Koronaerfaringer fra en smertepoliklinikk

Jeg står i venterommet til Smertepoliklinikken ved St. Olavs hospital etter å ha kommet meg gjennom adgangskontrollen ved hovedinngangen. Jeg har forsynt meg med en god dose Antibac fra dispenseren som henger på veggen. Den har en vennlig, men tydelig beskjed om å ta den i bruk før jeg beveger meg videre.

Stolene på venterommet står langt fra hverandre, og på sofaen er det tydelig markert hvor du kan sitte og ikke. Akkurat nå er rommet tomt. Døren som inntil nylig har vært stengt for alle som ikke er ansatt her, er blitt åpnet. Sykepleieren i resepsjonen forteller at de har begynt å åpne opp for flere pasienter til fysisk konsultasjon den siste tiden. 

Det er relativt få ansatte å se inne på kontorene, selv om timeplanen er fullbooket. Mange sitter fortsatt på hjemmekontor og er med på å begrense antall ansatte som er samlet på en gang.

For mine kolleger på Smertesenteret står det gode møtet med pasienten,  skape en følelse for pasientene at de blir sett og hørt og tatt på alvor, i høysetet. Jeg var nysgjerrig på hvordan det har vært for kollegene å omstille seg til hjemmekontor og videobaserte konsultasjoner i perioden siden 12.mars. I denne artikkelen får du et lite innblikk i deres erfaringer og refleksjoner. Jeg har snakket med fysioterapeut Hanne Aandahl, psykologspesialist Heidi Trydal, psykolog Tonje Kvernevik og overlege Harald Sundby. 

I løpet av en vanlig måned foregår det i gjennomsnitt 560 konsultasjoner i de to poliklinikkene som ivaretar pasienter med langvarig smerte og utmattelse. Rundt 120 av disse er såkalte fellestimer. Etter individuell utredning hos lege, fysioterapeut og psykolog blir pasienten invitert til en felles oppsummeringstime med alle tre faggrupper til stede. I stadig flere tilfeller deltar også pasientens fastlege. Han/hun kan delta fysisk eller over telefonkonferanse. I løpet av den første uken etter at det som omtales som "de strengeste tiltakene i fredstid" ble innført, ble det gjort en massiv innsats for å legge om driften for å ivareta de nye smittevernreglene. Utstyr ble bestilt, ansatte fikk opplæring og pasienter ble informert om at deres avtaler med behandlere ved Smertesenteret nå skulle foregå enten over telefon eller via videokonferanse. Jeg spurte mine kolleger om de hadde erfaring med denne typen pasientarbeid fra før, og om hvilke reaksjoner de hadde på beskjeden om den nye arbeidsformen.

Skepsis og kreativitet hånd i hånd

Alle hadde noe erfaring med enkelte konsultasjoner og fellestimer over telefon, men ingen hadde tidligere erfaring med utredning eller behandling på video. Psykologene Heidi og Tonje forteller ærlig at skepsisen var relativt stor da de først stod overfor den nye situasjonen.

Heidi beskriver at hun opplever den kontakten med pasienten som oppstår i rommet som så viktig at hun ikke kunne se for seg å oppnå noen særlig effekt når den utgikk.

Portrettbilde av en dame.

- Generelt er jeg svært positivt overrasket over hvor godt dette har fungert. Jeg var nok i overkant skeptisk siden jeg jobber på en måte som krever sterk grad av tilstedeværelse i rommet. Jeg trodde det ville bli nærmest umulig å få til god samhandling på video eller over telefon. Men med litt mengdetrening, og etter hvert som møtene med pasienter viste seg å være nyttige, og enkelte til og med viser seg å foretrekke denne måten og treffes på, har jeg endret syn. Dette er helt klart noe jeg vil benytte meg av i fremtiden. Mest som et alternativ der fysisk oppmøte er for krevende eller på annen måte ikke hensiktsmessig, og også som noe å tilby som en del av et behandlingsforløp der pasienten selv ønsker det. Jeg hadde egentlig aldri trodd at jeg skulle bli såpass komfortabel med dette.

Også psykologkollega Tonje og fysioterapeut Hanne har erfart at bruken av video har gjort det lettere å nå de pasientene som bor langt unna, eller av andre årsaker har problemer med å møte opp fysisk på sykehuset. De trekke også fram at videokonsultasjoner gjør det mulig å dele opp timene i kortere komponenter og å legge inn pauser underveis på en annen måte enn ved fysisk oppmøte. Pasienten er i sitt eget hjem og har mer kontroll over situasjonen. 

Overlege Harald, som har lang fartstid som fastlege, har også opplevd at enkelte pasienter åpner seg mer over telefon. Han tror kanskje at mange kan føle at det er lettere å snakke fritt om de ikke kan se den i andre enden. For andre igjen er det å ikke kunne ha tilgang på behandlerens kroppsspråk virke som en hindring for relasjonen. 

- Dette er noe alle de jeg har snakket med er tydelige på, at selv om det er gode erfaringer med telefon og videokonsultasjoner, og vi har lært oss å bruke nye verktøy, så vil det også ofte være noe vi risikerer å miste, forteller Harald.

I en arbeidshverdag preget av møter med mennesker som opplever stor grad av begrensning og lidelse, blir det stilt store krav til at behandleren er fleksibel. I denne nye situasjonen har dette aspektet inntatt en ny dimensjon, noe både Hanne og Harald trekker fram som en positiv erfaring.

- Den mentale omstillingen var viktigst. Det var nyttig å bli kastet ut i det og erfare at det stort sett har gått bra, forteller Hanne før hun beskriver litt mer hvilke begrensninger hun opplever i denne måten å møte pasientene på. 

- Det er ikke like lett å respondere like spontant, du må liksom vente litt på tur til pasienten har snakket ferdig. Jeg får ikke den direkte kontakten som når de er fysisk i rommet. Det krever mer av meg som terapeut å være tilstede på denne måten. Jeg kjenner på at jeg mangler mye av det jeg vanligvis får tilgang på gjennom sansning.

En mann om holder en stav med en oppblåst legehanske på.

Harald legger til at det har vært artig å bli utfordret på å gjennomføre konsultasjoner på video:

- Så lenge det ikke oppstår noe teknisk prakk. Da er telefonen en trofast tjener som aldri svikter.

Han viser til at koronasitasjonen har framtvunget en raskere utvikling av noe som har vært nødvendig lenge. 

- Gjennom denne situasjonen har jeg blitt presset til noe som jeg nå aldri vil bort fra igjen. Det kan av og til ta to måneder å organisere et felles møte der fastlegen kan stille opp samtidig med pasienten. Nå rigger jeg bare et telefonmøte når fastlegen har tid, kobler på pasienten og så får vi pratet sammen.

Hele ansiktet hans gløder når han snakker om hvor viktig det er å involvere fastlegen i forløpene til pasienter som lever med langvarige plager som smerte og utmattelse. Den kreative siden av overlegen har også fått komme til syne i denne perioden. Til fysiske møter mellom kolleger eller pasient og behandler har Harald utviklet sin egen målestokk for å synliggjøre den avstanden vi er pålagt å ha – og han viser her stolt fram sin egen utgave av «1 korona». 

Både fysioterapeut og lege legger vekt på at det er den anamnetiske biten av konsultasjonen som blir fremhevet når de ikke kan møte pasienten fysisk. Hanne har erfart at mange pasienter opplever det som positivt at de kan snakke litt fritt, at det blir litt mindre klinisk på måten. Harald understreker at når rammene blir annerledes blir det jo enda viktigere å være seg selv, være ærlig på hva dette skal handle om og ikke. Også psykologene opplever at det i større grad har vært utredningene og fokus på å støtte opp under og vedlikeholde allerede påbegynte prosesser i denne perioden, og at mange har ønsket å avvente arbeidet med de tyngste temaene til man kan møtes fysisk. 

Overlege Harald påpeker at det så klart er enklere med konsultasjoner over telefon og video når han har møtt pasienten før og har bygd opp en relasjon, men at det også i denne nye situasjonen har vært lærerikt å se hvor mye en kan få til med fokus på det som er viktig for pasienten.

I vår samtale snakker psykologspesialist Heidi engasjert om sine erfaringer, og påpeker at enkelte pasienter i denne perioden har latt være å benytte seg av tilbudet om konsultasjoner nettopp fordi de har opplevd det som for krevende eller vanskelig å skulle gjennomføre det på video. Disse har fått sitt forløp satt på vent og kan nå bli prioritert for fysisk oppmøte når det åpnes gradvis mer opp. Men det har også være tilfeller der det nesten har vært motsatt, skyter Heidi inn med varme i stemmen. 

- Jeg har en slags solskinnshistorie med et behandlingsforløp som på mange måter har blitt bedre over video enn da vi møttes fysisk på Smertesenteret på et tidligere stadium. Fra mitt ståsted virker det som at denne pasienten opplever større frihet til å åpne seg når vi har denne typen konsultasjoner. Det gir jo en slags kontroll hos pasienten som gjør relasjonen mer likeverdig enn når de er inne hos meg som terapeut – det er jo bare å klikke seg ut av møtet hvis det blir for mye. Dette er også noe jeg avklarer med pasientene på forhånd, og vi inngår også en avtale om at vi ikke går for dypt inn i de vanskeligste temaene over video eller telefon men velger ut det som kan tas opp nå. 

Etter en liten tenkepause legger Heidi til at til tross for at det er en reell mulighet som hun kommuniserer tydelig er det faktisk svært sjelden at noen har valgt å avbryte samtalen underveis.

En «hjemme hos»-situasjon på godt og vondt

Å møte pasienten i deres hjem fra eget hjemmekontor har gitt noe ulike opplevelser for de jeg snakket med. Både Tonje og Hanne observerer at det at begge sitter hjemme har gitt en noe mer dialogbasert tone og utvannet skillet noe mellom behandler og pasient, og kan gi samtalen et noe mer uformelt preg.

Fra et mer personlig perspektiv deler Tonje at det som mange beskriver som en mer slitsom arbeidshverdag, for henne har gitt opplevelsen av å jobbe mer fokusert, holde tidsplanene bedre og ha mer overskudd ved slutten av dagen. Siden også hun, som de andre jeg intervjuet, likevel lengter etter å møte pasientene «på ordentlig» igjen ser hun nytten av å ta med seg denne strukturen og innstillingen til arbeidet videre.

En dame foran en bærbar PC.

Psykolog Tonje er også blitt nysgjerrig på noe som har tvunget seg fram som en nødvendighet gjennom arbeid over telefon, men til en viss grad også over video som byr på utfordringer i form av små og store forsinkelser i overføringen av lyd og bilde. 

- Jeg har lagt merke til at jeg nå tillegger pasienten et større ansvar for å være sin egen observatør. I en konsultasjon der vi begge er tilstede har jeg full tilgang på kroppsspråket som sier mye om hva som foregår hos pasienten, men nå er dette ikke like tilgjengelig for meg. Dette har vært lærerikt og har i flere tilfeller fremskyndet prosessen med å lære opp pasienten til å observere seg selv. 

Vår samtale foregår også på telefonen, og jeg legger merke til en kunstpause hos Tonje, som avbrytes ved at hun forklarer litt videre hva hun har lært. 

- På telefon er utfordringen at vi ikke ser hverandre og mangler den ikke-verbale reguleringen, får ikke brukt kroppsspråk. Samtidig kan jeg bruke stillhet, enkelte ord for å regulere. Jeg opplever at stillhet på telefon ikke lenger er «intetsigende», men noe som kan brukes og tematiseres med pasientene. Jeg er absolutt blitt mer bevisst på dette, og får mer ut av å bruke stillheten.

Gullstandard og en liten revolusjon

Det hersker en unison oppfatning om at de fleste fellestimer – altså oppsummeringstimer som gjennomføres med pasienten og tre behandlere til stede – med fordel kan gjennomføres via video- eller telefonkonferanse. Det legges vekt på at det sparer tid og krefter for pasienten, og kan også bidra til at fagteamet fokuserer enda bedre.

Når det gjelder kommunikasjonen utad med pasientens fastlege og andre viktige nøkkelpersoner bruker Harald enda sterkere ord.

- Gullstandarden for en klinisk konsultasjon er jo fortsatt å møtes fysiske i samme rom med god tid. Men vi har lært å se mer fleksibelt på våre kommunikasjonskanaler og har opplevd et gjennombrudd når det gjelder tverrfaglig samarbeid rundt pasienten. Det kan faktisk nesten kalles en liten revolusjon.

Tips og triks

Avslutningsvis spurte jeg de ulike behandlerne om hvilke erfaringer de vil legge særlig vekt på og kanskje gi som tips til andre som i større eller mindre grad må omstille seg på en mer variert arbeidshverdag i pasientarbeid. Dette er deres hovedpunkter:

  • Sett deg godt inn i det tekniske og sørg for å ha tilgang på support. Bruk telefon som plan B og avklar dette på forhånd.

  • Øv deg med en kollega før du starter opp!

  • Forbered arbeidsplassen din godt dersom du jobber på video. Sørg for å sitte uforstyrret og bruk tid på å avklare at pasienten gjør det samme. Sørg for gode lysforhold slik at du ikke må flytte på deg underveis.

  • Dersom du er helt ny for dette, forbered deg litt mentalt og vær litt romslig med deg selv. Vær åpen på at dette er nytt for deg, og etabler gjensidig takhøyde for at det kan oppstå «prakk» eller misforståelser.

  • Ring pasienten på forhånd og avklar eventuelle spørsmål.

  • Ved første samtale; avtal å gjøre en vurdering underveis og gi mulighet for å justere eller korte ned tiden.

  • Sett av tid til å avklare mål for samtalen ved oppstart. Dette kan gjøre det lettere å holde fokus underveis, også når det oppstår distraksjoner eller tekniske utfordringer.

  • Tematisere ulike scenarioer som kan dukke opp, særlig på telefon – «det kan bli litt stille noen ganger» - og gi et innblikk i hva dette betyr. Gi beskjed dersom du planlegger å skrive underveis, slik at pasienten vet om dette.

  • Ved avslutning kan det være nyttig å spørre om pasientens erfaring med denne type samtale. Støtt opp under overgangsfasen som er annerledes enn når de reiser hjem fra et fysisk møte, og reflektèr sammen over hva de kan ha behov for. Dette gjelder kanskje også for deg som terapeut?