ISABELL: Før var det helt forferdelig, livet mitt var helt forferdelig. Det var bare kaos. Og jeg var fanget i et økonomisk styr som jeg ikke så verken ende eller begynnelse på. Fordi jeg hadde null kontroll på alt.

ELLING: Det finnes få psykiske lidelser som er like komplekse og potensielt ødeleggende. For utenforstående kan det være svært vanskelig å forholde seg til det som kan oppfattes som en orkan av uregulerte følelser og utbrudd. Ofte vet verken familie eller venner hvordan de skal hjelpe eller ta vare på disse menneskene.

Men hva ligger egentlig bak diagnosen, hva skjer i hodet og hvordan kan de få hjelp?

Jeg heter Elling Finnanger Snøfugl, og denne episoden av Diagnose skal handle om emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse – eller borderline. 

MARIANNE: Har du borderline personlighetsforstyrrelse eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, kan det gå fra null til hundre på null sekund. Du vil oppleve manglende selvkontroll og mangel på impulskontroll. 

ELLING: Marianne Moen er psykiatrisk sykepleier ved enhet for gruppebehandling på Nidaros DPS ved St. Olavs hospital. Der er hun gruppeleder og individualterapeut for pasienter som har borderline. 

I Norge regner vi med at 1-3 prosent av befolkningen har denne utfordringen, og det er like mange kvinner som menn. Likevel er det stor overvekt av kvinner som søker hjelp eller som får fastsatt diagnosen.

MARIANNE: De mennene vi har hatt, sier at 95 % av dem har vært til sinnemestring tidligere. Og det er fordi uttrykket er så forskjellig. Jeg tenker at utfordringene i bunn er likedan, men en mann med impulsiv atferd, sint og rasende, er mye mer truende enn en dame i samme situasjon. Og at det er lett å tenke at det er sinne som er utfordringen, og at det ikke er en del av den emosjonelle ustabiliteten. 

ELLING: Uttrykket personlighetsforstyrrelser brukes om en rekke psykiske lidelser som er preget av oppførsel og tanker som er annerledes enn hos de fleste andre i den kulturen og det samfunnet man lever i.

Borderline er en av de vanligste av disse. Den kjennetegnes blant annet ved at det er vanskelig å ha en stabil opplevelse av seg selv og hvem man er. Relasjoner til andre mennesker er ustabile, og man har nedsatt evne til å regulere følelser, som ofte kommer ut av kontroll.

MARIANNE: Det er mye svingninger i humøret. Elsk det ene øyeblikket og hat det neste. Du kan ha mange planer det ene øyeblikket, det neste har du det ikke. Det er beskrivelsen i alle situasjoner og relasjoner man er i, at det svinger veldig fort. Og samtidig kan man ha veldig dårlig tro på seg selv og sitte med en tomhetsfølelse, at en ikke har noen verdi.

ELLING: En av de sterkeste kjennetegnene på borderline er mangelen på impulskontroll. Det kan i verste fall få alvorlige konsekvenser. 

MARIANNE: Man kan jo strekke det så langt at det er selvmordsforsøk og alvorlig selvskading. Truing. Og tar sinnet over har man ikke selvkontroll heller, som gjør at man regulerer seg ned, slik at man ikke virker så skremmende og truende for andre.

ELLING: En annen fremtredende faktor er forlatthetsfølelsen. Det kan vise seg ved at man anstrenger seg desperat for å unngå en reell eller innbilt fare for å bli forlatt.

MARIANNE: Det kan være at du flytter til en ny plass, begynner på en ny skole eller jobb. De nye kollegaene eller medelevene ønsker å bli kjent med deg, men frykten for å bli forlatt gjør at du ikke slipper noen inn på deg. Du vil gå glipp av mange gode relasjoner. Eller at man klamrer seg til noen som er i livet sitt, at man blir tiggende og truende og også sier at jeg vil ta livet av meg hvis du ikke er hos meg.

ELLING: Alle disse tingene gjør det naturlig nok svært vanskelig å fungere i en normal hverdag. Det er ikke uvanlig at de med borderline ramler ut av både skole og jobb.

MARIANNE: De mister mange relasjoner. Ofte er familien utslitt fordi de er med på disse svingningene pasientene har. Også kjærestene trekker seg unna fordi det skal noe til å leve med en som svinger sånn i humøret hele tiden, elsk-hat-forhold og sånne ting. Så de mister veldig mange relasjoner. Venner for kort tid, i det ene øyeblikket er du verdens beste, og i det neste så hater jeg deg.

ELLING: Det å belønne seg selv, men også å straffe seg selv for å håndtere svingningene, er vanlig hos pasienter med borderline. Når man samtidig ikke evner å tenke konsekvenser av handlingene sine, kan det by på store utfordringer. 

 

MARIANNE: For å prøve å håndtere seg selv tenker de at “nå fortjener jeg”, og så bruker de penger over evne. Så blir man sittende med skjegget fullt av postkasser etterpå, fordi man bruker mer enn man har og kommer i økonomiske vansker på grunn av det. Men også det å ha en verdi og få en øyeblikkelig tilfredsstillelse, det kan være rusmisbruk, det å ruse seg kan gi en tilfredsstillelse. Men også det å nekte seg mat eller overspise. Eller å ha tilfeldige sexpartnere. Det er jo denne potensielle faren for eget liv og helse. 

(MUSIKKOVERGANG)

ISABELL: Jeg var veldig ustadig i oppførselen, behandlet meg selv med overstadig pengebruk, kjørte mye for fort med bil. Jeg hadde veldig risikable seksuelle kontakter og sånne ting. Og det er mange av disse tingene som kjennetegner borderline.

ELLING: Isabell er 32 år gammel og har borderline. I dag bor hun i Trondheim sammen med samboer og to av sine tre barn. Hun har fast jobb og et relativt normalt liv med faste rammer. Men sånn har det ikke alltid vært. Før hun fikk hjelp var livet alt annet enn normalt.

ISABELL: Hadde det egentlig veldig vondt hele tiden. Men jeg skjønte ikke selv hvordan jeg skulle regulere meg ned, og skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg opp igjen da jeg var langt nede. Og det endte med diverse innleggelser og usunne kjærlighetsforhold og usunne forhold til menneskene rundt meg. Jeg kuttet ut folk fordi jeg ikke tålte å bli snakket til på forskjellige måter. Det var veldig trasig å leve med den diagnosen uten behandling, det synes jeg.

ELLING: Noe av det Isabell har opplevd som det verste med borderline, er de enorme svingningene i humøret, at det kan gå fra null til hundre på ett sekund.

ISABELL: Du kan våkne opp om morgenen og bilene kjører for fort forbi på gata utenfor, og da blir du sur for det. Og det er hundre prosent. Du er sur for det, også er det så vanskelig å regulere seg ned igjen. Det er sånne små ting som gjør utslaget for alt. Og når du først har blitt sur tar det så lang tid å regulere seg ned igjen at du ender med å være sur hele dagen og hele dagen blir ødelagt. Neste dag er det noe nytt som slår ut, så det er null til hundre, ja.

ELLING: Å forholde seg til andre mennesker når man er i en sånn voldsom emosjonell karusell, er naturlig nok krevende.

ISABELL: Det er veldig vanskelig. Det er vanskelig å forholde seg til andre folks følelser. Det er vanskelig å forholde seg til andre folk sine reaksjoner. Du blir veldig påvirket. Du blir veldig påvirket av omgivelsene. Så hvis folk er lei seg blir du lei deg. Hvis folk er glad blir du overstadig glad. Og hvis folk er sure blir du overstadig sur selv. Det er veldig lett å bli påvirket.

ELLING: I barndommen tenkte hun ikke noe særlig over at hun skilte seg ut fra andre barn, utover at hun var veldig sta og hadde sterke meninger. Men ettersom hun ble eldre ble det mer tydelig at hun hadde problemer som andre ungdommer ikke hadde.

ISABELL: Ungdomstiden var veldig trøblete. Der hadde jeg noen selvskadingsperioder hvor jeg kutta meg og var veldig veldig utafor. Jeg følte ikke at jeg klarte å knytte meg til andre ungdommer sånn som andre gjorde.

ELLING: På det tidspunktet tenkte hun likevel ikke at det var noe som var spesielt galt med henne, hun klarte i alle fall ikke å sette fingeren på hva det var, og i alle fall ikke at hun kunne ha en psykisk sykdom. 

ISABELL: Det var liksom bare livet og kjærlighet og kjærlighetssorg og fester og det var skolen og prøver og folk generelt. Jeg synes bare det var mye. Og så klarte jeg ikke å takle det på samme måte som alle andre da.

ELLING: Det er veldig vanlig at problematikken dukker opp i ungdomsårene. Men det er likevel få som får fastsatt diagnosen allerede da. 

MARIANNE: Vi setter ikke diagnoser på ungdommer. Vi vet at ungdommer har pubertet og emosjonelle svingninger, det er en del av det å være ungdom. De fleste får diagnosen satt en gang mellom 18 og 25 år.

ELLING: Årsaken til at noen utvikler eller har borderline kan vi ikke si med sikkerhet, men mange som søker hjelp har en historie med traumer, overgrep og omsorgssvikt i barndommen, faktisk så mange som 50 prosent. Mange forskere mener også at borderline er nært beslektet med PTSD – post-traumatisk stresslidelse.

MARIANNE: I denne sammenhengen er det å være utsatt for traume, for eksempel å miste noen ganske tidlig i livet, noen som har stor betydning. Det kan også være seksuelle overgrep og juling – fra tidlig alder og opp gjennom hele oppveksten. Slik at man selv lager en historie for å tåle det. Mange med forskjellig typer traumer har utfordringer med dette. Det kan være at man må ta over ansvaret for foreldrene dine som barn. Fordi de ikke tar det selv.

ELLING: Miljø kan altså være en utløsende faktor, men det er også grunn til å tro at det kan være genetikk inne i bildet, altså at en personlighetsforstyrrelse som borderline kan være arvelig.  

MARIANNE: Det er en kombinasjon av biologiske og psykososiale årsaker. Oppvekstvilkår har jo litt å si. Vi sier at vi er født med en sårbarhet. Alle er født med sårbarheter, også spørs det jo hva som trigges. Hvis en av oss hadde hatt en sårbarhet for denne problematikken, så ville kanskje en ha blitt dårlig fordi vi har hatt dårlige oppvekstvilkår, mens den andre som hadde hatt den samme sårbarheten men hadde hatt en trygg oppvekst, ville det kanskje ikke slått ut fordi en har blitt validert – har blitt møtt og forstått.

(MUSIKKOVERGANG)

ISABELL: Jeg tenker at dette har ligget ganske latent hos meg fra ungdomstiden. Jeg har en del psykiske helseproblemer i familien som jeg kan kjenne meg igjen i. Ikke ting jeg kjente meg igjen i da jeg var ung, men som jeg har kjent igjen i ettertid. Så jeg føler jeg har vært mer utsatt der. Jeg har ikke noen fæle opplevelser i barndommen som jeg kan pinpointe at sånn-og-sånn har det vært, men selve diagnosen føler jeg også er traumeutløst i voksen alder.

ELLING: I midten av 20-åra, da Isabell bodde i Alta i Finnmark, mista hun nemlig sitt andre barn under fødsel.

ISABELL: Og da følte jeg at, det var den knekken som gjorde at hele borderlinepersonligheten ble utløst. Den kom dundrende på som et tog etter det.

ELLING: Kanskje var det en kombinasjon av arv, sårbarhet og traume som utløste diagnosen og gjorde at livet til Isabell raskt gikk i nedoverbakke. Det er vanskelig å si, men til slutt gikk det i alle fall så langt at hun selv skjønte at hun måtte gjøre noe. 

ISABELL: Jeg har absolutt et lavpunkt der jeg virkelig forsto at jeg ikke handler som andre mennesker og jeg handler ikke slik jeg burde. Jeg havnet i et kjærlighetsforhold med en person som ruset seg. Og jeg så etter hvert at jeg hadde mange av de samme reaksjonsmønstrene som han da han rusa seg, uten at jeg var rusa selv. Og da tenkte jeg “det må jo være noe galt med meg, det må være noe som ligger hos meg som også er ubehandlet”. Fordi jeg ble trigget på samme måte som en ruset person. Og da følte jeg at det var liksom punktet der jeg søkte behandling selv.

ELLING: Det skulle gå ei god stund før Isabell fikk ei varig bedring. Hun hadde ikke noen god kjemi med den første psykologen hun kom i kontakt med gjennom fastlegen. 

ISABELL: Det var angstdempende og beroligende medisiner og samtaleterapi, men kombinasjonen funket ikke i det hele tatt for meg.

ELLING: Behandling med medisiner for personlighetsforstyrrelser i seg selv har liten verdi, foruten å dempe andre psykiske lidelser som ofte forekommer samtidig, som angst og depresjon. For Isabell ble tiden som fulgte fylt med en rekke innleggelser. Det var inn og ut av døgnbehandling ved distriktspsykiatrisk senter. Selv om hun nå hadde fått riktig diagnose, hadde hun ikke tilstrekkelig med verktøy for å mestre den tiden da hun var overlatt til seg selv. Snart skulle hun derimot få nyss om et annet behandlingstilbud i en annen del av landet, som skulle vise seg å være akkurat det hun trengte.

MARIANNE: Når det blir henvist pasienter til oss så går vi gjennom kriteriene for borderline personlighetsforstyrrelse for å se hvor mange av de kriteriene man kjenner seg igjen i. Nå er det sånn at det er ni kriterier, og han må skåre på minimum fem for å få diagnosen.

ELLING: I all hovedsak går behandlingen av personlighetsforstyrrelser, som borderline, ut på å gi pasientene mentale verktøy for å prøve å opprette en bedre sosial fungering og tilpasning – både i møte med andre mennesker og samfunnet generelt. Dette gjøres oftest ved hjelp av samtalebehandling over tid, i grupper eller individuelt. 

MARIANNE: De mest kjente behandlingsformene for borderline eller emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er dialektisk atferdsterapi, det er mentaliseringsbasert terapi og det er  skjematerapi.

ELLING: Mentaliseringsbasert terapi og dialektisk atferdsterapi går ut på å hjelpe pasientene til å forstå seg selv og andre bedre. Skjematerapi handler om å endre negative livsmønstre som har utspring i barndommen. En fjerde dokumentert behandlingstype som også tilbys i Norge, og som er sammensatt av flere terapiformer, er STEPPS. Det er det Marianne Moen ved Nidaros DPS jobber med.

MARIANNE: STEPPS er et behandlingsprogram for emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse eller mennesker som har emosjonelle svingninger som utfordringer. Det må være utfordringen din. Om du har diagnosen eller ikke, er ikke det mest avgjørende hos oss. 

Det er et kursprogram i gruppe for 8-10 deltakere. Vi jobber med erfaringer med egen sårbarhet og bli kjent med egen sårbarhet. Vi jobber med ferdigheter og lærer nye mønster å håndtere hverdagslivet på, som medfører bedre livskvalitet og mindre trøbbel med relasjoner.

ELLING: STEPPS skiller seg litt ut fra andre behandlingsformer fordi det jobbes tett opp mot pasientenes nettverk, som familie og nære venner. Støttepersoner.

MARIANNE: Det har god effekt. De har hele tiden noen i nærområdet som de kan spille ut på. Og det får integrert ferdighetene bedre enn om du har et kurs der du ikke har noen støttepersoner.

ELLING: I det 20 uker lange kurset deler de erfaringer og historier med alle i gruppa.

MARIANNE: Man må tørre å ta det i gruppen. Hjelpe på å utfordre dysfunksjonelle tanker. Se på ting med nye øyne.

(MUSIKKOVERGANG)

ELLING: Det var nettopp dit, på STEPPS-behandlinga ved Nidaros DPS, at Isabell endte opp. Hun la livet i Alta bak seg og flyttet til Trondheim. Forventningene var høye, men starten ble tøff.

ISABELL: Etter den første dagen på STEPPS så tenkte jeg at… når den dagen var over var jeg bare dritsliten og giddalaus og hadde egentlig ikke lyst til å fortsette. Jeg fikk en kjempestor perm med ark, og tenkte “hallo, hvordan skal vi komme oss gjennom dette på 20 uker, liksom?”.

ELLING: Men så – i den andre uka fikk hun seg en vekker. Da skulle pasientene skåre seg selv og sine symptomer ved hjelp av et skjema – på en på en skala fra 1 til 5.

ISABELL: Jeg har nok aldri følt meg mer truffet i hele mitt liv. Jeg fikk gåsehud.

ELLING: Videre fikk de verktøy som lærte dem å bli bevisst på trinnene, hvordan de følte seg på trinn 1, 2, 3, 4 og 5.

ISABELL: Man blir veldig bevisst da. Man lærer seg bevisstheten på hvordan hjernen fungerer. Og så fikk vi flere forskjellige verktøy for å distansere, observere ting. Vi fikk forslag på avslapningsøvelser. Vi hadde mye avslapningsøvelser i behandling. Og vi lære å kommunisere med de vi kaller forsterkingsteamet vårt, som er de nærmeste vi har. Vi lærte oss å kjenne igjen følelser, at følelser er ikke negative, at man har rett til å ha alle følelser og alle følelser er greie å ha. Det var litt oppvekker, for jeg hadde en formening om at følelser var veldig negativt. Det var greit å forholde seg rolig og sånn, men viste man for mye følelser og sånn så var det veldig negativt.

ELLING: Målet er at det som utløser de voldsomme følelsene ikke skal ta så stor plass at det eksploderer. Ved hjelp av de teknikkene Isabell har lært gjennom STEPPS, klarer hun nå å reagere helt annerledes enn hun gjorde før.

ISABELL: Jeg føler ikke at jeg kommer i slike situasjoner i dag. Jeg gjør ikke det. Den situasjonen der jeg kunne våkne og én ting kunne velte hele lasset fra morgenen av, det skjer ikke lenger. Innholdet i STEPPS-permen er så innarbeidet i hodet. 

Samboeren min er veldig glad i dette eksempelet da. Tidligere så kunne jeg være sint på han når han kom hjem fra jobb fordi han var fire minutter for sent hjem, og han ble anklaget for utroskap og for å ha kjøpt seg ny bil bak ryggen min og i det hele tatt. For jeg hadde jaget meg opp så mye i hodet selv, og så kommer han senere hjem enn vanlig, og det var liksom det som fikk lasset til å bikke over. Men nå synes jeg egentlig det er litt deilig hvis han kommer igjen senere, for da har jeg mer tid for meg selv (latter). Man får et annet synspunkt på verden.

ELLING: En kombinasjon av vellykket behandling, et trygt nettverk av familie som har stilt opp, og ikke minst god og tett oppfølging fra Nav, har gjort at Isabell nå er tilbake i jobb. Hun har samboer, barn og bil og lever et liv hun aldri trodde hun kom til å oppleve. 

ISABELL: Før var det helt forferdelig. Livet mitt var helt forferdelig. Det var bare kaos og jeg var fanget i et økonomisk styr som jeg ikke så verken enden eller begynnelsen på,

Men nå så er livet så perfekt som det kan bli. Og det sier jeg litt gråtkvalt, for jeg kunne aldri ha forestilt meg at det skulle bli så bra som det er nå.

ELLING: Det er mange som søker hjelp for å klare å håndtere det å ha en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, og ulike behandlingsformer passer for ulike pasienter. 

MARIANNE: Hvis du kjenner deg igjen i noen av symptomene som beskriver denne problematikken: ta kontakt med fastlegen. Få henvisning til den behandlingsformen som du tror passer for deg.

ELLING: Marianne Moen legger ikke skjul på at hun synes det er givende å jobbe med denne pasientgruppen.

MARIANNE: Jeg synes det er helt fantastisk å jobbe med denne typen utfordringer, for det er så fine folk som har fornektet seg selv å ha det bra i så mange år. Det skal så lite til etter hvert for å glede dem. De blir så glade når de klarer å håndtere små deler av livet selv. Det å hjelpe noen ut i en mer hensiktsmessig hverdag, at de klarer å ta tilbake funksjonsnivåene sine, få nye gode relasjoner, ta tilbake gamle relasjoner, komme seg videre – det er helt fantastisk å se. Jeg tenker på stigmatiseringen som er av denne problematikken i utgangspunktet, som man kan hjelpe å motbevise da. For det finnes behandling og de kan få det bra i livet sitt.

ELLING: Etter at Isabell fullførte behandlingen har hun flere ganger vært tilbake i andre pågående gruppebehandlinger i STEPPS for å fortelle sin historie og være en motivator. Det har vært viktig for henne også.

ISABELL: Håper jeg kan være en inspirasjon. Jeg skulle gjerne sett noen som meg når jeg begynte. Som kunne være håpet i enden av tunnelen da, “se det har funket for meg” liksom. For før jeg begynte å behandling så ikke for meg at jeg skulle fylle 30.

ELLING: Isabell tok et valg om å være åpen om historien sin og diagnosen, rett og slett fordi hun ikke ønsker at andre skal slite så lenge som hun selv gjorde.

ISABELL: Jeg følte det at… Hvis jeg skulle gjøre noe for den ubehandlede versjonen av meg selv, så hadde det vært dette. Og jeg tenker at det er mange andre der ute som er ubehandlet med denne diagnosen. Og hvis jeg kan nå ut til noen av dem – hvis jeg kan nå ut til én av dem, så har jeg gjort noe fint.

Denne episoden ble produsert av meg – Elling Finnanger Snøfugl, Nils Lian og Kirsten McDonagh. Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.

Tusen hjertelig takk til Isabell som delte sin historie og til Marianne Moen ved Nidaros DPS for god innsikt. Hvis du kjenner deg igjen i det som er beskrevet i denne episoden og trenger hjelp, ikke nøl med å kontakte fastlegen. 

Liker du Diagnose og vil vite når neste episode kommer må du gjerne følge St. Olavs hospital på Facebook eller Instagram. Du finner Diagnose der du lytter til podkast, og besøker du oss på stolav dot n-o skråstrek diagnose finner du også alle de tidligere episodene vi har laga.

Vi høres.