Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.
Angstlidelser - fobiske og panikkangst
Angst er i utgangspunktet en normal kroppsreaksjon som skal gjøre oss i stand til å møte trusler. Angstlidelse er når angsten blir så sterk og hyppig at den hemmer fungering i hverdagen. Det finnes behandling som har gode resultater.
Et panikkanfall kan virke skremmende, men varer sjelden mer enn noen minutter og er helt ufarlig. Det finnes god behandling.
Angstlidelser er en samlebetegnelse for en psykisk lidelse preget av angst eller frykt. Noen angstlidelser er forbundet med bestemte objekter eller situasjoner (fobisk angst), for å bli kritisk vurdert av andre (sosial angst) eller for å bli syk (helseangst). Angstlidelsen kan preges av vedvarende bekymringer, rastløshet, uro og irritabilitet (generalisert angst). Angst kan også komme som plutselige anfall med sterke kroppslige reaksjoner (panikkangst).
Ulike angstlidelser
Ulike angstlidelser har mange fellestrekk, men også noen særtrekk:
Ved sosial angstlidelse frykter man situasjoner hvor man risikerer å bli utsatt for andre menneskers kritiske blikk og å bli bedømt som nervøs, svak eller dum.
Panikklidelse preges av plutselige anfall av intens følelse av frykt for at det vil skje noe forferdelig, og med et sterkt kroppslig ubehag samt vedvarende redsel for at nye anfall skal oppstå.
Noen utvikler også agorafobi, med sterk frykt for å forlate hjemmet og være på offentlige steder, for eksempel kinoer, kjøpesentre, buss og tog, hvor det er vanskelig å komme seg raskt vekk.
Generalisert angstlidelse preges ved at man er mye engstelig, bekymrer seg konstant for vonde ting som kan hende, og er urolig og rastløs.
Helseangst eller hypokondri er en vedvarende og invalidiserende frykt for å ha, eller kunne få, en alvorlig sykdom.
Posttraumatisk stresslidelse oppstår som en ettervirkning av ekstremt skremmende hendelser, som katastrofer, alvorlige ulykker, mishandling og voldtekt. Trusselen gjenoppleves som påtrengende og ubehagelige minner og sterk kroppslig aktivering.
Et sentralt trekk ved angstlidelser er utvikling av unnvikelsesatferd, hvor man unngår steder eller situasjoner som man tror vil fremkalle angsten. Unnvikelsen er en årsak til at angsten opprettholdes, og det største problemet for personens daglige fungering.
Typiske kjennetegn
Angst kjennetegnes ved bestemte kroppsreaksjoner og tankemønstre.
Kroppsreaksjoner: Høyere puls, hjertebank, anspenthet, skjelving, svette og rask pust. Et angstanfall kan være ledsaget av svimmelhet, prikking for øynene, kvalme, uvirkelighetsfølelse, nummenhet og smerter i brystet. Alt dette er ufarlige, men skremmende reaksjoner.
Tankemønstre: Det er en sammenheng mellom tankene, den kroppslige aktiveringen og følelsen av angst. Tanker kan skape angst, føre til at angsten øker og bidra til å holde den ved like. En strøm av bekymringstanker kan opprettholde stress i kroppen og en følelse av fare og av ikke å ha kontroll. Katastrofetanker er skremmende tanker om ikke å mestre en situasjon eller at det er noe alvorlig galt med kroppen, for eksempel «Jeg besvimer!» eller «Jeg dummer meg ut!».
Henvisning og vurdering
For å få behandling i spesialisthelsetjenesten trenger du henvisning. Fastlegen er den som oftest henviser til utredning og behandling, men det finnes også annet helsepersonell som kan henvise. Vi vil på bakgrunn av prioriteringsveilederen "Psykisk helsevern for voksne" avgjøre om du har krav på behandling i spesialisthelsetjenesten.
Alle henvisninger bør inneholde:
Aktuell sykehistorie
Relevante tidligere og nåværende sykdommer
Kliniske funn
Resultater av relevante tilleggsundersøkelser
Oppdatert medikamentoversikt
(Ved bruk av malen «den gode henvisning» som er integrert i de fleste elektroniske pasientjournalsystemene er overnevnte punkter dekket)
Beskrivelse av den aktuelle sykehistorien og forløp hittil: debut, årsaksforhold, symptomer, aktuell behandling, forløp
Funksjonsbeskrivelse, arbeidssituasjon, livskvalitet og par-/familiefungering, omsorg for barn
Behandler i sykehuset vil, tidlig i forløpet, ha fokus på å kartlegge hvordan angsten påvirker deg og hvordan den har utviklet seg over tid. For å få innblikk i dette vil behandleren være opptatt av å få svar på:
Hvordan påvirker angsten din funksjon i hverdagen?
Hvor lenge har du vært plaget med angst?
Er det spesielle hendelser som har utløst angstplagene?
Om du også har andre samtidige psykiske plager
Er angsten isolert til enkelte situasjoner, eller ting?
Hvordan er livssituasjonen ellers?
Om du kjenner til andre i familien som har samme type plager
Dette inngår ofte i utredningen:
Din personlige historie
Sykdomshistorie (anamnese)
Strukturert klinisk intervju
Det er krav til utredning og diagnostisering innen 6 uker etter første oppmøte. De første konsultasjonene vil derfor bli knyttet til utredning. Ved mer komplekse tilstander utvides utredning til 12 uker.
Behandling
Behandling av angst består vanligvis av en kombinasjon av ulike tiltak. Et viktig prinsipp i angstbehandling er at du gradvis lærer å utsette deg for og håndtere angstfylte situasjoner. Det innebærer at du deltar aktivt i planlegging og gjennomføring av din egen behandling.
Behandlingen skjer individuelt eller i gruppe, eller via nettbasert behandling. Pårørende kan ved behov være med i deler av behandlingen.
Samvalg
Hva som er best for deg kan du og helsepersonell komme frem til sammen. Dette kalles samvalg. Å være med og bestemme er en rettighet du har.
Samvalg innebærer at du får informasjon om fordeler og ulemper ved de ulike alternativene. Så kan du sammen med helsepersonell veie disse opp mot hverandre, ut fra hva som er viktig for deg.
Her er tre spørsmål du kan stille din behandler:
Hvilke alternativer har jeg?
Hva er de mulige fordelene og ulempene ved disse alternativene?
Hvor sannsynlig er det at disse fordelene og ulempene vil gjelde for meg?
Kognitiv terapi og medikamentell behandling er i hovedsak behandlingsmetodene for fobisk angst og panikkangst. Psykoedukasjon og eksponeringsbehandling kan inngå i den kognitive terapien.
Etter at du har avsluttet behandlingen hos oss i spesialisthelsetjenesten kan du ha utbytte av oppfølging fra fastlegen din og annet helsepersonell i primærhelsetjenesten. Et nyttig redskap her er en plan for forebygging av tilbakefall, med punkter for konkrete ting du kan gjøre, bygget på dine erfaringer om hva som hjelper.
Behandleren din i primærhelsetjenesten kan ved behov søke faglige råd hos oss. Dere kan også drøfte muligheten for en ny henvisning dersom det blir aktuelt.