Forsker Merethe Wenaas ved TSB-poliklinikken i Molde er førsteforfatter. Med seg på laget har hun Helle Wessel Andersson ved Klinikk for rus- og avhengighetsmedisin ved St.Olavs Hospitals, Riina Kiik Institutt for sosialt arbeid NTNU og Anne Juberg ved  Institutt for sosialt arbeid NTNU.

Brukermedvirkning skal finne sted

 
En ansvarsgruppe er en type arbeidsmodell som er mye i bruk i den norske helse- og sosialtjenesten. I ansvarsgruppemøtene skal fagfolk samhandle om og med brukere som har sammensatte behov. Hvilke fagfolk som møter varierer, men blant disse kan man eksempelvis finne brukerens ruskonsulent, fastlegen, representanter fra kommunen og Nav. Mange brukere har en individuell plan som skal utvikles i disse gruppene.
 
- Brukermedvirkning er hjemlet i lov. Det er altså ikke noe en profesjonell tjenesteutøver kan velge å forholde seg til eller ikke. Problemet er at loven ikke beskriver hvordan brukermedvirkning skal skje i praksis, sier  Wenaas som forsker på hvor vanskelig det er å definere og iverksette brukermedvirkning.
 
I 2016 startet hun en kvalitativ studie av 16 pasienter som mottok døgnbehandling for rusavhengighet. Et overordnet mål var å undersøke hvordan pasienter innlagt i rusbehandling opplever det å være tjenestemottakere, med fokus på samhandling, brukermedvirkning og overganger mellom kommune og spesialisthelsetjenesten.
 
Til artikkelen som nylig ble publisert intervjuet hun et utvalg som besto av fem mannlige pasienter i alderen 27 – 36 år med rusavhengighet og psykisk tilleggsproblematikk. Alle mottok helsetjenester fra både 1. og 2.linje, med unntak fra en som var innsatt i fengsel og kun mottok tjenester fra 1.linje. Tre av ansvarsgruppemøtene ble avholdt i tidligfasen av døgnbehandlingen og to etter utskrivelse av døgnbehandling.

Vanskelig å forstå 

 
- Hovedhensikten med studien var å se i hvor stor grad dynamikken i ansvarsgruppen tilrettela for brukermedvirkning. Vi ønsket svar på om brukeren opplevde å eie og snakke sin egen sak. Videre så vi på hva som fremmet og hemmet brukermedvirkning, forklarer Merethe Wenaas.
 
 
I artikkelen konkluderer hun med pasientene i liten grad erfarer brukerinvolvering i ansvarsgruppemøtene. Brukerne pekte både på at prosessen var lite målrettet og at informasjonen de fikk ikke ble godt nok formidlet.
 
- De syntes det var vanskelig å forstå hva som var hensikten med møtene, og hva som skulle skje i dem. De opplevde for eksempel å bli møtt med diffuse vilkår, der de ofte selv måtte finne ut hva vilkårene betydde rent konkret. For en person som kanskje aldri har tatt en telefon til en offentlig instans er det frustrerende å bli møtt med «Ring og sjekk selv». Dette er misforstått brukermedvirkning, sier Wenaas.
  
 
Brukerne syntes også det var vanskelig å forstå hvilke roller de forskjellige deltakerne i møtet hadde.

- Brukerne kom til ansvarsgruppemøtene med forventninger om hjelp, for eksempel til å komme i gang med kurs, og så ble det mye dveling og fokus på hindringer i stedet for muligheter. De savnet også å få forklart hvorfor hver enkelt av de andre deltakerne var med på møtet. Uklare roller bidro til at brukerne alt i alt ikke opplevde møtene som så veldig nyttige, forklarer Wenaas.
 

Brukeren ekspert på seg selv

 
- Hva må gjøres for at brukerne skal få mer nytte av disse møtene?

- I helsetjenesten tas det ofte for gitt at samarbeid er noe vi alle kan, men i virkeligheten er det noe mange må lære seg. For å få bedre ansvarsgruppemøter må rollene defineres klart, og formidles godt til brukeren. Videre må fagfolkene ta inn over seg at det er brukeren som sitter på den viktigste kunnskapen om seg selv. Det heter seg at ansvarsgruppemøtene skal være brukerens møter, men i praksis er det ofte brukerens stemme som høres minst, sier Wenaas.

Hun mener brukerne opplever at ansvarsgruppemøtene preges av maktubalanse.

- Brukerne blir alltid den svake parten når fagpersonene sitter med mye kunnskap om regelverk og så videre. Da blir det vanskeligere for brukeren å kjempe for sine behov.
 
Wenaas gjennomførte to hovedintervju av pasientene; første intervju en måned etter påstartet behandling og det andre cirka tre måneder etter utskrivelse (både planlagt og uplanlagt). I tiden mellom intervjuene deltok Wenaas som observatør i pasientens avholdte ansvarsgruppemøter og behandlingsmøter. Pasientene delte sine refleksjoner i etterkant av møtene. I tillegg til pasientdata, ble pasientenes sentrale samarbeidspartnere intervjuet. Totalt datamateriale er 36 møteobservasjoner og 82 intervju, herav 32 intervju av samarbeidspartnere og 50 pasientintervju.