​

Da en gruppe fagpersoner startet sin opplæring med å bli nye Møteplass- ledere i Trondheim før jul, var Elisabeth Johnsen Gjetøy (28) en av de fremmøtte. Møteplass, hvor fagfolk lærer av pårørende er ikke et nytt konsept for henne, som har deltatt en gang tidligere. Men da som pårørende. Nå er det i en annen rolle hun deltar. Eller er det egentlig det? For hva skjer egentlig i møte med pårørende om man har det perspektivet selv, i tillegg til å være fagperson innen rusbehandling?

Tabu og fortielser

For å kunne svare på det, må vi gå tilbake i tid. Til den lille Elisabeth, som satt på bussen hjem fra skolen, med en vond klump i magen hver dag. Redd for hva hun ville komme hjem til. Ville mamma være edru eller full i dag? Det eneste som var sikkert, var at moren hadde et problem med alkohol, og at Elisabeth fikk en barndom preget av usikkerhet og ensomhet.

Det var mange som visste om problemene i hjemmet, men få som snakket med den lille jenta om det. I stedet tok de litt ekstra godt vare på henne, uten å fortelle hvorfor. Fortielsen og tabuet rundt problematikk som alkohol, rus og psykiske lidelser fikk hun kjenne på kroppen svært tidlig. Elisabeth ble redd for at mamma drakk på grunn av henne. Hun ble veldig opptatt av å være snill, slik at moren ikke ble lei seg og hadde en grunn til å drikke.

Først da hun var 15 år sendte noen en bekymringsmelding til Barnevernet. Elisabeth sa ingenting til dem fordi hun var livredd for å bli skilt fra moren, som hun var ekstremt lojal mot.

Et nært forhold

I et intervju med Adresseavisen forteller hun at:
– Jeg har vært i beredskap hele livet. Jeg er enebarn, og den eneste som kunne stille opp. Mamma sa ofte hvor mye hun trengte meg. Selv om mange synes det er rart, hadde vi et veldig nært forhold. Jeg har aldri tvilt på at hun var glad i meg, men jeg visste at hun var glad i noe annet også. Ofte følte jeg at alkoholen betydde mer enn meg. Etter at jeg ble voksen ble jeg rådet til å distansere meg, men det klarte jeg ikke.

Moren til Elisabeth døde for snart to år siden, 54 år gammel. De siste årene av sitt liv valgte hun å være åpen om sine alkoholproblemer, noe som også hjalp datteren til å bli mer åpen. Gjennom studietid på sykepleien, og senere i jobb ved St. Olavs Hospital har hun valgt å snakke om oppveksten sin. Ikke bare opplevde hun støtte fra de hun snakket med, hun møtte flere som var i samme situasjon. Hun fikk lyst til å bruke erfaringene sine til noe positivt.

Det finnes håp

Da hun etter flere år som sykepleier ved Thorax-kirurgisk avdeling fikk tilbud om å begynne som Miljøterapeut ved Klinikk for rus og avhengighetsmedisin, var tiden kommet.

– Jeg tror at jeg har et nyansert syn på det å være rusmisbruker. Samtidig er det noe jeg ønsker å jobbe med, fordi jeg synes det er godt å se at det finnes håp for folk. Det er tross alt grunnsteinen i det vi holder på med, å tro på at det går an å hjelpe, selv om man prøver og feiler litt, sier Elisabeth.

Hun mener at fagpersoner med erfaring som pårørende har med seg en stor forståelse for rusmisbrukeren.

– Vi ser at det bor mye i dem. Jeg har stor empati og føler et veldig engasjement for de jeg jobber med.

Ikke inkludert

Elisabeth er svært interessert i rusfagfeltet, og føler at den erfaringen hun har påvirker arbeidshverdagen på en positiv måte.

– Folk skjønner kanskje ikke hvordan jeg greier å jobbe med dette. Men det er ikke slik at jeg ser moren min i alt jeg gjør. Blant annet har jeg gått til Kompasset for å jobbe med meg selv og hvordan håndtere rusmisbrukers adferd. Jeg ser også hvor viktig det er å involvere pårørende i behandling av rusmisbrukere.

Fire ganger ble moren hennes lagt inn. På spørsmål om hun som eneste barn ble involvert på noen måte i behandlingen, rister Elisabeth på hodet.

– Det var veldig dårlig med informasjon. Jeg følte meg ikke inkludert i det hele tatt i behandlingen. Fikk aldri telefon fra behandlingsplassen. Men jeg ser at det har blitt et fremskritt på den fronten de siste årene, med mer familieorientert behandling. Og det er bra, for denne sykdommen påvirker jo hele familien. Den som er syk skal jo tilbake til samfunnet. Og vi pårørende kan bidra til det. Vi spiller en viktig rolle.

Mer fokus på pårørende

Hun synes at det fortsatt bør legges enda mer vekt på å informere pårørende, og få mer fokus på dem i behandling.

– Jeg tenker at jeg selv ville satt pris på at behandlingsinstitusjonen viser omtanke. At de tenker på oss. Det er ikke bare rusmisbrukeren som har det tøft, det er også et stort behov for behandling og støtte hos deres nærmeste. Vi har levd i alarmberedskap og tilpasset oss den som ruser seg i flere år. Lagt om livene våre. Så jeg forstår dette når jeg er i samtale med pårørende i telefonen. Samtidig er det viktig å forstå at noen har behov for en pause når deres nærmeste er innlagt.

– Da jeg var med som pårørende på Møteplass, hadde jeg faginnlegg, om «hvordan man ivaretar seg selv best mulig». Det gjør man blant annet ved å sette gode grenser for seg selv. Og å finne balansen. Det er ikke slik at man nødvendigvis må kutte kontakten, men man kan definere for seg selv hvor mye kontakt man ønsker. Det er ikke enkelt, og jeg vet hvor vanskelig det er. Men det er noe med den tøffe kjærligheten, det ligger mye omtanke i det å være streng.

Fagfolk lærer

Elisabeth hadde et stort utbytte av Møteplass selv. Det var godt å føle at man fikk møte noen fagfolk som lyttet og som tok til seg det hun sa og mente.

– Håper at det er flere pårørende der ute som benytter seg av dette. Men det er noe med terskel. Her må vi som klinikk være mer på offensiven og prøve mer på å informere pårørende. Men jeg er klar over at det kan være vanskelig fordi man føler skam. Mange har kanskje ikke kommet dit at de føler at det er noe for seg, eller at de føler at de går bak ryggen på den som ruser seg.

Det er mange kompliserte følelser forbundet med dette.
Da tilbudet om å bli med som leder og fagperson, var dette noe hun svarte ja til med en gang. Siste torsdag i januar gikk første møte med de aspirerende Møteplass-lederne av stabelen, med tema: Taushetsplikt – hva gjør det med forholdet mellom hjelpeapparatet og pårørende?

Et viktig tilbud

Elisabeth var til stede, og følte at det var svært lærerikt.
– Det er nyttig og veldig sterkt å møte pårørende i en slik setting der vi kan lære av hverandre. Synes det er utfordrende å være både pårørende og fagperson og klare å balansere dette. Men opplever at jeg har stor forståelse for det som blir sagt, fra begge sider. Jeg blir uansett mer og mer overbevist om at Møteplass er et viktig og godt tilbud til pårørende, konkluderer Elisabeth.