dra til privat klinikk. Hvis det er liten sjanse for å få genetiske egne barn, så har man jo mulighet til eggdonasjon eller eventuelt sæddonasjon da hvis det er der det ligger.

KIRSTEN: Birgitte og partneren hennes holdt ut i mange år. Stadig nye kurer med hormoner, men ingen fungerte. Birgitte rakk ikke engang å teste seg før hun fikk menstruasjon og skjønt at det ikke gikk den gangen her heller. Motet ble brukt opp inntil en morgen tidlig i 2015. 

BIRGITTE: Jeg skulle dra på jobb om morgenen og teste meg før jeg dro, og jeg hadde en litt sånn der… Som alltid så prøvde å være litt tøff og tenke at nå. Hadde ikke en anelse om at jeg kunne være gravid. Sto på hormoner og de kamuflere mye, man går med gravidsymptomer underveis. Så det ble en pangstart på morgenen.

KIRSTEN: 2 uker etter atter et egginnsett, lyste det plutselig 2 streker fra graviditetstesten. 

BIRGITTE: Jeg datt litt i bakken, holdt jeg på å si. Jeg sprang opp og vekket mannen min, og han var jo litt forfjamset. Jeg tror ikke helt han skjønte hva jeg snakket om. Men jeg klarte liksom ikke å juble eller… det ble litt sånn med en gang, så fikk jeg på meg en sånn der: nå skal ikke jeg glede meg. Nå skal jeg ta det litt med ro. Det her trenger ikke å være sant. 

KIRSTEN: Birgitte var endelig gravid. Inni magen hennes lå det et friskt embryo som trivdes i livmoren. Det vokste til å bli et foster, og 9 måneder senere kom lille Synne til verden. 

BIRGITTE: Jeg husker jordmoren min, sa det jeg før fødselen at du må komme på at det er helt vanlig i Birgitte at man ikke kjenner på den her gleden med det samme. At det kommer gradvis. Men det ble stikk motsatt. Det var så overveldende at… at det kan ikke beskrives. 

ELINE: Og det er jo veldig artig å lykkes. Både for oss og for dem. Selv om vi har mange par i behandling, så husker vi de fleste ganske godt, og det skal ikke så mange stikkord til før vi husker hele sykehistorien deres og vet godt hvem de er. Og jeg går jo vakter på Føden og synes det er veldig artig når jeg ser igjen navnene deres på Føden eller på barsel. Og får sett babyen når den kom ut. 

KIRSTEN: Du har hørt på Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital, universitetssykehuset i Trondheim.

Denne episoden er produsert av meg – Kirsten Mcdonagh, Nils Lian og Elling Finnanger Snøfugl. Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.

Takk til Birgitte Tronshaug og familien hennes. Takk til Eline Bragedatter Seljeflot og hele teamet på Fertilitetsseksjonen. Det er lite ventetid hos dem, så dersom du ønsker en henvisning til IVF, snakk med legen din.

Har du spørsmål eller innspill, send oss gjerne en e-post til diagnose alfakrøll stolav dot no. Abonner gjerne på Diagnose der du lytter til podkast og følg St. Olavs hospital på Facebook og Instagram.