ADHD

ELLING: Du lytter til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital

MARTE: Jeg kunne fått mye raskere hjelp da jeg var mindre. Jeg fikk vite det da jeg var 18 år, og det er alt for sent med tanke på skolegang og jobb og fremtiden min. Livet mitt.

ELLING: Det er en utbredt misforståelse at barn og unge med ADHD er noen hyperaktive bråkmakere som ikke klarer å sitte i ro eller konsentrere seg. Selv om det er sånn for mange, så er det langt fra hele sannheten, for hos noen kan symptomene være nesten usynlige. Jeg heter Elling Finnanger Snøfugl, og i denne episoden av Diagnose skal vi prøve å rydde opp i noen misoppfatninger. Vi skal høre hvordan det er å leve med diagnosen og samtidig stille spørsmålet det prates mye om – er det for lett å få påvist ADHD og bli satt på medisiner?

ANNE-LISE: ADHD står for attention deficit hyperactivity disorder og en utviklingsforstyrrelse som oppstår i barndommen og som rammer cirka 5 prosent av barn og unge i alderen 5-18 år. Det er en tilstand som kjennetegnes av oppmerksomhetsvansker, indre uro, motorisk uro og impulsivitet, som både er kronisk og funksjonsnedsettende over tid.

ELLING: Anne-Lise Juul Haugan er spesialist i nevropsykologi, og har jobbet i barne- og ungdomspsykiatrien ved St. Olavs hospital i over ti år. Nå er hun forsker ved Regionalt Kompetansesenter for Barn og Unge på NTNU, der de forsker på ungdom med ADHD i grupper. 

Det er en overvekt av gutter som får ADHD-diagnosen i barne- og ungdomsalder, men hos voksne ser vi at dette jevner seg ut, og at det er like mange menn og kvinner som har ADHD. Anne-Lise peker på flere årsaker som kan ligge bak at man har diagnosen.

ANNE-LISE: Det vi vet er at ADHD er en veldig arvelig tilstand. Det vil si at cirka 70-80 prosent av de som får diagnosen, der er det slik at det går igjen i familier. Vi vet at i tillegg til arv, er det andre sårbarhetsfaktorer som gjør at du utvikler ADHD. For eksempel hvis man er veldig for tidlig født, hvis mor har røyket mye eller drukket alkohol under svangerskap eller vært utsatt for alvorlig grad av stress så kan det utskille kortisol, et stresshormon som kan påvirke hjernen. Alvorlig understimulering i tidlige leveår kan være med å påvirke hjernefunksjoner som kan utvikle ADHD.

ELLING: ADHD er en samlebetegnelse på tre hovedgrupper med symptomer; konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet. Tilstanden viser seg fra tidlig barnealder og kan vare inn i voksenlivet.

ANNE-LISE: Når mange hører om ADHD tenker man at dette er de motorisk urolige, kanskje litt bråkete barna, men det med uro og impulsivitet er bare en liten undergruppe av den gruppen som har ADHD. Det er slik at man kan få ADHD om man har alt eller om man bare har konsentrasjonsvansker og ellers er rolig. Forskjellen på disse tilstandene er at om man er typen som først og fremst har konsentrasjonsvansker, så vil ikke symptomene eller vanskene komme fra så tydelig som om man er mer urolig. Det gjør at barna som er mer urolige blir ofte henvist for utredning og behandling tidligere enn de som har oppmerksomhetsvansker.

ELLING: Det er sånn at gutter med ADHD oftere har disse atferdsproblemene, noe som kan føre til at gutter oftere blir henvist til spesialist. Hos jenter er det vanligere å først og fremst slite med konsentrasjonsvansker og uoppmerksomhet. Omtrent 30 prosent av de med ADHD faller inn under den gruppen, som kalles ADHD uoppmerksom type. Tidligere har det også blitt kalt ADD. Disse barna har det ikke vært så mye fokus på tidligere, noe som har bidratt til at mange av dem rett og slett ikke har blitt fanget opp.

ANNE-LISE: Tradisjonelt har de impulsive barna først og fremst blitt henvist til utredning for ADHD. Men etterhvert som det har blitt forsket mer på denne tilstanden de siste årene, så ser vi at undergruppa som hovedsakelig har oppmerksomhetsvansker, som vi kaller ADHD uoppmerksom type, også kan ha store vansker, spesielt i skole- og læresammenheng. Og de har vi blitt mye mer oppmerksom på de senere år enn vi var tidligere.

ELLING: Men hva er det egentlig som gjør at de med ADHD får denne uroen eller oppmerksomhetssvikten. Hva skjer i hjernen? 

ANNE-LISE: Det er to ting egentlig. Det er både det at hjernen er litt senere moden hos disse barna og ungdommene med ADHD. Og det vil si at denne pannelappen, som gjerne styrer mye av handlingen vår og atferden vår. Det som gjerne kalles dirigenten i hjernen, ikke virker så godt som den skal. Og når man har ADHD så er det sånn at områdene i hjernen som skal kommunisere med hverandre er litt underaktiverte. Vi tenker at de barna som har konsentrasjonsvansker og er veldig urolige rett og slett trenger å være mer i aktivitet for å øke aktivitetsnivået eller aktiveringsnivået i hjernen. Så denne uroen som er i kroppen, denne rastløsheten, det kan være en måte å kompensere – å få opp aktivitetsnivået – som er litt understimulert i hjernen.

(MUSIKKOVERGANG)

MARTE: Som barn husker jeg bare litt. Jeg har to søsken, så pappa hadde ansvaret for de to andre, og mamma hadde ansvaret for meg, for jeg var veldig aktiv. Jeg var veldig utagerende, sint og hadde veldig mye uro inni kroppen min. Jeg klarte ikke følge med på skolen og var urolig, jeg satt på stolen og egentlig lekte karusell. Det var vanskelig å følge med på skolen, og generelt i hele hverdagen, det å få med seg ting og huske ting.

ELLING: 34 år gamle Marte Lian ser tilbake på en barndom og skolegang som var sterkt preget av det hun nå vet var ADHD. Hun slet både med hyperaktivitet og oppmerksomhetssvikt, men den gang ble det ikke plukket opp. 

MARTE: Jeg skiftet skole på ungdomsskolen, da var det litt spørsmål som mamma og pappa fikk av læreren – hva er det egentlig jeg sliter med? For jeg var veldig urolig og sint, fryktelig sint, svarte læreren og kastet ting og var veldig utagerende. Mamma og pappa syntes jeg var veldig aktiv, mer enn den sinte ungen. Jeg var jo veldig sint, men jeg var fryktelig aktiv. De så ikke at jeg hadde det problemet. Jeg tror ikke det var kunnskap nok til at de så det. Det var litt mer at: gutter har ADHD, men ikke jenter. 

ELLING: Marte hadde de fleste symptomene på ADHD, men likevel skulle det ta så lang tid som sisteåret på videregående før hun fikk diagnosen.

MARTE: Jeg kunne fått mye fortere hjelp da jeg var mindre, enn det jeg gjorde. Jeg fikk vite det da jeg var 18 år, og det er altfor sent både for skolegang og jobb og fremtiden, livet mitt. 

ELLING: Det var Marte selv som til slutt tok grep. Følelsen av å være såpass forskjellig fra de andre var sterk. Hun tok kontakt med fastlegen, som henviste henne til spesialisthelsetjenesten og en psykolog for utredning. Selv om hun fikk diagnosen sent, følte hun på en lettelse da hun endelig fikk vite hva som feilet henne.

MARTE: Det var egentlig en befrielse, for da skjønte jeg hvorfor jeg var så rar da. Veldig forskjellig fra andre rundt meg. Jeg forstod mer av den jeg er. Men jeg måtte også jobbe med det og godta det. Det å fortelle folk at jeg hadde ADHD, det var veldig vanskelig synes jeg. Fordi det var litt flaut egentlig. Det var det som var vanskelig Og at andre skulle forstå hva dette var for noe, det var mange som ikke gjorde det. Så jeg følte meg veldig alene i den situasjonen.

ELLING: Når det er mistanke om ADHD blant barn og unge, gjøres det en bred kartlegging både av helsesituasjonen og miljøet. En legeundersøkelse blir gjort for å utelukke at det er andre plager som ligger bak, det kartlegges hvordan barnet fungerer på skolen og man snakker med foreldrene for å få oversikt over utviklingen over tid. Humør og atferd kartlegges også. For å tilfredsstille kriteriene til en ADHD-diagnose må symptomene ha vært til stede kronisk over en periode på minst seks måneder.  Nevropsykolog Anne-Lise beskriver noen av symptomene som må kartlegges for å få diagnosen.

ANNE-LISE: Da er det sånn at vi går gjennom en del spesifikke spørsmål som går på konsentrasjon. Men også på det som går på motorisk uro, hyperaktivitet og impulsivitet. Da er det slik at fyller du så og så mange av kriteriene, eller så og så mange av oppmerksomhetsvanskene eller hyperaktivitetssymptomene, så tenker vi at her er det nok snakk om en ADHD-diagnose.

ELLING: Marte Lian minnes godt noen av testene, og hvor vanskelig det var for henne.

MARTE: Jeg husker en øvelse som var fryktelig irriterende. Jeg satt på en PC, den var helt svart, og så kom det opp bokstaver. Og hver gang det kom en X så skulle jeg trykke på enter. Og jeg fikk det ikke til, fordi jeg var så ukonsentrert, jeg fikk det ikke til. Og ble så sint at jeg trodde jeg skulle rive opp den pc-en og bare pælme den i veggen. Jeg ble så sint.

ELLING: Når barn og unge har vært gjennom disse testene og fått diagnosen, begynner man å tenke på tiltak som kan bedre tilstanden og gjøre den mer håndterbar.

ANNE-LISE: Etter at vi har funnet ut at man har ADHD, så har vi alltid fokus på støttetiltak, både inn i skolen og i hjemmet. Det er det første vi har fokus på. Da snakker vi med lærerne om hvordan de kan legge til rette for dette barnet eller ungdommen for å mestre skolehverdagen på en best mulig måte, men også veiledning til foreldrene for å ha realistiske forventninger og krav, dette med å tilpasse informasjon og hvordan man snakker med ungdommene. For eksempel ikke gi for mye informasjon på en gang, gi én beskjed av gangen, tilpasse leksemengde og dette med aktivitetsnivå. Hvis du har et barn som er aktivt, er det ikke vits i å si at det må sitte i ro og skjerpe seg. Da må man finne måter de kan være i aktivitet på som også kan integreres og gjøres til en fin del av hverdagen.

ELLING: For Marte ble det å få medisin en liten redning. Og da var det Ritalin hun prøvde først, et sentralstimulerende legemiddel som gjorde at hun for første gang følte at hun klarte å konsentrere seg over tid. 

MARTE: Da var det faktisk første gang jeg fikk en sekser på skolen. Så da kan dere tenke dere, når jeg hadde ligget på 1 og 2 og sånne ting, da var det faktisk veldig artig å gå på skole igjen, eller det var første gang det var morsomt å gå på skolen.

ELLING: Men, hva er det egentlig som gjør at slike medisiner kan ha så stor positiv effekt på mange med ADHD?

ANNE-LISE: Det disse medisinene først og fremst gjør er at kommunikasjonen mellom hjernecellene blir mer effektiv, slik at den understimuleringen vi snakker om blir mer normalisert. Når kommunikasjonen går enklere mellom hjernecellene, gjør det at man klarer å konsentrere seg bedre over tid, og det gjør at den indre uroen og impulsiviteten demper seg. Mange som har tankekaos opplever at det blir roligere, og at de får samlet tankene sine bedre. Og de som er rolige, men med store konsentrasjonsvansker, opplever at de blir mer aktivert eller våken, sånn at de klarer å ha fokus over tid. Klarer å konsentrere seg bedre over tid, som igjen kan gjøre at de fungerer bedre på skolen, for eksempel.

ELLING: Medisinering anbefales først og fremst til de som har moderate eller alvorlige ADHD-symptomer, og skal alltid skje med oppfølging fra fastlegen. Det er ingen regel for hvor lenge man skal stå på medisiner, og noen bruker medisiner i mindre grad når man blir voksen. Det kommer an på hvor sterke symptomer man har, og om man ellers har en jobb eller en hobby der man får utløp for en del av energien. 

ANNE-LISE: Det har vært mye fokus på dette med medisiner og at for mange barn bruker medisin, men det vanlige er at de står på medisiner i bare noen år. Det er særlig i skoleårene når du må sitte på skolebenken, du må følge med, du må holde på med disse fagene som du  kanskje ikke er så motivert for å holde på med, at vi ser at dette kan være et effektivt virkemiddel i tillegg til de støttetiltakene man har ellers.

ELLING: Antallet ADHD-diagnoser har økt kraftig de siste ti årene. Men betyr det at det nå er flere som har tilstanden enn før? Anne-Lise Juul Haugan mener ikke det, og viser til at det er forsket veldig mye på hvor mange som har ADHD i forskjellige områder i verden.

ANNE-LISE: Vi tenker ikke at antallet med ADHD har økt. Faktisk viser det seg at de siste tretti årene har det ligget på omtrent 5 prosent. Det vi imidlertid kan se er at utredningspraksisen er litt ulik i forskjellige land. Og da er det først og fremst USA som ligger mye høyere enn resten av verden, som har enkelte stater som kan ha en diagnostisering på 10 % på barn og unge med ADHD. Og da er det ikke slik at vi tenker at de har mange flere barn med ADHD i USA, men vi tenker rett og slett at terskelen for å sette diagnosen er mye lavere. De har en mer lettvint utredningsprosedyre. Der kan man dra til fastlegen, gjøre et kort intervju og få en diagnose, mens det gjøres på en mye mer omfattende måte, hvor man gjør mye mer grundige utredninger og har strengere kriterier for å få en diagnose i Norge og ellers i Europa.

ELLING: ADHD som diagnose kom ikke før på 1970-tallet. Men det betyr ikke at ADHD ikke fantes før den tid. Grunnen til at det er mer fokus på det nå enn før, mener Anne-Lise henger sammen med samfunnsutviklinga, og ikke minst kravene til barn.

ANNE-LISE: Før 1700-tallet, da vi var et samfunn med mer fokus på fiske, jordbruk og holdt på med mer praktiske yrker, da var det ikke mye fokus på konsentrasjon og uro. Da tenker jeg at mange med disse vanskene klarte seg veldig bra. For det gjorde ikke noe om du hadde litt konsentrasjonsvansker når du holdt på med praktiske ting.

Men etter at skolesystemet kom – folkeskolen var jo ikke obligatorisk i Norge før på slutten av 1800-tallet. Og det er først når dette med at alle barn skal inn i skolen, sitte i ro og ikke gjøre ting de har lyst til, da ser vi en utvikling med fokus på at enkelte barn er mer urolige og impulsive enn andre, enkelte barn strever mer med å konsentrere seg enn andre. Det har det blitt mye mer fokus på etter hvert som skolesystemet kom og kravene til å prestere og jobbe godt og følge med har blitt større og større.

ELLING: Da Marte skulle begynne på videregående ville hun velge en retning der hun kunne gjøre noe kreativt. Det ble tegning, form og farge, men hun er ærlig på at en ting kanskje var viktigere enn noe annet.

MARTE: Jeg gikk egentlig videregående fordi jeg ville være russ med vennene mine (ler). Veldig patetisk, men jeg ville veldig det og da gikk jeg noe jeg egentlig ikke kunne. Jeg kunne ikke tegne, bare strekmenn i krig. Det kunne jeg, men jeg lærte jo å tegne etter hvert. Og det var en del som også var bra for meg. Jeg kunne bruke den kreative delen av meg. Jeg er veldig kreativ. Og da var det litt morsommere å være på skolen, for jeg kunne sitte der og skape ting, i stedet for slike teoretiske ting som er gørrkjedelig.

ELLING: For mange med ADHD så kan nettopp det være en del av løsningen – å finne seg enten et utdanningsløp eller en jobb der man får brukt kroppen eller hodet på en måte som gir utløp for noe av uroligheten. På den måten kan også diagnosen brukes til noe positivt for mange. 

Marte strøk i såpass mange fag at hun ikke fikk fullført videregående, men hun fant seg arbeid der hun fikk brukt de positive egenskapene sine. Det ble blant annet 10 år i Hennes & Mauritz før hun nå stortrives i et firma som driver med polering og vask av bil. Den store lidenskapen, derimot, har hun funnet i trening. Marte er faktisk eliteutøver innen det som kalles body fitness, og innrømmer at hun nærmest bor på treningssenteret.

MARTE: Når jeg går inn på det treningssenteret så får jeg en veldig bra mestring. Og det er slik det er med ADHD – hvis du ikke får den mestringen, føler man seg veldig usikker, misfornøyd, lei seg og deprimert rett og slett.

ELLING (TIL MARTE): Føler du på noen måte at det å ha ADHD har vært en ressurs for deg?

MARTE: Ja, faktisk! Fordi vi er så kreative og jobber fort. Da jeg jobbet på H&M fikk jeg fort en jobb som dekoratør. Fordi jeg er kreativ og jobber raskt, jeg brukte ikke så lang tid som alle andre, fordi jeg så løsningene i ting fort. Og det er jeg veldig glad for i dag, at jeg virkelig kan kjøre på. Synes det er godt også for min del, fordi jeg får brukt meg selv i slike situasjoner. 

ELLING: Over halvparten av barn og ungdom med ADHD, og rundt 75 prosent av voksne med ADHD, har også andre vansker i tillegg. Det kan være alt fra angst og depresjon til atferdsvansker, søvnproblematikk, lærevansker og problemer i sosiale settinger. 

ANNE-LISE: Så ser vi også at en del har autismespektersymptomer. Vi vet at barn og unge med autismespekterlidelse, der er det cirka 50 % av disse som fyller kriteriene for ADHD. Vi vet også at en del med epilepsi har disse vanskene, og man kan også ha bipolar lidelse. Sånn at man har mange ulike tilleggsvansker som kan opptre sammen med ADHD-symptomene, og når man har disse vanskene blir det viktig å behandle disse i tillegg til ADHD.

En annen ting vi ser er at når det gjelder ungdomsgruppa ser vi at de tidligere eksperimenterer med rusmidler, de har en tidligere seksuell debut, så de blir ofte seksuelt aktive i yngre alder. Vi ser absolutt at det ofte er konflikter i hjemmet, at det er en mismatch mellom de kravene foreldre har og ungdommene og hvordan de fungerer. Og vi ser også at det kan være en overhyppighet av traumer. Både med at barn og unge som er veldig urolige, ikke hører etter, har vansker med å regulere seg, kan være mer utsatt for traumer av foreldre, som er slitne og sinte og kan gjøre ting de ikke skal. Men også det at barn og unge som er veldig impulsive, og kan være mer oppsøkende når det gjelder festing, konflikter på byen og oppsøker risikotilstander. Det gjør at de kan bli mer utsatt for ulykker, skader og hendelser man helst ikke skal være oppe i.

ELLING: Også Marte har tilleggsdiagnoser. Senest for tre år siden ble hun diagnostisert med bipolar lidelse, og går nå også på medisiner for dette. Hun har slitt mye på veien og for å finne seg selv oppe i alt dette, men hun har nå etter alle disse årene klart å finne en viss ro.   

MARTE: Kort og enkelt så ble jeg sånn at jeg godtok meg selv. Og det er fryktelig viktig har jeg funnet ut. Jeg har faktisk godtatt at jeg har ADHD, jeg har bipolar, jeg har angst og jeg har tvangstanker (ler). Så jeg har egentlig ganske mye i tillegg, men jeg takler det fordi jeg godtar meg selv. Jeg har blitt mer livsglad av å godta at jeg er den jeg er i dag. Det er det som er veldig viktig for min del, som har hjulpet meg veldig de siste årene. Og da blir man litt mer positiv også, ikke så negativ.

ELLING: Marte har også hatt et ønske om å hjelpe andre i samme situasjon, og har gjennom flere år bidratt med å fortelle sin historie på pårørendekvelder på Nidaros DPS ved St. Olavs hospital i Trondheim. 

MARTE: Det har også hjulpet meg litt, for da kan jeg fortelle hva dette er. For det er mange som misforstår det og ikke vet hva det går ut på. Og det er litt godt, jeg får litt selvtillit av det. Det synes jeg er deilig, det å hjelpe andre, og det har jeg fryktelig lyst til.

ELLING: Og til foreldre som merker at noe er annerledes med deres barn, har hun noen klare råd. 

MARTE: Prøv å ikke tenke at barnet mitt er perfekt, som mange gjør. Alle barn og alle mennesker på Jorda har sine greier. Prøv å se barnet og gå inn i det, og ikke tenk på perfeksjonisme. Og ikke sammenlign barn, det er det verste du kan gjøre. Hvis de føler at det er noen ting, ta kontakt med lærer eller lege, få fortgang på ting. Hjelp det barnet sånn at det ikke havner slik jeg gjør i dag.

ELLING: Det har skjedd mye når det gjelder å fange opp barn og ungdom med ADHD de seneste årene, spesielt når det kommer til de med den mer usynlige uoppmerksomme typen. Samtidig tas det nå også grep for å i større grad følge opp ungdom og voksne som ikke lenger følges opp like nøye som de gjorde på barne- og ungdomsskolen. Anne-Lise Juul Haugan forsker for tiden på effektene av et gruppetilbud med kognitiv atferdsterapi for ungdom med ADHD. Dette er et prøvetilbud ved St. Olavs hospital, der fokuset er å gi ungdommene verktøy for å mestre hverdagen inn i student- og voksenlivet.

ANNE-LISE: Vi ser at dersom ungdommene ved overgangen til voksenlivet, hvis de ikke har lært seg noen mestringsstrategier eller har noen verktøy, så vil de har større utfordringer når de skal flytte for seg selv og klare seg på egen hånd. Og det vil gjelde både i livet som student, men også i overgangen til yrkesliv, så ser vi at de som har en ADHD-diagnose kan være mer sårbare for å bruke lenger tid på studier, prestere under evne, hyppigere skifte jobb og være sårbar for å utvikle tilleggsvansker hvis de ikke har utviklet strategier for som kan hjelpe dem i denne overgangsfasen. Så det er noe vi tenker er viktig å ha fokus på videre.

ELLING: Du har hørt på Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital, universitetssykehuset i Trondheim.

Denne episoden er produsert av meg – Elling Finnanger Snøfugl, Nils Lian og Kirsten McDonagh. Vår ansvarlige redaktør er Marit Kvikne.

Tusen takk til Anne-Lise Juul Haugan, og ikke minst til Marte Lian som delte sin historie.

Har du spørsmål eller innspill, send oss gjerne en e-post på diagnose at stolav dot no.

Abonner på Diagnose der du lytter til podkast, og følg St. Olavs hospital på Facebook og Instagram. Neste episode får du om to uker. Vi høres da!

​