Avdeling for klinisk farmakologi

Rusmiddelanalyser - hvem skal ha prøvesvar og hvem betaler?

Laboratorier som utfører rusmiddelanalyser i Norge mottar ofte spørsmål om sorteringen mellom medisinske og sanksjonære rusmiddelanalyser, og hvilke implikasjoner sorteringen har. Det klinisk farmakologiske fagmiljøet i Norge har derfor nylig utformet en praktisk rettledning for rekvirenter om dette. Rettledningen, som supplerer Helsedirektoratets veileder, er å finne på www.farmakologiportalen.no. Her presiseres det at:

• Sanksjonære rusmiddelanalyser skal ikke betales av Helseøkonomiforvaltningen (HELFO).
• Sanksjonære rusmiddelanalyser skal ikke inn i pasientjournaler, med mindre prøvesvaret også brukes som ledd i medisinsk oppfølging.

Dette medfører at pasientbehandlere eller helseinstanser vanligvis ikke skal stå som hovedrekvirent av sanksjonære rusmiddelanalyser.

Vi oppsummerer her de viktigste forskjellene på medisinske og sanksjonære rusmiddelanalyser:
Medisinske rusmiddelanalyser kan benyttes dersom hovedformålet er diagnostikk, behandling eller medisinsk oppfølging av pasienter. Eksempler på dette er oppfølging av gravide rusmisbrukere eller LAR-pasienter og pasienter som følges opp på grunn av ruslidelser eller med tanke på førerkortforskriftens helsekrav. Oppfølging av ungdom med rusproblemer i regi av konfliktråd eller andre kommunale instanser i samarbeid med fastlegen, kan også være medisinsk indisert. Når det foreligger medisinsk indikasjon for prøvetakingen kan pasientbehandler stå som hovedrekvirent. Det brukes ordinært prøvetakingsutstyr, kostnadene for analysen belastes HELFO, og prøvesvarene vil gå inn pasientens journal. Instanser utenfor helsevesenet som er involvert i oppfølging av pasienten vil kunne stå oppført som kopirekvirent dersom pasienten har samtykket til det. En stor andel av de rusmiddelanalysene som per i dag rekvireres som sanksjonære, har i realiteten medisinsk indikasjon, og kan utføres som dette.

Sanksjonære rusmiddelanalyser benyttes hovedsakelig når rusmiddeltesting er et kontrolltiltak fra en instans utenfor helsevesenet, og er hjemlet i lov. Dette vil oftest dreie seg om prøver initiert av barnevern, sosialtjeneste eller kriminalomsorg, eller som del av yrkeslivstesting. Den instans som iverksetter sanksjonær prøvetaking må stå som hovedrekvirent og ta finansieringsansvaret. Fastlege eller annen pasientbehandler kan stå som kopirekvirent dersom det også foreligger et medisinsk oppfølgingsbehov og prøvegiveren har samtykket til dette. Merk at kopisvaret da vil gå inn i pasientens journal. Dersom prøvegiveren for eksempel kun avgir prøve ved legekontoret uten noen annen medisinsk involvering, bør fastlegen ikke stå som kopirekvirent.