Hypotermi

AMK (lydopptak): Du har tre svensker som er på Loftet i Jotunheimen. To har gått utfor et stup. Og den ene har mest sannsynlig brukket ryggen, har ingen føling og klarer ikke å røre på seg. Og de som er forulykket har dratt vestover utenfor breen der, og det er øst for toppen.

KIRSTEN: Mange av oss liker å være ute i naturen, gjerne på høye fjelltopper, langt unna folk. Men når en ulykke skjer, er man derfor ofte langt unna hjelp, og en av de store farene er at man blir for kald. For når kroppstemperaturen går langt nok ned er det livsfarlig. Samtidig kan lav kroppstemperatur i visse tilfeller være det som redder liv. Mitt navn er Kirsten Mcdonagh, og denne episoden handler om hypotermi. 

JOHN-PETTER: Hypotermi er en nedkjøling av kroppen, og vi pleier å si at under 35 grader – da har kroppen blitt nedkjølt.

KIRSTEN: John-Petter Liberg er overlege i anestesi på St. Olavs hospital og er en av dem med lengst erfaring med å behandle pasienter som er kraftig nedkjølt. Disse pasientene har som regel vært utsatt for en ulykke, og det er særlig tre typer ulykker som er mest vanlig. 

JOHN-PETTER: Det ene at man ramler ut i vann, og da vil vannet føre til at kroppen kjøles ned. Den andre muligheten er at man blir tatt av et snøskred. Og den tredje muligheten er den vi ser hvis for eksempel folk går seg bort på fjellet på vinterstid eller på en sein høstkveld.

KIRSTEN: Men hva skjer med kroppen når den blir for kald? Vi mennesker har en kroppstemperatur på cirka 37 grader. Ved den temperaturen fungerer organene godt, men det skal ikke så mye til før kroppen kommer i ubalanse. Alle som har hatt feber vet at det er ubehagelig å bli for varm og hypotermi er det motsatte, nemlig at kroppen blir for kald. Dersom kroppstemperaturen din synker bare litt til mellom 35 og ned til 32 grader celsius. Så har du en såkalt mild form for hypotermi.

JOHN-PETTER: Da er pasienten fortsatt våken. Typisk har man masse skjelvinger, for at kroppen prøver intenst å holde kroppstemperaturen oppe, og det gjør den ved at den setter i gang masse muskelskjelvinger. Og det er en veldig effektiv måte å holde temperaturen oppe på. Og i tillegg sørger kroppen for at blodårene ut i huden blir rett og slett innsnevret. Man kutter blodtilførselen ut til organer som strengt tatt ikke trenger blod, som huden, og sentrerer blodet da i sentrale organer: hjerte, lunger og hjerne. Det er også en måte å hindre videre fall i kroppstemperatur. 

KIRSTEN: Kroppen er med andre ord flink til å si ifra når det er på tide å enten gå inn i varmen eller å ta på mer klær. Når temperaturen synker til mellom 32 og 28 grader, kommer du til den neste fasen: moderat hypotermi. 

JOHN-PETTER: Da begynner problemer i særdeleshet å oppstå. For i den fasen slutter disse kompensasjonsmekanismene. Da slutter skjelvingen, og man kan også faktisk finne situasjoner hvor blodårene kan finne på å utvide seg. Og da har man fått en situasjon hvor vi gjerne kaller derfor dekompensering. Og da kan kroppstemperaturen falle raskt videre. 

KIRSTEN: Når kroppstemperaturen går under 28 grader, kalles det alvorlig hypotermi. 

JOHN-PETTER: Og i den kategorien vil pasienten ofte være bevisstløs, og i tillegg så er sjansen stor for at hjertet stopper. 

MUSIKKOVERGANG

TOBIAS: Vi var tre venner  som dro til Norge for å avslutte sesongen. Vi tok en leiebil, en bobil. Fylte den med masse god mat og vårt leketøy, og vi hadde fantastiske dager. 

KIRSTEN: April 2016 og skisesongen er på hell. Trebarnsfaren Tobias Matteusson fra Lidköping like øst for Göteborg har sammen med kompisene Lars og Thomas vært på skiferie på Sunnmøre. På hjemturen tilbake til Sverige bestemte de seg for å ta en omvei innom Jotunheimen og fjellet Loftet for en siste topptur. 

TOBIAS: Gikk opp der. Det var litt blandet vær. Vi hadde sol og så toppene, man ser jo nesten Galdhøpiggen og de storhetene som er rundt omkring. Etter hvert blåste det en del, på toppen blåste det mer. Og når vi skulle ned igjen, så vi ikke sporene våre. Så vi tok fram kart og kompass og bestemte retning, og så gikk vi ned der.

KIRSTEN: Men det var vanskelig å tolke retningen. Kompassnålen pendlet frem og tilbake, så de fjellvante vennene måtte gå forsiktig nedover fjellet. De visste ikke at de hadde tatt feil retning.

TOBIAS: Av ulike grunner havnet vi litt skjevt. Og gikk utfor et stup. 

KIRSTEN: Og stupet er langt, Thomas og Tobias faller 30 meter rett ned, før de treffer den snøbelagte fjellsiden. Følget stopper når de når isbreen under, og der blir de liggende. 

TOBIAS:Thomas er kryper ned til meg, og da sier jeg til Thomas: "Hei, Thomas, er det du?”. Og etter hvert prater vi med hverandre. Jeg klager om armen min: "Jeg er skadet, Thomas. Du må ringe”.

KIRSTEN: De trenger hjelp, men de er ute av stand til å skaffe det. Tobias har over 40 brudd i kroppen, men det er ikke det her som er i ferd med å ta livet av han. Det er isbreen og temperaturen rundt dem. For Tobias blir bare kaldere og kaldere og bikker under 26 grader i kroppstemperatur, noe som betyr at han er alvorlig hypoterm.

Han svever mellom liv og død og blør kraftig. For når hypotermien setter inn, svekkes blant annet funksjonen til blodplatene, og det er blodplatene som gjør at blod koagulerer eller med andre ord at et sår slutter å blø. 

JOHN-PETTER: Og det gjør at blødningen du måtte ha i kroppen, sår for eksempel, vil ha en større risiko knyttet til seg. D et større risiko for blødning, rett og slett, når man er nedkjølt. Dette er veldig viktig i forbindelse med særlig traumepasienter og vi er veldig opptatt av alle pasienter som er utsatt for en skade – i forbindelse med en trafikkulykke eller andre situasjoner. Det at man helt fra første stund, når helsepersonell kommer i kontakt med dem, at man bevisst på å prøve å hindre at pasienten nedkjøles. Nettopp fordi at vi vet at blir de nedkjølt, øker risikoen for blødning. 

KIRSTEN: Den kraftige nedkjølingen går også utover hjertet til Tobias. Det slår dårligere og innimellom stopper det helt opp. 

JOHN-PETTER: Hjertet, det stopper fordi det blir en arytmi. Det vil si en rytmeforstyrrelse i hjertet som er av en sånn art at det ikke produseres puls. Så hypotermien påvirker hjertecellene på en så negativ måte at det blir rett og slett en hjertestans ut av det. Og når hjertet stopper, produseres ingen puls, det går ikke noe blod gjennom kroppen, og da vil hjernen begynne å ta skade.

AMK (lydopptak): Du har tre svensker som er på Loftet i Jotunheimen. To har gått utfor et stup. Og den ene har mest sannsynlig brukket ryggen (fader ut)

KIRSTEN: Meldingen til AMK-sentralen på Sykehuset Innlandet kommer klokka 14.44. Lars, som var den siste i turfølget, hadde greid å stoppe rett før stupkanten og ringt etter hjelp. Men dårlig vær gjorde at redningsmannskapet ikke kom seg frem før etter 5 timer. 

TOBIAS: Når jeg blir fløyet ned fra fjellet, så sjekker de meg. Kan nesten ikke finne puls på meg. Jeg puster dårlig. De gir meg blod og gir meg de behandlingene som er mulige å gi der, og det tar kanskje 50 minutter, og så er det egentlig bare: ok, nå er vi ferdige her, det finnes ikke mer vi kan gjøre. Nå må han videre til et universitetssykehus. Og da var det her til St. Olavs da.

KIRSTEN: Diagnosen er ikke god og i akuttmottaket på St. Olavs hospital gjør de seg klar for å ta imot en pasient som de sannsynligvis ikke kan redde. Men mottaksteamet visste heller ikke på det tidspunktet at hjertestansene skyldtes at Tobias var så kald, og når de får høre at kroppstemperaturen er på 26 grader, så øyner de plutselig håp. For kulden som gjør at han er i ferd med å blø i hjel og at hjertet stopper, kan nå være med på å redde livet hans. 

TOBIAS: Og når man finner ut at temperaturen er såpass lav, da blir det noe positivt. Da finnes det bedre sjanser for at man kan redde meg til et bra liv.

KIRSTEN: Og det er nettopp det her som er så paradoksalt med hypotermi. For samtidig som at det er livsfarlig å bli kald, så kan nøyaktig det samme redde livet ditt.

JOHN-PETTER: Det er slik at hypotermi er både beskyttende og dødelig, og det er det som gjør hypotermi så utfordrende. Fordi hypotermi i seg selv, hvis man bare blir nedkjørt langt nok, så vil rett og slett cellene i kroppen dø. De blir påvirket negativt, og cellefunksjoner stopper opp – på grunn av kulden rett. Hvis det får stå lenge nok, så blir det irreversibelt, og pasienten vil dø.

Så har du da det faktumet at det også på samme tid er beskyttende. Og det er fordi samtidig som at man blir nedkjølt så går nettopp behovet for oksygen i kroppen ned. Du kan si at hele kroppen går litt tregere, men kommer inn i en sånn metabolsk fryseboks, som vi sier. Og i det ligger det en beskyttelse. Da vil cellene klare seg lengre uten tilførsel av oksygen. 

KIRSTEN: Vi har alle hørt mirakelhistoriene om folk som overlever drukningsulykker, selv om de har vært under vann lenger enn det man skulle tro var mulig. Hypotermien sørger for at kroppens funksjoner går i sakte film, og dermed klarer man seg lenger uten oksygen. 

JOHN-PETTER: Og det er nettopp det som skjer ved drukning. Da kommer man i et miljø, under vann, hvor man ikke har tilgang på oksygen. Normalt – hvis du har normal kroppstemperatur – så vil du ikke klare det i mange minutter. Vi sier at i løpet av 4-5-6 minutt så er det omfattende og dødelige skader i hjernen. Men har du en beskyttelse av hypotermi, så vil du klare det mye lengre, og det er også grunnen til at vi har situasjoner hvor noen har klart seg og over en time under vann. Det er kun fordi at hypotermien har gitt en samtidig beskyttende effekt.

 

KIRSTEN: På akuttmottaket på St. Olavs hospital blir Tobias nå tatt hånd om av traumeteamet. Første prioritet er å varme han opp. Det skjer ved at helsepersonellet kobler han på en ECMO, som er en maskin som tar over hjerte- og lungefunksjonen til kroppen. 

JOHN-PETTER: Og kort sagt, så dreier det seg om at man tar blodet ut av kroppen, så varmer de blodet i en maskin og så settes blodet tilbake. Da har vel også muligheten til å tilføre oksygen på den måten her, og man kan ta bort avfallsstoffer som karbondioksid. Og det kan gjøres ganske fort. Altså du kan ha en kroppstemperatur på en 15-20 grader, så kan du varme den pasienten på en time, for eksempel, opp til kroppstemperatur på 30-32 grader, hvor vi forventer at hjertet begynner å slå igjen.

KIRSTEN: Og hjertet til Tobias begynner å slå. De får stoppet blødningene og startet behandling, men Tobias ligger likevel i koma i over 5 uker. Han våkner til en kropp som ikke vil røre seg.

TOBIAS: Jeg forstår at jeg er på sykehus, men vet ikke hvorfor. Jeg kan ikke forstå hva jeg har vært med på. De forteller det til meg, men det fester seg ikke. Og jeg kjenner meg veldig sårbar. Etter hvert finner jeg ut av min venstre arm er helt uskadet. Den har stivnet, etter uker på sykehus er den veldig stiv, så jeg kan bare røre fingrene litt. Men når jeg ligger der i sengen og ringer for det ene og det andre, kjenner jeg at det klør på nesen. Jeg kan ikke ringe for at sykepleierne skal komme og klø meg på nesen. De har andre ting å gjøre som er mye viktigere. Jeg må klare det selv. Og det er da jeg bestemmer meg. Jeg prater nesten med hånden min og sier “du der, du skal opp til nesen, du skal gjøre jobben din, du kan det her. Du kan det her, Tobias. Du må jobbe med dette selv nå.” Jeg spenner armen og trener den og jeg kommer 10 centimeter om gangen. Det var slitsomt. Men etter to dager nådde venstrehånden min opp til nesetippen og jeg kunne klø min egen nese. Og det var for meg en stor seier.

KIRSTEN: Du Tobias har overlevd noe av de aller, aller fleste ville ha dødd av. 30 meter fall, 40 brudd, kraftig nedkjøling og et hjerte som ikke slo. Men han har fått en skade på hjernen som gjør at han opplever mental fatigue, noe som gjør at han føler seg sliten og har vansker for å konsentrere seg. Og i tillegg har han fått tinnitus eller øresus. Etter en lang og omfattende rehabilitering, så har livet kommet tilbake til at han fungerer nesten som før. Han går fortsatt på fjelltur, sykler og er aktiv. 

TOBIAS: Og det finnes mye som kunne gått feil, men som gikk min vei. Og jeg er utrolig takknemlig for at jeg ble så kald og at det konserverte meg. Og det gjorde nok at hjerneskaden ble mindre. Naturligvis er det veldig viktig å ha en fungerende hjerne, være med i resonnementer og være med i ulike sammenhenger, ikke minst i sosiale sammenhenger.

JOHN-PETTER: De aller fleste som blir tatt av snøskred eller som drukner, dør av det. Også de som er hypoterme. Og det er ikke slik at det at du har blitt hypoterm i seg selv gir noe 100 % sikkerhet for at du vil komme til live igjen. De aller fleste vil dø. Også de som har vært varmet på en hjerte-lungemaskin. Og blant de som man får varmet opp, og som man får hjertet til å slå igjen og som kommer til live, så vil en del av dem ha ulike former for nevrologiske skader. Noen blir faktisk helt friske, men noen kan få problemer med gangfunksjonen, med hukommelse og egentlig alle mulige typer nevrologiske utfall.

KIRSTEN: De siste årene har det dukket opp flere og flere tilfeller av hypotermi på norske sykehus. 

JOHN-PETTER: Det har jo vært en økende forekomst av sånne hendelser, nettopp fordi at folk driver med mer eksponerte friluftsaktiviteter hvor nettopp hypotermi lurer som en fare bak hjørnet. Om det er å gå på topptur i skredområder eller man driver med kajakkpadling eller hva det måtte være, så må man ta sine forholdsregler, slik at man nettopp slipper å komme i situasjoner hvor du kan få en livstruende tilstand – en hypotermi. 

KIRSTEN: Hypotermi kan oppstå når som helst på året, og hvis du kommer over en person som virker kald, så er det de klassiske førstehjelpsteknikkene som gjelder. 

JOHN-PETTER: Det aller første du skal gjøre er å prøve å få kontakt med pasienten, og så er det å bruke minst ett minutt for å vurdere om pasienten har en pust. Fordi litt av utfordringen med hypotermi er at pust og puls kan bli veldig vanskelig å detektere, altså påvise. Hvis pasienten puster, så legger du den i et stabilt sideleie. Hvis den ikke puster, så må man starte med hjerte-lungeredning og generelt så er det sånn at du gjør ingenting feil med å starte med hjerte-lungeredning, hvis du er i tvil.

KIRSTEN:  Og jo mer medisinen lærer om hypotermi, jo mindre er sjansen for at man blir erklært feilaktig død. 

JOHN-PETTER: Det er sånn at i forbindelse med hypotermi så har vi jo sett hendelser opp gjennom verdenshistorien, på at personer som har vært dypt hypoterme, har vært oppfattet som døde. Men egentlig så har det vært hypotermien som har gjort de døde, og da snakker vi gjerne om skinndød. De ser døde ut, men de er egentlig ikke det. Så hvis de har blitt varmet opp til en normal kroppstemperatur eller nesten normal kroppstemperatur, så har da de ulike cellefunksjonene startet på igjen, og pasienten har kommet tilbake til livet.

Men heldigvis så er det veldig, veldig sjeldent, men det har forekommet, og jeg frykter at det også vil forekomme i fremtiden. Derfor så er det en gyllen læresetning innenfor hypotermimedisin som sier at “ingen er døde, før de er varme og døde”. 

KIRSTEN: Du har lyttet til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital, universitetssykehuset i Trondheim.

Denne episoden er produsert av meg – Kirsten Mcdonagh, Nils Lian og Elling Finnanger Snøfugl. Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.

En kjempestor takk til Tobias og John-Petter og til Even Lusæter i NRK.​

Har du noen spørsmål eller innspill, så send oss gjerne en e-post til diagnose alfakrøll stolav dot no. Abonner gjerne på Diagnose der du lytter til podkast og følg St. Olavs hospital på Facebook og Instagram.