Historikk:
Teknikken er ikke ny. Den svenske legen Hans Christian Jacobaeus beskrev allerede i 1911 hvordan han hadde benyttet et cystoskop (instrument for undersøkelse av urinblæren) til å «kikke inn i» brysthulen til en pasient (thorakoskopi). Noe senere benyttet han samme instrument til også å undersøke bukhulen fra innsiden (laparoskopi). Det tok mange år før teknikken fikk særlig utbredelse, og da først og fremst ved at gynekologer tok den i bruk for undersøkelse, og etter hvert behandling, ved sykdommer i de indre kjønnsorganer hos kvinner. Først ved utviklingen av laparoskop som kunne overføre bildet til en skjerm på 80-tallet ble teknikken tatt i rutinemessig bruk av kirurger. Den første operasjonen for å fjerne galleblæra med laparoskopisk teknikk ble utført i Tyskland i 1986. Etter dette skjedde det en eksplosiv utvikling, og teknikken ble tatt i bruk ved en rekke sykehus rundt i verden i løpet av meget kort tid.
MiDT laparoskopi
Dette var også litt av bakgrunnen for opprettelsen av Nasjonalt Senter for Avansert Laparoskopisk Kirurgi (NSALK) i 1995, senere Nasjonal Kompetansetjeneste for Avansert Laparoskopisk Kirurgi – nå MiDT laparoskopi. Det var behov for et nasjonalt senter som kunne ta ansvar for kompetanseoppbygging og spredning av laparoskopisk teknikk til alle sykehus i Norge på en strukturert og trygg måte. Sammenlignet med tradisjonell, åpen kirurgi byr laparoskopisk kirurgi på en del utfordringer. Man jobber mot en TV-skjerm som fremstiller bildet av operasjonsfeltet. Dette bildet er oftest todimensjonalt, og ikke tredimensjonalt, slik vi er vant til at omgivelsene fremstår for oss. Instrumentene er ofte lange, bevegelsene skjer på utsiden av kroppen, og med hylsen i bukveggen som rotasjonspunkt blir bevegelsen på enden av instrumentet inne i bukhulen motsatt av den på utsiden; flytter man hånden som holder i et instrument på utsiden til høyre blir bevegelsen på innsiden til venstre og omvendt. I tillegg mangler man muligheten til å føle direkte med fingrene på organene man opererer på. Opplæring i laparoskopisk kirurgi krever derfor gjerne både lengre tid og mer strukturert trening enn opplæring i åpen kirurgi.
MiDT laparoskopi har infrastruktur som gir mulighet for slik opplæring og trening av norske kirurger bl.a. vha. analoge simulatorer, virtual reality simulatorer, organmodeller og operasjoner på levende gris i narkose. Senteret driver en utstrakt kursvirksomhet for å ivareta dette aspektet og samarbeider dessuten tett med andre tilsvarende sentra i Europa og andre deler av verden for å utvikle både instrumenter til laparoskopisk bruk og videreutvikle selve teknikken.
MiDT laparoskopi er i dag en del av Network of Accredited Skills Centres in Europe (NASCE). Ansatte ved kompetansetjenesten har også reist ut til andre sykehus i Norge og Skandinavia og vært med på å implementere den laparoskopiske teknikken som en del av tilbudet ved disse sykehusene.
Laparoskopisk teknikk:
Laparoskopisk (og thorakoskopisk) kirurgi kalles ofte også «kikkhullskirurgi». Dette fordi man opererer gjennom små åpninger i bukveggen (eller brystveggen). I disse små åpningen setter man inn hylser (kalt troikarer) av varierende størrelse (2-15 mm), og gjennom disse hylsene fører man inn forskjellige typer instrumenter som man utfører selve det kirurgiske inngrepet.
Ett instrument benyttes ved alle operasjonene; nemlig kameraet (laparoskopet) som gjør at man får overført bildet fra innsiden av bukhulen eller brysthulen til en skjerm på utsiden av pasienten. Dette blir «kirurgens øye» som gjør at man ser det man trenger under operasjonen. Moderne laparoskop har en videochip på tuppen og overfører høykvalitets bilder til skjermen, nå også i 3-D om man ønsker det. I tillegg forstørrer laparoskopet bildet slik at man oppnår en veldig god visuell fremstilling av operasjonsfeltet.
En forutsetning for å kunne se noe i det hele tatt inne i bukhulen er at man har plass mellom bukveggen og organene i bukhulen - man må skaffe seg et rom å jobbe i. Dette oppnås ved å føre inn CO2-gass under trykk i bukhulen mens man arbeider. CO2-gassen er helt ufarlig. Ved inngrepets avslutning tømmes gassen ut, og det lille som evt. blir igjen tas opp til blodbanen, transporteres til lungene og skilles raskt ut fra disse via pusten. CO2-gassen kan av og til irritere mellomgulvsmuskelen slik at noen pasienter får smerter i skuldrene etter et laparoskopisk inngrep. Dette pleier å gi seg i løpet av noen timer.
Instrumenter spesielt utviklet for laparoskopi finnes i mange varianter, f.eks. tenger til å gripe med, sakser til å klippe med, spesialutstyr som samtidig deler og syr sammen vev, utstyr som gjør at en kan dele vev uten at det samtidig blør, osv. Gjennomgående er at det har vært en rivende utvikling av nytt, og tilpasset utstyr for laparoskopisk kirurgi som har gjort det både mulig og hensiktsmessig å benytte teknikken ved en lang rekke kirurgiske inngrep og innenfor de fleste områder av kirurgien.
Laparoskopisk kirurgi krever at pasienten opereres i narkose. I prinsippet er det man gjør innvendig under operasjonen det samme som man gjør ved åpen kirurgi – man benytter bare en annen teknikk. En generell forutsetning for å anvende laparoskopisk teknikk er at man oppnår minst samme behandlingsmessige resultat som ved åpen kirurgi og at dette kan skje uten at risiko eller komplikasjonsfrekvens øker. Åpen kontra laparoskopisk teknikk er ikke et enten eller, heller et både og. Kirurgen vil i hvert enkelt tilfelle vurdere og velge det alternativet som ansees best for pasienten ut fra aktuell situasjon, og enkelte ganger vil operasjoner bli gjennomført med en kombinasjon av åpen og laparoskopisk teknikk.
Fordeler ved laparoskopisk kirurgi:
Laparoskopisk kirurgi kalles av og til også «minimalt invasiv kirurgi». I dette ligger kanskje den største fordelen ved laparoskopisk teknikk. Alle kirurgisk inngrep medfører i seg selv en belastning (traume) for organismen og pasienten. Jo mindre man kan gjøre dette traumet, jo bedre for pasienten. Et laparoskopisk inngrep anses generelt som langt mindre traumatisk enn en tilsvarende åpen operasjon. Man unngår store åpninger av bukhule eller brysthule, håndteringen av vevet foregår gjerne med mer skånsom teknikk, man må i langt større grad enn ved åpen kirurgi unngå blødninger for ikke å miste visuell oversikt og tendensen til sammenvoksinger og arrdannelse er betydelig mindre. Det siste er av særlig betydning dersom det skulle bli nødvendig å operere i bukhulen eller brysthulen på nytt ved en senere anledning. Etter en laparoskopisk operasjon har pasientene mindre smerter, kan mobiliseres raskere med kortere rekonvalesens, mindre behov for sykemelding, et kosmetisk penere resultat og mindre sjanse for å utvikle brokk i operasjonssårene. Summen av disse faktorene gjør teknikken samfunnsøkonomisk gunstig med samtidig mer fornøyde pasienter.
Ulemper ved laparoskopisk kirurgi:
Teknikken er vanskeligere å beherske enn åpen kirurgi. Det trengs mer tid til opplæring og innøving av teknikken. Deler av dette kan med fordel skje utenfor operasjonsstuen i treningssentra hvor man kan benytte kirurgiske simulatorer av forskjellige slag som nevnt foran. Mye av utstyret som brukes ved laparoskopisk kirurg er dyrt, man mangler delvis muligheten til å ha «følelsen med» vevet man opererer på og de ergonomiske betingelsene for kirurgen, som kanskje skal stå i mange timer med et laparoskopisk inngrep er heller ikke optimal.
Disse innvendingene til tross; laparoskopisk teknikk er blitt en integrert del av kirurgisk virksomhet. Teknikken utvikles stadig og tas i bruk ved et økende antall kirurgiske prosedyrer, til nytte for pasienter og samfunn.
Prosedyrer:
MiDT laparoskopi har ikke direkte behandlingsansvar for pasienter. Dette tilligger de kliniske avdelingene ved St. Olavs hospital. Vi har derfor ikke funnet det naturlig å legge ut detaljert pasientinformasjon vedrørende prosedyrer som kan være aktuelt å gjennomføre vha. laparoskopisk teknikk.
Slik informasjon finnes vanligvis på hjemmesidene til de respektive sykehus/klinikker/avdelinger hvor utredning og behandling skal foretas, og det vises til disse.
