Brukermedvirkning – ikke så lett i praksis

Graden av brukermedvirkning har stor betydning vellykket rusbehandling for pasienter. Forsker Merethe Wenaas har identifisert ulike barrierer for god brukermedvirkning, og hvilke faktorer som kan styrke den.

tre kvinner og to menn snakker rundt et bord
Illustrasjonsfoto: Colourbox

​- Å skape en opplevelse av sammenheng for pasienten er en forutsetning for å lykkes med rusbehandling, sier forsker Merethe Wenaas.

Brukermedvirkning er avgjørende

Hun er PhD-kandidat ved Instituttet for sosialt arbeid ved NTNU og ansatt i Helse Møre og Romsdal, Klinikk for psykisk helse og rus, avdeling Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB).

Wenaas har undersøkt hvordan 14 pasienter med ruslidelser opplever å få medvirke i den kritiske første fasen av rusbehandling. Eksisterende forskning viser at brukermedvirkning har avgjørende betydning for måten helse – og sosialtjenester utformes på. Dette gjelder også rusbehandling. Dersom pasienter gis mulighet til å innvirke på valg og innhold av behandlingstjenesten de mottar, er det blant annet. påvist økt pasienttilfredshet, sterkere terapeutiske allianser og større grad av måloppnåelse. Til tross for velfunderte argumenter for brukermedvirkning, har studier vist at det ikke alltid er like lett i praksis.

portrett av Merethe Wenaas

Merethe Wenaas

Barrierer for medvirkning

Wenaas har fått publisert en  artikkel i Substance Abuse: Research and Treatment om dette temaet. Medforfattere er Nina Kavita Heggen Bahl, Riina Kiik og Anne Juberg

Forskerne peker på fire barrierer som står i veien for god brukermedvirkning i den første fasen av rusbehandling:

  • Mange pasienter opplever høyt stressnivå i oppstart av behandling
  • Manglende adekvat informasjon 
  •  Manglende fellesskapstilhørighet og støttende relasjoner
  • Pasienter er ambivalente når det gjelder nytteverdien av behandlingen


 - Medvirkningsprosessen som vi ofte tenker så fint om i teorien viser seg ofte vanskelig å få til. I min studie ble jeg overrasket av at hele fem av de 14 pasientene jeg intervjuet kom inn til behandling med blålys fra en akutt livstruende situasjon. Da forsvinner mye av muligheten til å medvirke i beslutninger som valg av behandlingssted og type behandling. Det blir også vanskelig for pasienten å få en opplevelse av mening og sammenheng i behandlingen, sier Wenaas.

Pasienten er mer enn diagnosen

Nettopp mening og sammenheng er nøkkelbegreper i Aaron Antonovskys teoretiske perspektiv om salutogenese. Artikkelforfatterene mener det er fruktbart å bruke denne teorien som bakteppe når funnene skal belyses.

Sentralt i Antonovskys modell er begrepet «Sense of Coherence» (SOC) eller «opplevelser av sammenheng» (OAS) på norsk. Begrepet omfatter faktorer som fremmer individuell helse og iboende ressurser, hvor tradisjonelt sykdomsdominert forståelse av helse nedtones. I en helhetlig tilnærming sees mennesket som mer enn sine diagnoser, og at det alltid finnes noe friskt hos personen som man kan forsterkes til tross for livsvansker og lidelser.

I henhold til salutogenesen kan et høyt stressnivå eller krisetilstander medføre at håndterbarheten oppleves som begrenset. Krisetilstander er ikke nødvendigvis negative, og kan i noen tilfeller til og med føre til personlig vekst.

- Sentralt er hvordan tjenesten tilrettelegger for personer som er utsatt for stress, særlig i den første fasen av behandling. Derfor er det viktig å ha en trygg tilnærming som kan fremme mobilisering av personlige ressurser og deltakelse, sier Wenaas. 

Det var bare tilfeldig at jeg havnet her, og det var egentlig ikke mitt valg. Jeg ante ikke hva jeg gikk til

(Kvinne, 28 år) 

De fleste informantene hevdet at det å ha søkt behandling hadde vært en selvstyrt prosess, basert på egen beslutning. Slik sett vil man kunne hevde at de hadde opplevd å medvirke til egen behandlingsprosess.


 - Men i  studien vår fant vi også  at flere informanter opplevde kaos og et høyt stressnivå både før og ved oppstart av behandlingsforløpet. Til tross for at innsøkingsprosessen gjennomgående ble opplevd som selvstyrt, hadde de liten mulighet til å komme i posisjon til å gjøre et reelt valg når det gjaldt behandlingsform/ behandlingssted. Flere av informantene fortalte om at de måtte ta den behandlingsplassen som var tilgjengelig på det aktuelle tidspunktet, påpeker forskeren.


- Hva kan behandlingsstedene konkret gjøre for å styrke pasientenes opplevelse av medvirkning?

 -  Det handler mye om økt bevissthet om hva som skaper opplevelser av sammenheng  for pasienten i den situasjonen han eller hun er i den første fasen av behandlingen. God mestring og aktiv deltakelse avhenger av både kognitive ferdigheter, håndterbarhet og meningsfullhet og den indre sammenhengen mellom komponentene. Når livet oppleves meningsfullt, vil en person engasjere seg ved å søke mer innsikt og dermed bli i stand til å håndtere nye livsutfordringer, forklarer forskeren.

Dataene fra undersøkelsen viser at pasientene spesielt i den første fasen har problemer med å ta til seg all den generelle informasjonen.

- Den enkelte pasient må få informasjon som er tilpasset den kognitive tilstanden vedkommende er i. Mange av dem har ruset seg så lenge at de greier ikke å koble denne informasjonen til sin egen situasjon. Nøkkelen ligger i  å porsjonere ut informasjonen og i større grad knytte den til individet, sier Wemaas.

Hun legger til at det dessuten må  tilrettelegges for at  pasienten kan stille spørsmål, og ha en refleksiv dialog som utforsker hvordan pasienten oppfatter og forstår sin tilværelse både i behandlingskonteksten og når det gjelder utenforliggende bekymringer.

Viktigheten av fellesskap

Et sentralt funn av hva som fremmer økt brukermedvirkning var fellesskapstilhørighet med andre pasienter. Det å møte en likesinnet som forsto og pasienten kunne dele erfaringer med var av stor verdi. Andre medpasienter ble viktige ressurspersoner, som kunne skape engasjement og motivasjon til å holde ut.

- Det ligger samtidig en gjensidighet i dette; å være en ressursperson for andre og gi tilbake, sier Wenaas.

 

«Det gir meg ansvarsfølelse å gjøre noe for andre, og det føles godt. Medbeboere gir meg mye».

Mann, 25 år

De av informantene som oppga å ha støttende familie og pårørende, fremhevet disse relasjonene som avgjørende for å skape endringslyst. De som var foreldre, begrunnet valget om behandling om å bli gjenforent med egne barn som stor motivasjon. Andre informanter fremhevet ansatte som betydningsfulle, og som hadde gjort mer for dem enn forventet. Et viktig innspill for å øke fellesskapstilhørighet for pasienter er nettverksfokusert tilnærming i rusbehandling.

Forestillingen om et annet liv var for flere informanter en viktig drivkraft i behandlingsinnleggelsen. Det å skaffe seg et «normalt liv» som inkluderte trygg økonomi, et arbeid, familie og et trygt hjem.

- Et normalt liv kan inneholde så mangt, men for mange handlet det om å kunne orientere seg mot en tryggere og stabil fremtid.  Videre påpekte halvparten av informantene at de var ambivalente til nytteverdien av behandlingen. Derfor var det for mange vanskelig å ytre hva et rusfritt liv skulle inneholde, sier Merethe Wenaas.