Den norske behandlingsmodellen

Når bruken av rusmidler blir et problem er det viktig å kunne få tilgjengelig og god hjelp. Hvordan er behandlingsmodellen for rusrelaterte problemer lagt opp i Norge?

Illustrasjon Den norske behandlingsmodellen 

Vi vet at rusavhengighet er et alvorlig og sammensatt problem, hvor behandlingsprosessene krever mye av den enkelte, pårørende og hjelpeapparatet. Rusproblemer rammer mange mennesker. Med individuelt tilrettelagt oppfølging og behandling er det gode muligheter for varig bedring.

Har jeg et rusproblem..?

Skillene mellom bruk, skadelig bruk og avhengighet er ikke absolutte. Et rusproblem oppstår når et individ bruker rusmidler slik at det skaper problemer i daglig fungering, i relasjoner til andre, helsemessig og/eller sosialt.

Det finnes nettbaserte løsninger som f.eks. alkoholenhetskalkulatoren, Optimal student, Balance og Rushjelp.no. Det finnes også selvhjelpstilbud og selvhjelpsgrupper som AA og NA, og for pårørende.

Tidlig intervensjon handler om å gripe tidlig inn før problemene utvikler med alvorlig. Mange kan bidra ved å tørre å spørre og oppmuntre til åpenhet. Se mer på www.tidligintervensjon.no.

De profesjonelle hjelpetilbudene

Norge har en egen pasient- og brukerrettighetslov og helsepersonellov som ligger til grunn for alle helsefaglige hjelpetilbud. I tillegg styres det kommunale tilbudet av helse- og omsorgstjenesteloven og statens tilbud av spesialisthelsetjenesteloven og en psykisk helsevernloven.

Helsetjenesten skiller mellom akutt og planlagt behandling. I kommunene er det fastlege og legevakt som gir akuttbehandlingen evt særskilte akuttjenester for rus, mens i spesialisthelsetjenesten er det 113 som inngangen til akuttilbudet. Ved rusrelaterte livstruende tilstander er det 113 som kontaktes. Akuttbehandlingen kan skje i vanlig sykehus, psykiatrisk sykehus eller ved egne rusakuttavdelinger.

Planlagt behandling påstartes hos fastlege, helsestasjon, skolehelsetjeneste eller kommunens rustjeneste, som kan være endel av det lokale NAV-kontoret, men ikke alltid. Tilbudet består av samtaleoppfølging, kartlegging, medisinsk behandling og ulike tiltak etter behov. Individuell plan skal brukes dersom innsatsen krever koordinering og innsats fra flere over tid. Kommunen skal tilby koordinator for planen som lages ut fra brukerens målsettinger og behov.

Spesialisthelsetjenesten

Dersom den kommunale innsatsen ikke er tilstrekkelig, kan det henvises til behandling i spesialisthelsetjenesten:
•For barn og unge under 18 med psykiske problemer/rus henvises til psykisk helsevern for barn og unge
•For voksne over 18 år med alvorlige psykiske problemer og alle typer rusproblemer henvises til psykisk helsevern for voksne
•For ungdom over 15 år og voksne med alle typer rusproblemer og moderate psykiske problemer henvises til tverrfaglig spesialisert rusbehandling

I tråd med pasient- og brukerrettighetsloven er det krav til spesialisthelsetjenesten om prioritering/rettighetsvurdering, informasjon, medvirkning og faglig forsvarlighet for å sikre et tilgjengelig, likeverdig og kvalitativt godt tilbud i hele landet uavhengig av sykdom, bakgrunn og så videre.

Behandlingen vil innebære en spesialisert utredning (rus, psykisk, kroppslig, sosialt) hvor aktuelle diagnoser fastsettes som grunnlag for en behandlingplan som utarbeides i dialog med pasient og pårørende, og kommunale samarbeidspartnere, gjerne som del av en individuell plan. Spesialisthelsetjenesten skal tilby koordinator for å sikre samhandlingen med pasient, pårørende, kommune og andre. Selv om behandlingen tar utgangspunkt i pasientens problemer, vil ressursområdene ofte være viktige i bedringsprosessene.

Tilpasset pasientens behov

Behandlingen gis både poliklinisk (pasienten bor hjemme) og i egne døgnavdelinger. Kombinasjonen av egnet samtalebehandling, medisinsk behandling, kontroll/oppfølgingstiltak, og ulike rehabiliteringsmessige/sosiale tiltak er vanlig. Behandlingen strekker seg vanligvis over måneder og for noen flere år og skal være tilpasset pasientens individuelle behov. Involvering av pårørende er sterkt ønskelig - herunder pasientens barn.

Hovedtilnærmingen er alltid frivillighet, men det finnes særskilte tvangsbestemmelser både i barnevernsloven, psykisk helsevernloven og helse- og omsorgstjenesteloven/spesialisthelsetjenesteloven.