Er treningseffekten dårligere for hjertepasienter med diabetes?

En ny doktorgrad fra Universitet i Oslo kan tilsynelatende tyde på at responsen på trening er lav for hjertepasienter som også har type 2-diabetes. Men resultatene viser også helt klare helsefordeler av treningen.

 

​Personer som både har diabetes type 2 og alvorlig grad av koronar hjertesykdom kan se ut til å respondere dårligere på trening enn diabetespasienter med mindre alvorlig koronarsykdom. En stor andel av pasientene med hjerteinfarkt og angina har også type 2-diabetes, men ikke mange studier har undersøkt effekten av trening for denne gruppa pasienter tidligere. I EXCADI-studien i Oslo inkluderte forskerne 140 pasienter og fordelte halvparten av dem tilfeldig til ei gruppe som fikk tilbud om organisert treningsoppfølging i et helt år.

Effekt hos de friskeste

Det viste seg at treningen pasientene gjennomførte verken reduserte langtidsblodsukkeret, det fastende blodsukkeret, insulinresistensen, vekta, midjemålet, bruken av diabetesmedisiner, energiinntaket, graden av åreforkalkning i halspulsåren, eller nivåene av sju markører for blodårefunksjon. Gruppa som trente hadde heller ingen store forbedringer i det maksimale oksygenopptaket sitt etter ett år, men det tenderte til å ha forbedret seg mer enn i kontrollgruppa.

Treningen hadde likevel også flere positive effekter. Oksygenopptaket økte ikke signifikant i treningsgruppa, men treningen forbedret to andre mål på treningsprestasjon, nemlig tid til utmattelse og ventilatorisk terskel. Det viser at trening vil være gunstig og klinisk relevant med tanke på å øke arbeidskapasiteten til å gjennomføre dagligdagse aktiviteter for hjertepasienter med diabetes. Lav ventilatorisk terskel er dessuten forbundet med økt risiko for tidlig død og komplikasjoner etter kirurgi.

Forskerne gjorde også analyser etter å ha delt pasientene i to undergrupper, hvor den ene hadde mer avansert karsykdom i form av makrovaskulære komplikasjoner av diabetes og/eller tidligere akutt hjerteinfarkt. Hos gruppa som ikke hadde slik avansert karsykdom så forskerne både forbedret langtidsblodsukker og økt maksimalt oksygenopptak etter ett år med trening. Tilsvarende reduserte trening plakkdannelsen i halspulsåren hos de som hadde minst plakk i utgangspunktet. Dermed kan funnene i doktorgraden tyde på at graden av koronarsykdom kan være avgjørende for treningseffekten for diabetespasienter som også har koronar hjertesykdom.

Mange trente lite

Treningsprogrammet i intervensjonsgruppa bestod av tre økter på til sammen 150 minutter hver uke, deriblant to gruppebaserte økter veiledet av to faste instruktører. Programmet var utarbeidet i samarbeid med Norges idrettshøgskole, og inneholdt både høyintensiv intervalltrening, mer moderat kondisjonstrening, og styrkeøvelser med frivekter for de store muskelgruppene.

Mange av deltakerne gjennomførte færre treningsøkter enn forventet, og bare 21 av de 69 pasientene i treningsgruppa deltok på 70 % eller mer av de planlagte treningsøktene. Forskerne inkluderte kun pasienter som hadde deltatt på minst 40 % av øktene i analysene sine, men den manglende deltakelsen kan selvfølgelig også være en forklaring på at den helt store treningseffekten uteble hos en del.

REFERANSER:

Byrkjeland, R., Njerve, I. U., Anderssen, S., Arnesen, H., Seljeflot, I., & Solheim, S. (2015). Effects of exercise training on HbA1c and VO2peak in patients with type 2 diabetes and coronary artery disease: a randomised clinical trial. Diabetes and Vascular Disease Research, 12(5), 325-333.

Byrkjeland, R., Stensæth, K. H., Anderssen, S., Njerve, I. U., Arnesen, H., Seljeflot, I., & Solheim, S. (2016). Effects of exercise training on carotid intima-media thickness in patients with type 2 diabetes and coronary artery disease. Influence of carotid plaques. Cardiovascular Diabetology, 15(1), 13.