Epidemi

KIRSTEN: Du lytter til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital. 

JENNY KRISTIN: På et tidspunkt ble jeg dårlig. Jeg var svett, jeg kastet opp. Og kastet opp igjen. Og kastet opp igjen. Feberen begynte å stige og jeg følte meg elendig. Og da kom jo tanken krypende: tanken på at det kan, kanskje, være ebola.

KIRSTEN: Tenk deg at samfunnet du bor i bryter sammen fordi en livsfarlig sykdom sprer seg. At skoler og butikker stenger og offentlig transport stopper opp fordi det er livsfarlig å oppholde seg i nærheten av hverandre. Hvordan vil Norge takle å bli rammet av en slik sykdom? Og vil det skje? Jeg heter Kirsten Mcdonagh og denne episoden handler om epidemier.

SVEIN ARNE: En epidemi er en uvanlig høy forekomst av en sykdom eller tilstand i forhold til det som er normalt i befolkningen.

KIRSTEN: Svein Arne Nordbø er overlege ved Avdeling for medisinsk mikrobiologi ved St. Olavs hospital og førsteamanuensis ved Institutt for klinisk og molekylær medisin på NTNU. Han forteller at epidemi har en slem storebror – nemlig pandemi. 

SVEIN ARNE: En pandemi er en verdensomspennende epidemi som brer seg til alle kontinentene på Jorden.

KIRSTEN: Menneskeheten har gjennom tidene gjennomgått flere store epidemier og pandemier. Tenk på svartedauden med sine 75 millioner offer. 60 % av Europa døde av byllepesten på 1300-tallet og den blir kalt historiens verste. Men for rundt 100 år siden kom det en ny sykdom som skulle få enorme konsekvenser. En influensa som skulle ta livet av mellom 50 og 100 millioner mennesker – nemlig spanskesyken.

SVEIN ARNE: Det var et illsint virus, og det bredte seg lynraskt. Inkubasjonstiden er 1-2 døgn, så man kan tenke seg soldater som levde tett sammen. Der spredte influensaen seg som ild i tørt gress.

 

KIRSTEN: Det er flere teorier om hvordan spanskesyken oppsto. En av dem er at den hadde sitt utspring blant militære i USA som reiste til Europa i forbindelse med første verdenskrig. 

SVEIN ARNE: Og så spredte den seg videre, og det ble holdt som en militær hemmelighet. Man ville ikke at dette egentlig skulle komme ut. Så det var først da spanskekongen ble smittet og døde i 1918 at man ble oppmerksom på hva som var i ferd med å skje. Og da var det spanskekongen som på en måte ga opphavet til navnet spanskesyken da. 

KIRSTEN: Spanskesyken hadde mye til felles med vanlig sesonginfluensa. Plutselig høy feber, hodepine, tørrhoste, muskelsmerter og betennelser i øynene og luftveiene. Men akkurat denne typen influensa har en ekstra farlig effekt på kroppen. 

SVEIN ARNE: Konsekvensen av å bli smittet med dette viruset var at man fikk en såkalt cytokinstorm, det vil si at det var en overreaksjon fra immunforsvaret som førte til at det seiv ut masse væske i lungene. De fikk blodig oppkast, og de ble faktisk kvalt i sin egen væskeopphopning i lungene.

I tillegg var det flere som døde etter å ha gjennomgått selve influensaen, fordi immunforsvaret var svekket og de fikk vanlige bakterieinfeksjoner, lungebetennelse og lignende.

KIRSTEN: Både Verdens helseorganisasjon og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap varsler om at en av de største truslene for global helse er en ny influensapandemi. Og ikke hvilken som helst type influensa, men en som ligner på spanskesyken, nemlig fugleinfluensaen.

SVEIN ARNE: Det er stor bekymring blant influensaeksperter i verden om når den neste epidemien eventuelt bryter ut. Man vet ikke når, men man er rimelig sikker på at det vil komme nye epidemier. Den største trusselen er jo fugleinfluensavirus, som har den høyeste dødeligheten. Det man frykter med fugleinfluensavirus er at det skal endre seg sånn at det kan smitte mellom mennesker, og det er den store trusselen, og der er vi heldigvis ikke i dag. Men man venter med bekymring på at dette muligens kan skje. 

KIRSTEN: For kun noen år siden fikk mange av oss kjenne på frykten av at en ny stor epidemi var på gang. Året var 2014 og de første rapportene fra vest-Afrika nådde norske aviser. I Sierra Leone, Guinea og Liberia var flere 1000 allerede døde av den fryktede blødningssykdommen. Ebola-epidemien var et faktum.

JENNY KRISTIN: Det tok tid før den vestlige verden våknet og skjønte at her er det noen som trenger hjelp. Det her kan eskalere. Og når politikere og resten av verden våknet opp, så var det egentlig for sent. 

KIRSTEN: På St. Olavs hospital jobber Jenny Kristin Aasland som hygienesykepleier i Seksjon for smittevern. Det ble raskt satt i gang beredskap på sykehuset, for bekymringen for at det her kunne bli en pandemi hadde begynt – også i Norge.

JENNY KRISTIN: Det gikk ikke så lang tid fra vi var på gulvplanet på St. Olav og trente på av- og påkledning og laget oss mottakssituasjoner og prøvde å finne ut hvordan vi kunne gjøre dette på en trygg måte. Før det kom spørsmål fra Helsedirektoratet til helseforetakene om noen som kunne være med og bemanne etter ebolasenter i Sierra Leone på vegne av det britiske forsvaret. De skulle sette opp fem ebolasenter, og de ønsket hjelp fra norsk helsepersonell til å bemanne ett av de sentrene.

 

KIRSTEN: Jenny måtte plutselig ta et stort valg. Skulle hun være hjemme i Norge sammen med mannen sin og sine voksne barn, eller skulle hun reise tvers over verden for å hjelpe til i epidemien?

JENNY KRISTIN: Da tenkte jeg – dette er noe jeg kan bidra med. Jeg bestemte meg ganske fort. Søknadsfristen var ei ukes varsel. Jeg sendte inn søknad dagen etterpå. Jeg sa fra til mannen min om at jeg kom til å gjøre det. Og det var han jeg drøftet det med. Og vi ble enige om at jeg skulle gjøre det – for en søknad betyr ikke at du drar. Når søknaden var tatt imot, jeg fikk beskjed om at jeg skulle komme på intervju, det tok kanskje to uker. Så måtte vi ha et familieråd.

Det var kanskje litt overraskende at jeg ville dra til en epidemi, en så farlig epidemi. Men jeg fikk støtte fra dem, og det var avgjørende for at jeg kunne dra.

KIRSTEN: I desember 2014 reiste Jenny sammen med elleve kollegaer fra St. Olav. Først til England for en intens treningsleir. Deretter boardet hun flyet som skulle ta henne til  Sierra Leone der ebolaen herjet. Hun skulle bo sammen med bistandsarbeidere fra hele verden i en camp inne i jungelen, et stykke unna behandlingssenteret. Og da de dro på jobb på morgenen, hadde det allerede rukket å bli godt over 30 grader.

JENNY KRISTIN: Da vi kom på jobb på senteret, var det klorlukten som møtte oss. Det første vi gjorde var å vaske hendene i klor. Og sålene på skoene våre ble sprayet med klor. Da det var gjort, så fikk vi gå inn i hvit sone, der vi hadde omkledning til vanlig sykehustøy og der vi kunne legge igjen mat og drikke, for vi hadde ikke lov til å ha med oss noen ting inn i grønn sone. Der er sikkerheten større, og der er det mye strengere.

Hvis du skal ha på deg eboladrakt og jobbe i 45 grader midt på dagen, så må du drikke. Hvis vi skulle drikke vann der, for det var det vi måtte prøve å passe på – å få til oss nok væske. Så kom det noen karer kjørende med trillebord med klorvann med masse plastposer.

Du tok opp en pose på 300 ml, og når du har bitt hull på posen så måtte du drikke den. Og det var litt av poenget. For vi svettet mange, mange liter i løpet av en arbeidsdag.

KIRSTEN: Den hvite, heldekkende drakten med tilhørende forklede, støvler, munnbind og briller har blitt kjent som eboladrakten. Den måtte på før Jenny kunne gå inn til pasientene.

JENNY KRISTIN: Tar på dressen utenpå støvlene. Har på to lag hansker, hette, maske og så skal du begynne å sjekke selv – i speil og på dressen og hansker – om alt er tett. Og så var det to personer som sjekket oss, fra topp til tå, om alt var påkledd riktig. Og vi måtte bøye oss ned, snu oss, kjenne at det gikk an å være i drakten. For det var for sent å rette på den når du kom inn.

KIRSTEN: Ebola er et virus som ved jevne mellomrom har dukket opp i deler av Afrika etter at det for første gang ble isolert i 1976. Det overføres opprinnelig fra dyr, trolig flaggermus, til mennesker. Svein Arne Nordbø sier at det skiller seg fra andre sykdommer på noen områder. 

SVEIN ARNE: Ebola er et spesielt virus som først og fremst smitter ved nærkontakt med individer som er syke. Og i motsetning til de fleste andre virus som smitter mest i begynnelsen av sykdomsforløpet, eller litt før man blir syk, så er virusmengden størst hos døende pasienter av de som er rammet av ebola. Og det er først og fremst nærkontakt med de sykeste pasientene som er den mest smittefarlige situasjonen. 

KIRSTEN: Det å unngå nærkontakt var kanskje det som var den viktigste regelen i feltsykehuset i Sierra Leone. For når Jenny kom inn i rød sone der pasientene oppholdt seg, var det kun dressen som beskyttet hun fra smitten.

JENNY KRISTIN: Det var varmt og det rant svette nedover ryggen ganske fort. Jeg gikk inn og klorlukten slår imot deg overalt. Du går gjennom klorbad med støvlene mange ganger, og alt går i sakte tempo. Det er stille og det går i sakte tempo. Du må se hele tiden hvor du går, så du ikke snubler.

Vi hadde med oss masse inn, så det var vanskelig å bære, for vi må ta med oss mest mulig inn, for vi kan ikke gå ut og inn og hente ting. Så på den første turen inn i sykehuset hadde jeg hendene fulle av intravenøs væske, en pose som hang på med masse flasker med drikke til pasientene. Litt medisiner og jeg prøvde å ha med et par lunsjbrikker inn. Vi gikk bestandig to og to, i tilfelle vi ble uvel, eller vi måtte ha hjelp eller komme oss ut. Vi fikk aldri gå alene inn i den sonen.

KIRSTEN: Det var tre telt. Et for de som var mistenkt syke, ett for de som sannsynligvis var syke og ett for dem som hadde fått bekreftet ebolasmitte. 

JENNY KRISTIN: Pasientene selv visste veldig godt, etter kort tid i sykehuset, at det var dårlig for dem å bli flyttet til neste telt. De som var syke var dårlige. De så redde ut, de var apatiske, de var uttørket, dehydrerte og redde. De var opptatt av å ta vare på hverandre, og det er en utfordring fordi sykehussengene står tett i tett i tett, og det var viktig å fortelle dem at de ikke skulle være i nærkontakt med hverandre. Men det er vanskelig hvis du har datteren din der på tre år og du ligger i nabosenga.

Noen ganger måtte vi flytte ungene, eller ungdommene, til neste telt. Og foreldre ble igjen. Eller mor ofte – eller omvendt. Og vi fikk inn mange familier, for det spredte seg jo til de nærmeste i det huset der ebolaen eventuelt kom. En utfordring som også ble vanskelig, som vi opplevde, er at du legger noen sammen med mistenkt syke, som ikke er syke, som da vil få ebola. Og det skjedde.

Det ligger jo – i hvert fall i oss sykepleierne og helsepersonell generelt – at du gir kontakt med omsorg og å være nær. Det var ei jente der på seks år som hadde fått i seg veldig lite mat og drikke. Vi visste ikke om hun hadde ebola enda. Vi trodde kanskje ikke at hun hadde det, men hun hadde en del symptomer og var blitt lagt i det første teltet. Og ville ikke spise og syntes det var skummelt med alle romdraktene som kom inn. De ble jo vant til det. Den jenta som satt der, jeg tenkte: «vi må få i henne noen ting, jeg må i henne litt drikke og mat». Så jeg satte meg forsiktig ned på senga, en jernseng med madrass på, og måtte være kjempeforsiktig med at jeg ikke rev i stykker dressen min på noen ting. Det var fokuset mitt når jeg satte meg ned. Samtidig skulle jeg prøve å ikke gjøre jenta redd og så skulle jeg prøve å få gitt henne mat. Jeg var ikke så veldig nær henne. Jeg la hånden på skuldra hennes, ga henne maten og hun spiste til slutt. Vi prøvde å ha en form for kommunikasjon og vi ble venner.

I neste seng var det en litt større gutt som var veldig redd. Han var kvalm. Han hadde kastet opp. Og han skjønte at han skulle flyttes til neste telt. Han ville ha kontakt, han ville ta på oss og de var jo nysgjerrige. Og du må prøve å skyve de unna for at de ikke skulle komme borti drakten og rive hull på den.

KIRSTEN: Det finnes ingen behandling når du først har fått ebola, kun mat, drikke og grunnleggende omsorg. Ebola tok livet av over 11.000 mennesker mellom 2013 og 2015, da den herjet i Vest-Afrika. Men gleden var desto større de gangene pasientene kom frisk ut fra sykehuset.

JENNY KRISTIN: Når noen har overlevd ebola, kom det ut pasienter fra teltsykehuset med store traumer, som så traumatisert ut, men alle rundt danset og sang. De kom på en happy shower, kalte de det. Der ble de avkledd og gikk gjennom en klordusj. Kom ut på andre siden, fikk ikke igjen noen av sine egne eiendeler, men nye klær som mest sannsynlig ikke passer. Og så danser de seg ut av hele senteret med alt helsepersonell og lokalbefolkningen utenfor som heier.

KIRSTEN: Jenny kom tilbake til Norge og etter en tid i karantene fortsatte hun på jobben på St. Olavs hospital. Tilbake lå de tidligere epidemirammede landene med et helsevesen i ruiner.

JENNY KRISTIN: De som døde under epidemien var jo befolkningen. Men det døde mange sykepleiere, det døde mange leger. Selv om det ikke er så mange. Og det døde mange jordmødre.

Når en epidemi inntrer i et land, så stenges ting. Da stenges helsestasjonene. Da stenges markedene. Da stenges de få butikkene som er, og du får ikke hjelp med de vanlige sykdommene dine. Det som også skjer fort er at de plassene der ungene får vaksiner ikke er der mer. Hvis et vaksinasjonsprogram som de har i disse landene stopper opp – over natta omtrent – tar det ikke så mange uker og måneder før du har nye epidemier. Meslinger, polio. 

KIRSTEN: Jenny følte at hun måtte tilbake. Hun dro på oppdrag fra Verdens helseorganisasjon til Monrovia, hovedstaden i Liberia, for å jobbe med etterfølgene av epidemien.

 

JENNY KRISTIN: Liberia, som det andre landet dro til, hadde færre leger i utgangspunktet før epidemien, enn Kirurgisk klinikk har på St. Olavs hospital.

 

KIRSTEN: Jobben til Jenny blir å reise rundt for å observere og lære opp innbyggerne i smittevern. Hun befinner seg midt i Monrovia når nyhetene kommer om at et nytt ebolautbrudd er på gang i byen. 

JENNY KRISTIN: Og da tenkte jeg at nå må jeg vite hvor jeg har hendene mine. Det er det første – jeg må vite hvor jeg har hendene mine og kan gjøre håndhygiene hele tiden. Så må vi holde avstand til de som vi snakket med. Vi prøvde å holde to meters avstand hele tiden.

KIRSTEN: Uten sikkerhetsutstyr eller et stort nettverk rundt seg, midt i en by der ebolaen herjer på nytt, endrer plutselig arbeidsoppgavene seg. Nå er det å hindre spredning av ebola blitt førsteprioritet.

JENNY KRISTIN: På et tidspunkt så ble jeg dårlig. Jeg ble svett, jeg kastet opp. Og kastet opp igjen og kastet opp igjen. Feberen begynte å stige, og jeg følte meg elendig. Og magesmertene ble verre og verre.

 

KIRSTEN: Jenny kjenner symptomene så alt for godt. Hun kommer seg inn på rommet sitt og blir der.

JENNY KRISTIN: Jeg kontakter en lege og en sykepleier som kom. Som skulle bistå de internasjonale hjelpearbeiderne hvis de ble syke. Men de turte ikke å komme inn i rommet. Og da kom jo tanken krypende. Tanken på at det kanskje kan være ebola.

KIRSTEN: Heldigvis hadde ikke Jenny ebola, men i ettertid har hun fått mange tanker rundt oppholdet. 

JENNY KRISTIN: Det er masse inntrykk, masse inntrykk, og det gjør noe med deg når du er i sånne situasjoner. Og det å være midt i epidemien med mange syke folk rundt seg og redselen rundt det… er krevende.

I hjelpearbeid så jobber du lange dager – hver dag, og du blir sliten. Men jeg turte ikke tillate meg å kjenne noe mye på det. Du lager deg på en måte et skall, og så jobber du i vei, og så tenker du at – det her er jobben min nå, og så kommer jo reaksjonen egentlig når du kommer hjem.

Jeg tillot meg ikke å felle mange tårer der nede. Det var lite på alle de månedene. De kom når jeg kom hjem.

 

KIRSTEN: Men hva skjer dersom vi får en lignende epidemi i Norge? Enten det er for eksempel ebola eller en fugleinfluensa. Hvordan vil det gå utover samfunnet vårt? Hverken Jenny Kristin Aasland eller Svein Arne Nordbø tror at det vil få katastrofale følger.

SVEIN ARNE: Og vi har tross alt en helt annen beredskap. Vi har midler som virker mot influensa, både fugleinfluensa og vanlig influensa. Og man håper etterhvert å utvikle en vaksine som virker mot alle typer influensavirus. 

KIRSTEN (TIL SVEIN ARNE): Så vi står ikke fremfor en ny svartedauden eller en ny spanskesyken?

SVEIN ARNE: Det gjør vi så absolutt ikke.

JENNY KRISTIN: Hvis en epidemi har nådd Norge – ebola eller influensaepidemi for eksempel – så ville ikke det være en så stor trussel for oss som i for eksempel de afrikanske u-landene. Men panikken hadde kanskje vært større? Vi har et godt rustet helsesystem i Norge. Vi har gode sykehus, vi har mye helsepersonell. Vi har alt du kan tenke deg av medikamenter og hjelpemidler. Jeg er mest redd for at den befolkningen i Norge som bør vaksinere seg ikke gjør det. Og at epidemien blir større enn den trenger å være.

KIRSTEN: Du har hørt på Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital, det integrerte universitetssykehuset i Trondheim.

Den er produsert av meg – Kirsten Mcdonagh, Elling Finnanger Snøfugl og Nils Lian. Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.

Takk til Svein Arne Nordbø og Jenny Kristin Aasland.

Har du tema du har lyst til å ta opp eller har du spørsmål, så kan du kontakte oss ved å sende en e-post til diagnose at stolav dot no.

Abonner gjerne, og ikke glem å følge St. Olavs hospital på Facebook og Instagram for å finne ut når neste episode kommer. Og vi anbefaler alle å høre på podkasten «Sykehuset» som våre gode kollegaer ved Universitetssykehuset i Nord-Norge produserer.