ELLING: Du lytter til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital

TOVE: Jeg tror jeg gikk med samme joggebukse og fleecejakke i ett år. Personlig hygiene ble jo bortprioritert. Ikke orket jeg å forholde meg til folk. Jeg var bare helt avflatet. Følte meg ikke lenger som et menneske. Bare et vesen.

ELLING: De fleste av oss har følt på både tristhet og sorg i løpet av livet. Det er helt normalt. Men hva skjer når tristheten og tomhetsfølelsen drar ut over tid og tar så stor plass at du ikke klarer å fungere i hverdagen? Jeg heter Elling Finnanger Snøfugl, og i denne episoden av Diagnose skal vi snakke om en av de vanligste psykiske lidelsene, nemlig depresjon.

LIV: Depresjon er sammensatt av mange symptomer, men hovedkjennetegnet er kanskje vedvarende tristhet, og det at man har lite glede og interesse av ting man hadde glede av før. Også ser vi at deprimerte ofte har lite energi og er mye slitne.

ELLING: Liv Engvik er psykologspesialist og har over 15 års erfaring med behandling av mennesker med depresjon. I dag er hun seksjonssjef på Nidaros DPS ved St. Olavs hospital, der svært mange kommer for å få behandling for nettopp dette. 

Depresjon rammer folk i alle aldersgrupper, og kvinner litt oftere enn menn. Det er også en av de største grunnene til både arbeidsfravær, sykemelding og uførhet i verden.

LIV: Det er slik at 1 av 5 nordmenn vil oppfylle kriteriene for en depresjon en eller annen gang i løpet av livet. Så vet vi at mellom 6 og 12 prosent av befolkningen har depresjon til enhver tid, så det sier noe om hvor vanlig dette er.

ELLING: Depresjon er noe mer enn det å være litt trist eller å oppleve sorg. For å tilfredsstille kriteriene for en depresjon så må man ha opplevd en tristhet over tid – minst 14 dager sammenhengende – samtidig som man mister interessen for eller slutter med ting man likte å gjøre før. Samtidig er det mange andre symptomer som også er vanlige ved depresjon, som det å føle på lite energi og det å bli mer passiv.

LIV: Mange kan beskrive at det oppleves som om å gå med en 20 kilos ryggsekk på ryggen konstant. Alt er liksom tungt. Man har lite initiativ. Ofte trenger de mye søvn. De kan ha gråtetokter og være litt sånn filterløs – ikke sant – det skal lite til før gråten kommer. Og andre vanlige symptomer ved depresjon er det med konsentrasjons- og oppmerksomhetsvansker. Noen kan jo lure på om det feiler hjernen sin noe.

ELLING: Depresjonen gjør ofte også noe med hvordan du oppfatter deg selv i forhold til andre mennesker.

LIV: Det med redusert selvfølelse og selvtillit er vanlig ved depresjon. Det å ha overdreven skyldfølelse og være ganske hard mot seg selv. De er ofte veldig strenge og harde med seg selv, de som er deprimerte. Det å ta valg og beslutninger er vanskelig. Ofte kan de få endring i appetitt. Eller redusert libido eller seksuallyst. Det å være irritabel og ha kort lunte er også ganske vanlig.

ELLING: Når det er skikkelig alvorlig, kan man også få psykotiske symptomer.

LIV: Det vil si at man har en virkelighetsbrist. At man kan se og høre ting andre ikke kan se. At man har en vrangforestilling, altså en forestilling man står helt fast ved, men som ikke stemmer, men som man er uomtvistelig på. Overbevist om at “Sånn er verden”, selv om det ikke nødvendigvis stemmer.

ELLING: Fordi de fleste depresjoner varer en begrenset periode, er det vanlig å snakke om såkalte depressive episoder. 

LIV: Vanligvis varer en episode i 4-8 måneder kanskje. Så vet vi at det ofte er tilbakevendende. Har du først hatt det en gang, er det en viss risiko for å få det på nytt.og innen en toårsperiode får 40 % som får en ny depressiv episode. 

ELLING: Ved en enkeltstående depressiv lidelse skiller man mellom ulike alvorlighetsgrader. Mild depresjon, moderat depresjon eller alvorlig depresjon. Dette er avhengig av hvor mange symptomer og hvor stor funksjonssvikt du har.

Det finnes også en form for depresjon som heter dystymi. 

LIV: Det er en mer kronisk variant. Den skal ha vært lenge, minst to år sammenhengende. Uten at du har så alvorlige symptomer. Nesten som en melankoli. 

ELLING: Det viktig å huske på at depresjon kan oppleves svært forskjellig fra person til person. Det er en såkalt heterogen lidelse, altså at det er store individuelle variasjoner.

LIV: Det er jo folk som kan fungere veldig godt, og en plutselig onset av depressive symptomer og bli veldig syk. Mens for andre vil det utvikle seg mer gradvis, nesten slik at man kanskje ikke merker det så godt selv, men at det er mer omverdenen og dine nærmeste som ser det. Så det kan ta mange former og se veldig forskjellig ut.

ELLING: Det kan være mange årsaker til og veier inn i en depresjon, og ofte er det flere faktorer som spiller inn. Blant annet vet vi at enkelte har en medfødt sårbarhet, altså at noen er mer genetisk disponert for å bli deprimert enn andre.

LIV: Det ser vi ofte med mer alvorlige depresjoner, at det er en arvelighetsfaktor. Så kan det være utløsende faktorer som at det har skjedd noe i livet som er vanskelig. Det kan være samlivsbrudd eller konflikter på jobben, det kan være kronisk sykdom eller smerter og forskjellige typer utløsende faktorer som gjør at du havner i en depresjon.

ELLING: En annen ting Liv Engvik og andre behandlere er oppmerksomme på, er såkalte opprettholdende faktorer. At det som følge av en depresjon skjer noe mer varig med måten du oppfører deg og tenker på som kan bidra til å opprettholde problematikken.

LIV: For eksempel, når du har mindre glede og interesse for ting, så slutter du med ting du likte å holde på med. Kanskje trekker du deg tilbake sosialt og føler du er en belastning for andre. Du har tanker om at andre ikke liker deg og har lyst til å være sammen med deg, Og så blir dette en ond sirkel som bidrar til å forsterke tristheten og det å ha lite energi. Så er det slik at det er vanskelig å sette fingeren på én ting. At det er én årsak. det er det sjelden, det kan være flere ting. det er ikke alltid vi vet årsaken til at du ble deprimert.

ELLING: Hvis du får riktig behandling er det i de fleste tilfellene gode prognoser for å bli bra igjen etter en depresjon. Men for noen kan det bli langt mer alvorlig og langvarig.

LIV: Hos noen ser vi at det blir en enkeltstående episode, mens hos andre mer tilbakevendende, man får det igjen og igjen. Og så vet vi at noen ganger kan det være så alvorlig at pasienten har behov for en døgninnleggelse. Det kan være situasjoner hvor pasienten ikke lenger klarer å ta vare på seg selv eller er en fare for seg selv. Av og til kan lidelsen være livstruende, at pasienten tenker at de ikke ønsker å leve lenger. 

(MUSIKKOVERGANG)

TOVE: Funksjonsnivået mitt underveis i sykdomsperioden var forferdelig lavt. Ikke orket jeg å forholde meg til folk. Personlig hygiene ble bortprioritert. Jeg tror jeg gikk i samme joggebukse og fleecejakke i ett år. Tok det ikke engang av om kvelden og orket ikkke dusje. Likegyldig.

ELLING: I en ganske lang periode var det slik hverdagen var for 48 år gamle Tove, som i dag er bosatt i Trondheim. Hun hadde falt stadig lenger ned i et mørkt hull det var vanskelig å se hvordan hun skulle komme seg ut av.

TOVE: Jeg følte meg ikke lenger som et menneske, bare et vesen. Mista følelsesregisteret. Var ikke hverken glad, trist, sint, eller noen ting. Jeg var bare helt avflata og utilnærmelig, omtrent.

ELLING: Nedturen startet for nesten ti år siden. Da hadde hun i flere år slitt med fysiske helseplager som gjorde at hun falt ut av arbeidslivet. På samme tid gikk hun også gjennom et tøft samlivsbrudd, men hun var fast bestemt på å komme seg opp på hesten igjen og bygge en ny tilværelse for selv. 

TOVE: Jeg startet da på et studieløp som skulle bringe meg tilbake til jobb igjen. Jeg følte det var så mye på spill i forhold til å få fullført disse studiene.

ELLING: Da hun kom til nest siste semester ble presset stort i forbindelse med eksamen. Hele døgnet gikk med til lesing og skriving – og det ble mange søvnløse netter. Samtidig begynte de fysiske plagene å bli mer påtrengende igjen. Hun fikk både betennelse i en fot og smerter i nakken, men hun fullførte eksamenene før jul og så fram til å komme seg igjen i løpet av ferien. Det gikk ikke helt etter planen.

TOVE: De søvnløse nettene før eksamen fortsatte bare fordi man var både bekymret og hadde smerter…. Allmenntilstanden var ikke bra. 

ELLING: Tove kom inn i en ond sirkel med fysiske plager, søvnløshet og psykisk stress. Beskjeden fra legen var at de fysiske plagene kom til å bli langvarige, og hun ble så nedtrykt at hun etter hvert ble lagt inn i psykiatrien. Over en lengre periode fikk han prøvd det meste av behandling, også med medisiner, men hun ble likevel bare verre og verre. Behandlinga så ikke ut til å treffe, og hun følte heller ikke tilliten mellom henne og behandlerne var til stede. 

TOVE: Jeg tenkte at dette kommer jeg meg aldri ut av. Jeg hadde mistet funksjonene i livet, mistet rammene i livet. Jeg føler at jeg er hjelpetrengende og det jeg har bygd opp etter samlivsbruddet er borte. Og jeg er til byrde for mine gamle foreldre og systemet. Og… jeg ble rett og slett suicidal. Gjorde en tre-fire forsøk av ulik art. Lyktes ikke – heldigvis.

ELLING: Ved svært alvorlige tilfeller av depresjon, slik den Tove beskriver, eller når andre typer behandling ikke har effekt, finnes det alternativer. En av disse er ECT, elektrosjokkbehandling. 

LIV: Det som skjer når pasienter får ECT er at de legges i en kortvarig narkose. Og så fremkalles det kramper ved å sende elektrisk strøm gjennom hjernen. Og det kan jo høres ganske voldsomt og skummelt ut, men det brukes i større grad i dag, og vi vet at mange har god effekt av det, og vi er kommet såpass langt i dag at vi kan anbefale det der vi tenker det er hensiktsmessig. Det kan være forbigående bivirkninger som går på hukommelse og konsentrasjonsvansker, men de fleste kommer seg helt fint etter en slik type behandling, og vi ser at depresjonen letter.

ELLING: Likevel, det skal være svært alvorlig før man tar i bruk en slik behandling. De lettere formene for depresjon kan ofte gå over av seg selv, eller man kan søke hjelp i form av selvhjelp. Det kan også være lurt å oppsøke fastlegen for å få gode råd.

LIV: Men så er det når symptomene vedvarer, at det går utover livskvalitet og funksjon, at du ikke fungerer lenger og at du kanskje blir sykmeldt fra jobben din. Da er det noe med å gå til fastlegen for å få mer profesjonell hjelp. Da kan fastlegen være behjelpelig med å sende en henvisning til spesialisthelsetjenesten. 

ELLING: Etter å ha fått en henvisning, skjer behandlingen enten ved fysisk oppmøte på klinikken, eller gjennom oppfølging med en behandler på nett. Avhengig av alvorlighetsgrad, finnes det i dag mange typer behandlinger for depresjon – men det vanligste er samtaleterapi, også kalt psykoterapi.

LIV: Det er det som anbefales ved moderat til alvorlig depresjon, gjerne i kombinasjon med medikamentell behandling når det er hensiktsmessig. Medisiner alene er ikke nødvendigvis det som kan hjelpe deg. Men det kan gi deg et springbrett. Få opp litt energi, gjøre deg mer tilgjengelig for psykoterapi slik at du får bedre effekt av den.  

ELLING: Den formen for samtaleterapi som er mest brukt og best dokumentert, er det vi kaller kognitiv atferdsterapi. 

LIV: Der jobber man med å utfordre tanker og mye med å aktivisere seg selv, atferdsaktivering. Så har vi det som kalles interpersonlig terapi, det handler om å få hjelp til å håndtere mellommenneskelige problemer. Det å få til bedre kommunikasjon med andre. Så vet vi at korttids psykodynamisk terapi har vist god effekt for noen. Da er man opptatt av at psykiske problemer oppstår på grunn av vansker med å forstå eller håndtere vanskelige følelser som oppstår i relasjon til andre. Så det handler om å bygge opp evnen til å tåle å stå i følelser i stedet for å undertrykke, unngå eller utagere følelsene sine. 

ELLING: Behandlingsformen metakognitiv terapi er også en type behandling som har vist svært positive resultater. Der er man ikke så opptatt av selve innholdet i tankene, men mer hvordan man forholder seg til tankene.

LIV: Hva gjør du når du får negative tanker? Lar du de være, lar du de passere, eller har du en tendens til å dvele ved dem? Og da ser vi ofte at deprimerte har en tendens til det siste, man har en tendens til å gruble. Så den terapiformen vil hjelpe pasienter med å slutte med det, å ikke bruke så mye tid på depressiv grubling. Fordi man ser at de blir mer triste av det. Fordi man har et fokus på det som kanskje er vanskelig i livet. 

ELLING: For Tove, som var inne i en dyp klinisk depresjon, hadde behandlinga nådd ei blindgate. Hun bodde nå hjemme hos foreldrene, og de skjønte at noe måtte gjøres. De måtte prøve noe nytt et annet sted enn på hjemplassen.

TOVE: Mine pårørende måtte gjøre et valg for meg. At de tok ansvar. De tok med meg med på flyet til Trondheim, med søstra mi som base. Og ut fra det startet et forsøk på å stake ut en ny kurs.

ELLING: I Trondheim fikk hun bo hos søsteren og familien for en periode mens de forsøkte å hjelpe henne med å få behandling. Hun meldte flytting og endte etterhvert opp med akuttpsykiatrisk behandling og oppfølging på Nidaros DPS ved St. Olavs hospital.

TOVE: Jeg følte meg rett og slett trygg og veldig godt ivaretatt. De startet med å plukke av meg medisinen. 

ELLING: Behandlerne valgte å prøve ut en alternativ medisin som ikke lenger markedsføres i Norge, men som Tove fikk godkjenningsfritak for å bruke. Det ga resultater. Etter litt tid begynte det å løsne.

TOVE: Og den dagen jeg satt  på stua på DPS-en og følte at tåken jeg hadde hatt i hodet i månedsvis letta. Det var fantastisk. Det ble ei åpning der da for den øvrige behandlingen som aldri har vært tilstede før. Jeg responderte godt på både samtalene og aktivitetene… og… ja.

ELLING: Tove hadde endelig fått ei behandling som fungerte for henne, og som fikk henne ut av det verste mørket. Det løsnet til slutt. 

Det er stor forskjell fra person til person hvordan man responderer på ulike typer behandling. Men noe som bør være på plass for å oppnå god effekt, er en god kjemi og tillit mellom behandler og pasient.

LIV: Til grunn for en hver behandling – og det gjelder ikke bare depresjon – så må det være en god allianse og en god relasjon mellom terapeut og pasient. Og det vet vi fra terapiforskningen også at det er avgjørende for å få god effekt av behandling. Og det handler om at pasienter trenger å oppleve terapeuten sin som ekte, genuin, empatisk, varm. Og det å ha tillitt til behandleren sin, å ha tro på at behandler vil deg vel og at behandler kan hjelpe deg – ikke minst. Det å jobbe for å få en god relasjon som utgangspunkt for å drive endringsarbeid, det er veldig viktig.

ELLING: Det er ikke alltid så lett å prate om depresjon eller vite hvordan man skal gå fram for å hjelpe hvis man ser at dem sliter. 

LIV: Og ofte er det sånn at det kan være vanskelig å snakke om sånne type tema, ikke sant, fordi det oppleves som veldig privat. Folk som er deprimerte viser det ikke nødvendigvis utad heller, man kan ha på seg en sosial maske og fungere tilsynelatende ganske bra, mens situasjonen er en annen innenfor husets fire vegger. Hvor man kan være veldig sliter og gråte, for eksempel. Isolere seg. Så der kan man se en annen side da. Men jeg tror at økt åpenhet og det å kunne snakke om det er veldig bra. Og det gjør jo også at stigmaet rundt depresjon og psykiske lidelser generelt blir mindre da. Altså… det blir mindre tabu å snakke om det. Og så tenker jeg også at når det gjelder deprimerte så er det ikke bare det å snakke om det heller, men å invitere med, ikke sant. For de har ofte problemer med initiativ og tror at andre ikke har lyst til å være sammen med seg. Så det å invitere med på aktiviteter, det å gå en tur eller gjøre noe hyggelig sammen, det kan gjøre veldig mye.

ELLING: Det er tøft å ha en depresjon for den den gjelder, men det kan også påvirke livet til de som står personen nærmest. Det å stå på sidelinja og se at noen du er glad i strever, men kanskje ikke vet helt hva du kan bidra med. Liv Engvik er klar på at det er viktig å søke hjelp slik at ikke alt ansvaret legges på de nærmeste. 

LIV: Så jeg tenker at det er viktig å si noe om at pårørende må få lov å være pårørende. At man ikke skal være behandler i alle fall. At man skal få lov å være mamma og pappa eller søsken eller kompis eller hvilken rolle du har som pårørende da. Og at det er profesjonelle  helsearbeidere som skal ta seg av selve behandlingen. Og så tenker jeg også at det er viktig å anerkjenne at pårørende kan også ha behov, ikke sant? Kanskje har man behov for avlastning eller behandling selv, fordi det er såpass tøft å stå i over tid. Og at det er helt normalt.

ELLING: For Tove har livet tatt en positiv vending etter at terapien begynte å ha effekt. Fra å ha vært nede i en svært mørk dal, ser hun nå igjen positivt på tilværelsen.

TOVE: Det har resultert i at jeg i dag er ute av behandling, jeg fungerer helt på egen hånd og ivaretar både min egen helse, min egen tilværelse praktisk og økonomisk og styrer meg selv og min egen hverdag som hvilken som helst andre.

LIV: Likevel – hun har vært gjennom mye, både psykisk og fysisk. Tove har prøvd å komme seg ut i jobb gjennom arbeidstrening, men har innsett at hun akkurat nå har nok med å ta vare på helsa og prøve å leve et så normalt liv som mulig igjen.

TOVE: Det ble konkludert med at så lenge jeg får fokusert på å ivareta min egen tilværelse på det grunnleggende, så er det nok. Da fungerer ting. Og det fungerer bra. Siden behandlingen fungerte og det har løsnet, så har jeg klart å tilegne meg verktøyene jeg har blitt gitt under behandlingen. Som ruster meg til å takle disse nedturene som eventuelt dukker opp ellers i livet. Så… nå har jeg vel det egentlig bedre med meg selv enn jeg noen gang har hatt det.

ELLING: Du har hørt på Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital, i samarbeid med NTNU.

Denne episoden er produsert av meg – Elling Finnanger Snøfugl – Nils Lian og Kirsten McDonagh.

Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.

Tusen takk til Liv Engvik, men ikke minst til Tove som modig stilte opp og delte sin historie.

Har du lyst til å gi oss tilbakemelding, eller kanskje du har tips til tema vi kan lage noe på? Send en e-post til diagnose alfakrøll stolav dot n-o.

Abonner på Diagnose der du lytter til podkast, og følg St. Olavs hospital på Facebook og Instagram.

Vi høres.