Rus og psykiske lidelser

ELLING: Du lytter til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital.

PETTER: Jeg tok en pille før jeg møtte folk og skulle være sosial, så ble jeg rolig og fungerte. Dette utviklet seg til å bli et rusproblem hos meg. Det ble piller, alkohol, etter hvert begynte jeg å røyke en del hasj. Det ble en suppe av rusmisbruk etter hvert.

ELLING: En rekke undersøkelser både i Norge og andre land viser at alvorlig psykisk syke mennesker svært ofte har rusproblemer. Men vi kan også se det fra motsatt side. For pasienter med rusbrukslidelser sliter også ofte med psykisk sykdom. Folkehelserapporten viser faktisk at hele ni av ti ruspasienter også har én eller flere psykiske lidelser. Hvorfor er det slik? Hva er sammenhengen mellom rus og psykiatri? Begynner man med rus fordi man sliter psykisk, eller er det rett og slett slik at rusavhengighet fostrer psykisk sykdom? Det får du høre mer om i denne episoden av Diagnose.

TERJE: Når man tenker på rusmisbrukeren tenker man på den typiske personen med knekk i knærne og snøvlete tale og sånn, mens den typiske rusmisbrukeren er akkurat som alle oss andre – deg og meg og du. Ordinære folk som vi ikke ser at har et rusmisbruk. De røyker cannabis uten at vi ser det eller drikker for mye uten at noen merker det. Det er den klassiske, typiske rusmisbrukeren. Få bruker heroin og de tyngste stoffene. 

ELLING: Terje Skjolden er klinisk sosionom og leder psykiatrisk ungdomsteam, eller PUT, ved St. Olavs hospital. Der driver de samtalebehandling med pasienter mellom 15 og 30 år som har utfordringer både med avhengighet og psykiske vansker. Pasientene som kommer dit er gjerne henvist fra fastlege eller andre som ber om at pasienten må få et tilbud.

TERJE: Storparten av pasientgruppa vår ønsker å føle seg normal. For noen gir det veldig mening i å ruse seg. Og med rus i kroppen føler de seg normale.

ELLING: Akkurat ordet normal er et stikkord her. For svært mange av pasientene Terje møter på jobb lever tilsynelatende normale liv og fungerer greit i samfunnet selv om de har problemer. Bildet av en narkoman på Plata i Oslo stemmer lite overens med det som i realiteten er den gjengse rusavhengige.

TERJE: Vi liker helst at det er en person som er annerledes enn oss selv, men vi ikke liker, kanskje, å tenke at det er personen som passer barna våre i barnehagen eller er læreren på barneskolen eller er den som forvalter økonomien vår når vi er i banken. Altså du finner det overalt, du har det overalt, men det liker vi ikke å tenke.

ELLING: Men – hva er det egentlig som gjør at folk blir avhengige?

TERJE: Når det handler om avhengighet så er det noen fellestrekk. Om det er pengespill eller om det er rus eller andre typer, så ser du disse fellestrekkene ved at man har et indre stress eller et trykk som man har i seg, som man har behov for å gjøre noe med. Vi som ikke har en avhengighetsproblematikk, vi regulerer dette selv, sånn at vi finner løsning. Om vi kjenner på stresset så går vi oss kanskje en tur eller dreier fokus ved å være sammen med andre, eller noe sånt. Men en del som har prøvd rusmidler, for eksempel, opplever en stor nytte av dette som en demper for stresset.

ELLING: Det er sånn at noen av oss har tyngre dager enn andre. Vi er ulike personer, og noen har lettere for å tenke tunge og depressive tanker. Når dette vedvarer vil mange søke etter noe som kan ta bort smerten.

TERJE: Det tunge man opplever kan være vanskelig å stå i måned etter måned. Hvis man da får tilgang på legemidler eller rusmidler som påvirker den følelsen, kan man ta bort disse depressive symptomene og du kjenner ikke stadig på det.

(MUSIKKOVERGANG)

PETTER: Barndomsdrømmen var å gi ut plate og være artist. Og jeg hadde en liten, firespors kassettspiller hjemme, et ministudio, der jeg kunne spille gitar og legge på et nytt spor med vokal og lage musikk. 

ELLING: Året er 1994. Hele Norge er opptatt med OL på Lillehammer. 17 år gamle Petter Andreas Jørgensen, derimot, drar heller til København. I lomma si har han en fersk demoinnspilling, og planen er klar. Han skal besøkte et plateselskap og spille musikken sin for dem i håp om å få platekontrakt. Det ender i stor begeistring. De er villige til å satse på det unge talentet fra Trondheim. Herfra går det fort framover, og når singelen hans “A strange thing called love” topper radiolistene i 1995 blir Petter sett på som en av de mest lovende unge popartistene i Norge. 

Det ingen vet, er at det nå er like før det hele skal rakne.

PETTER: Det øyeblikket jeg skjønte at jeg hadde et angstproblem, da var jeg i Oslo og skulle ha en releasefeiring av låta som skulle bli utgitt og spilles på radio, og jeg satt i en hotellfoajé i Oslo sammen med plateselskap og produsent. Og plutselig ble jeg grepet av en sterk panikkfølelse, jeg skjønte ikke hva som skjedde. Hyperventilerte og ting var veldig uklart og rart, jeg stormet på hotellrommet og skjønte ikke hva som skjedde med meg. Jeg ringte hjem til faren min og fortalte om det, og da skjønte han og kunne fortelle meg at jeg hadde et panikkangstanfall. Og da – på det tidspunktet skjønte jeg «ok, jeg sliter med angst og nå bli livet mitt annerledes enn det har vært før».

ELLING: Men Petter hadde ikke blitt sjuk over natta. Allerede fra 14-15-årsalderen hadde han begynt å kjenne symptomer på både angst og depresjon.  For det verken familie eller vennene visste var at han hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep fra en lærer på ungdomsskolen.

PETTER: Det var noe jeg klarte å skyve bort og fortrenge lenge, men så ble jeg innhentet av psykiske problemer. Ting forandret seg og livet var ikke bra lenger. Og den angsten gjorde at det var vanskelig å være sosial etter hvert, jeg isolerte meg, jeg var deprimert, ting var ikke lystbetont lenger. Og livet ble veldig annerledes.

ELLING: Han ble så syk at han måtte gi slipp på popdrømmen. Angsten ville ikke gi seg.

PETTER: Faren min var psykiater, så han hadde litt greie på dette. Men kan ikke være behandler for egen sønn, da er du følelsesmessig knyttet til pasienten. Han gjorde et veldig dårlig valg ved å skrive ut beroligende medikamenter til meg. Han syntes det var fælt å se at jeg hadde det som jeg hadde det. Og det var effektivt, da fikk jeg det mye bedre. Jeg merket at hvis jeg tok en pille før jeg skulle møte folk eller være sosial, så ble jeg rolig, og fungerte.

ELLING: Petter gikk lenge på beroligende uten at det bød på store problemer. Det virket nesten som en mirakelkur. Men, de medisinene Petter gikk på, blant annet Vival, er veldig vanedannende. Og når virkningen etterhvert blir dårligere, må man øke dosen for at det skal fungere. Da han begynte å ta ekstra mye opplevde han også en rusfølelse, og hvis han ikke tok medisinen fikk han abstinenser og angsten ble enda verre. 

PETTER: Det utvikla seg til å bli et rusproblem hos meg etter hvert. Medisinene ble ikke bare beroligende, men jeg fikk en rusvirkning jeg ble avhengig av etter hvert.

ELLING: Han startet i terapi hos en psykiater og begynte å skjønne mer av hva som lå bak problemene. Han fortalte også foreldrene om overgrepene. Men dette var en tøff periode. Han følte på skam og slet veldig, og etter en episode med selvskading ble han lagt inn på psykiatrisk sykehus. Til tross for at han i en periode fikk hjelp til å slutte på medisinene, forsvant ikke de problemene han hadde i utgangspunktet, så han falt lett tilbake til misbruket, og også jaget etter rusfølelsen.

PETTER: Så da begynte jeg å drikke, og drikke oftere enn før. Begynte å innta midler som på en måte døyvet det som var vanskelig. Det ble piller og alkohol og etterhvert begynte jeg å røyke en del hasj. Det ble en suppe av rusmisbruk etter hvert. Og så ble jeg vel avhengig av den rusfølelsen også, i tillegg til at det hadde en selvmedisineringseffekt.

 

ELLING: For Petter startet altså rusavhengigheten da han forsøkte å medisinere seg bort fra de tunge og vanskelige følelsene som lå der i utgangspunktet. Mange som sliter med rus og samtidige psykiske lidelser vil nok kjenne seg igjen i akkurat det, at det var de psykiske problemene som førte dem inn i avhengighet. Det erfarer også Terje Skjolden.

TERJE: Det kan være sammensatt, men mange som går hos oss har med seg traumatiske opplevelser. Men det er viktig å ha med seg det at man må ikke ha opplevd noe fælt eller ha hatt det vanskelig, eller slitt eller vondt barndom eller overgrep eller noe for å finne mening i det å ruse seg. Det trenger man ikke. Det er ingen automatikk i det der. Men mange har det og mange som sliter lenge bærer ofte på noe som de ikke har fått satt ord på. Og det er det behandling og terapi bidrar til.

ELLING: Det er ikke vanskelig å se for seg at traumatiske opplevelser og mørke, kanskje skambelagte følelser kan føre deg ned en vei der du ønsker å døyve smerten. Men det er altså ikke alltid den veien det går. Mange av de Terje Skjolden møter på PUT har ikke en trøblete barndom eller andre underliggende problemer de kan oppgi som årsak til at de ruser seg. Han trekker blant annet fram cannabisbruk, som noe mange ser på som relativt ufarlig, et rusmiddel de rett og slett bruker det for å slappe av eller kose seg, slik som mange også gjør med alkohol, ved å ta seg noen glass vin på kvelden. Problemet er derimot ofte at også dette kan eskalere og frambringe psykiske problemer. 

TERJE: Ved inntak av rusmidler klarer vi å bringe frem enten en ro eller oppstemthet avhengig av hva vi ønsker. Og om vi kjenner på en sterk ro, for eksempel ved bruk av cannabis, så kan man kjenne at man får så stor grad at ro at man opplever lite stress. Men samtidig ser vi at mange utvikler en sånn der – at det blir ikke så nøye med å gå ut, ha omgang med andre, følge opp avtaler og sånn. Man kommer litt på sida av samfunnet. Og da kommer man i en følelse av at man ikke får til ting, alt er trått, det er vanskelig. Og da kommer mange av symptomene vi ser ved depresjon samtidig. Så opplever man at man er litt utenfor fellesskapet, og det er det mange som utvikler depresjoner av – av å ha det sånn.

ELLING: Når man ikke har noen god forklaring på hvorfor man sliter eller ruser seg, men likevel har det tungt, kan det være vanskelig å søke hjelp.

TERJE: Vi har de som kommer og – for det første – er litt i tvil på om de skal komme til oss. Ikke ser noe logikk i at de har de utfordringene de har, men likevel har et hjelpebehov. Og som skryter av familien og har det egentlig bra, men klarer ikke slutte med det de ser er vanskelig. De fleste ser at det de gjør med tanke på avhengighet ikke fungerer. Det er ikke greit. Og det handler kanskje om at det ikke er lov å ruse seg, det er illegale rusmidler, så du vet at du må krysse noen grenser der. Og med det følger gjerne en usikkerhet om hva andre vet. En liten paranoid tanke som ligger der og forstyrrer. Du får økonomiske utfordringer, du er i kontakt med andre fra kriminelle nettverk for å skaffe de illegale rusmidlene. Når det er alkohol eller tabletter som foreskrives av lege, men som misbrukes likevel, får man bekymringer om noen kan oppdage det. Lukter det av meg? Vises det på et eller annet vis? Og skammen som følger ved det å bli avslørt. Så det er nok tanker som ligger der, men likevel velger folk å fortsette å ruse seg og ikke gjøre forandringer ved å si at dette ikke går lenger.

ELLING: Petter opplevde en lang periode med innleggelser og tilbakefall. For det kan være vanskelig å gi riktig behandling til personer med både ruslidelse og psykisk lidelse. Det ene kan imitere eller kamuflere det andre. Rusmisbruket kan ødelegge for den psykiatriske behandlingen, og den psykiske sykdommen kan hindre god rusbehandling. Dette mener også Petter han opplevde. Han fikk blant annet en bipolar-diagnose etter å ha blitt manisk og psykotisk av rusbruk.

PETTER: Og det er litt rart, tenker jeg, å få en sånn diagnose i en periode hvor man bruker rus veldig aktivt. Jeg tenker at det er vanskelig å vite hva som er hva. Er det rusen som skaper svingningene eller er det det bipolare som ligger i bunnen. Senere, da jeg klarte å slutte med rus, forsvant de svingningene – de bipolare symptomene som jeg hadde.

ELLING: I motsetning til mange andre klarte Petter på et tidspunkt å si stopp. Han fikk mye hjelp i å kunne utfolde seg kreativt, og kunstmaleri ble den nye store lidenskapen. Gjennom ei utstilling han arrangerte traff han også første gang den nåværende samboeren sin, som han har fått to barn med. I dag jobber han ved Brygga, som er et kommunalt tiltak i Trondheim, som hjelper tidligere rusavhengige med å integreres i samfunnet igjen. Der møter han folk med ulik bakgrunn som på en eller annen måte har endt opp i avhengighet. Gjennom jobben ser han også klare sammenhenger mellom rus og psykiske lidelser.

PETTER: Jeg ser jo at hos mange med store rusproblemer, så har mange hatt problemer med barndom og dysfunksjonelle familier. Vanskelige forhold i hjemmet. Det er en gjenganger at rus blir en selvmedisinering eller en måte å flykte fra det som har vært vanskelig på. Andre har kanskje hatt en vanligere barndom og ting har fungert greit, men så har man eksperimentert med partydop og kanskje vært disponert for rus på en måte, slik at rusen har tatt overhånd uten at det har vært noen psykiske problemer i utgangspunktet. Det er nok noen som begynner med rus fordi det er spennende og kult. Men rusmisbruk fostrer gjerne psykiske problemer det også, at det skader kropp og sinn. Så jeg ser jo at rus og psykiatri går veldig hånd i hånd.

ELLING: I motsetning til mange andre i hans situasjon, var Petter på en måte ganske heldig, i alle fall da han på et tidspunkt klarte å bestemme seg for at nok var nok.

PETTER: Jeg var vel heldig med det at vennene mine og miljøet jeg hadde som ung, var personer som ikke slet med rus eller psykiske problemer i særlig stor grad. Da jeg kom meg ut av rus og etter hvert behandlingsspiralen, så hadde jeg et sunt og fint nettverk og miljø å komme tilbake til. Og jeg ser at andre jeg møter som har hatt store rusproblemer, har kanskje hatt en dysfunksjonell barndom, og at det sosiale nettverket har vært et rusmiljø hele veien. Og når man kommer ut av rus, har man ikke et vanlig miljø å komme tilbake til. Så jeg var nok heldig med utgangspunktet mitt, og heldig med det miljøet jeg kunne komme tilbake til, og det har nok vært avgjørende for meg.

ELLING: Det kan kanskje være vanskelig å innse eller vite når rusbruken din passerer grensa til å bli et problem. For mange går det også alt for lang tid før det tas tak i, enten det er på grunn av at man ikke kan se for seg et liv uten, eller at man vegrer seg fordi man føler skam. Terje Skjolden mener det er noen tegn du kan se etter for å avgjøre om det har gått for langt. 

TERJE: Hvis du bruker alkohol eller medikamenter for å takle en situasjon, så er det et klart tegn. Hvis man ikke stopper å bruke rusmidler eller alkohol etter at anledningen er over, for eksempel hvis man er på fest og den stopper, men du ikke stopper, så er også det et klart tegn på at da betyr medikamentet eller rusmidlet mer for deg enn det settingen krever, eller det som forventes. Da bør man vurdere om man bør snakke med fastlegen om det. Om det representerer en regulering for deg, mer enn at det skal være et tillegg til en fin anledning. 

ELLING: Hvis du har en rutine i det å drikke vin på kveldene, røyke cannabis regelmessig eller å ta den helt ut i helgene, enten det er med alkohol eller andre rusmidler, går det an å ta en test på seg selv.

TERJE: Hvis man skulle ha et opphold fra det i en måned – hva vil du merke hos deg selv da? Blir du irritert eller at det påvirker deg på et negativt vis, er også det et varsko. Hva representerer rusmiddelet for deg da? Hvilken betydning har det i livet ditt og hvordan du takler det som skjer i et vanlig liv? Det kan gi en grei pekepinn på ditt forhold til rusmidler.

ELLING: Det er helt sikkert mange som kjenner noen som er i faresonen, eller kanskje til og med du selv er i ferd med å passere en grense? Uansett, å være åpen om problemene kan være vanskelig, for hvordan kan man egentlig ta det opp med noen som sliter uten å virke dømmende?  

TERJE: Skal vi snakke med noen om dette, må vi ha respekt for de vi snakker med. Vi må erkjenne at dette betyr noe for dem. De ruser seg ikke fordi det er styggedom, eller «det der må du slutte med fordi det er så teit». Nei, det er ikke teit, det gir veldig mye mening for de som ruser seg, men det gir også store problemer for dem. Men vi må få tak i hva meningen er. Det spørsmålet må vi kanskje stille oss selv også når vi bruker rusmidler mer enn vi tenker kanskje er vanlig. Da må vi tenke: «hva gjør det, hva betyr det for meg?» Og være ærlig der. Og møter vi folk med «hva gjør dette for deg?» så tror jeg det er mye enklere å kunne komme i posisjon til å bidra til at man legger om.

ELLING: Du har hørt på Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital.

Denne episoden er produsert av meg – Elling Finnanger Snøfugl, Kirsten McDonagh, Christina Yvonne Olsen Kalland og Nils Lian. Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør. 

Tusen takk til Terje Skjolden ved PUT og ikke minst til Petter Andreas Jørgensen som delte sin historie.