LENE: Når jeg er hypoman så finner jeg en ting som fenger meg. Og da betyr det alt. Og alt annet enn det jeg blir oppslukt i er veldig irriterende å bruke tid på. Jeg kan ikke bruke tid på å spise når jeg har funnet løsningen på å redde verden, liksom.

ELLING: Forestill deg at du har et liv der du hele tiden svinger mellom å være på toppen av verden og det å ligge fullstendig utslått i senga med depressive tanker. For mennesker med bipolar lidelse er dette normalen. Men hvordan er det å leve med en diagnose som i såpass stor grad styrer livet ditt og kanskje til og med gjør det vanskelig å leve? Og finnes det en måte å få det under kontroll på? Jeg heter Elling Finnanger Snøfugl, og nettopp det skal du høre mer om i denne episoden av Diagnose.

KRISTIN: Bipolar lidelse er det vi tidligere kalte manisk depressiv lidelse. Det er en kronisk psykisk lidelse som i perioder fører til unormalt store svingninger i både stemningsleie, humør, aktivitet og energinivå.

ELLING: Kristin Trønnes Svee er psykologspesialist og jobber med utredning, behandling og opplæring av pasienter på Bipolarklinikken ved St. Olavs hospital. 

KRISTIN: Det å ha bipolar lidelse er som ha tre utgaver av seg selv. De friske periodene pleier vi å kalle eutymi, et gresk ord som betyr “godt sinn”. Også svinger det mellom oppstemte og nedstemte perioder.

ELLING: Disse oppstemte periodene kalles mani eller hypomani, mens de nedstemte periodene omtales som depresjon. Når vi snakker om bipolar lidelse, er det vanlig å skille mellom de som har bipolar lidelse type 1 og type 2. 

KRISTIN: Type 1 er den som har manier, mens type 2 er det som har hypomanier. Forskjellen på en mani og en hypomani er ikke hva slags type symptomer det er, begge har økt energi, økt aktivitet. Men hypomaniene ved bipolar lidelse type 2 fører ikke nødvendigvis til svikt i funksjon. Mens det ved en mani vil være tydelig for omgivelsene at nå er personen annerledes enn den pleier å være. Og det vil også føre til konsekvenser økonomisk, sosialt, på arbeid og så videre. 

ELLING: Felles for type 1 og type 2  er at de også har perioder med depresjoner. De kan være ganske like for begge typene, men noen forskjeller er det, og særlig når det kommer til lengden.

KRISTIN: I snitt vil depresjon ved bipolar type 1 ha en varighet på 6 måneder, kanskje inntil ett år, mens ved type 2 kan det vare fra noen uker til noen måneder.

ELLING: Det å ha bipolar lidelse, er vanligere enn det man kanskje skulle tro. Det er ikke en sjelden sykdom, egentlig. Vi regner med at omtrent én prosent har type 1 og 2-3 prosent har type 2 i Norge, og det er ingen kjønnsforskjeller. 

KRISTIN:  Og bipolar lidelse kan utvikles når som helst, egentlig, men oftest før 35 år, og det er størst risiko mellom 15 og 25 år.

ELLING: Men hvordan er det egentlig å leve med bipolar lidelse? Hvordan utspiller disse periodene seg? 

KRISTIN: Hvis man tenker på mani og hypomani, preges disse av mer energi og aktivitet på alle områder. Man kan merke det med tanke på jobb, skole og sosialt. Man kan være mer sosial enn vanlig, ha mer selvtillit og optimisme, blir gjerne mer impulsiv og tenker hurtigere. Har masse idéer og prosjekter som det kanskje ikke blir noe av. Men samtidig kan man være irritabel og utålmodig, bruke mer penger enn vanlig og ta mer sjanser. Man kan ha problemer med å sove, det er ganske vanlig. At man sover litt kortere enn man vanligvis gjør, men at man likevel er uthvilt når man våkner.

ELLING: En depresjon, derimot, preges mer av lite energi og mangel på glede, man kjenner på likegyldighet og at ting føles meningsløst. 

KRISTIN: Kanskje mer dét, enn man er nedstemt og fortvilet. Da kan man få økt søvnbehov. Mer tretthet, kan ha lyst til å sove på dagen. Man kan også bli mer irritabel da, men mer sånn at man ønsker å være i fred. Det som også er litt spesielt ved bipolar depresjon er at man kan ha en del fysiske plager. Hodepine, svimmelhet, muskelplager og leddverk. Som kanskje ikke så kjent ved det man kaller en depresjon. 

MUSIKKOVERGANG

LENE: Hypomani for meg er veldig intenst. Jeg er alltid på da. Og når jeg er hypoman så finner jeg noe som fenger meg og da betyr det alt. Resten av verden bare forsvinner og jeg klarer ikke å fokusere på noe annet.

ELLING: Lene Sandvik Torgersen er 31 år. Hun bor i Trondheim med mann og barn, og har bipolar lidelse. Når hun er inne i en periode med hypomani, er det veldig lite annet som betyr noe. I starten føles det godt, hun har mye overskudd og får ting gjort. Men etter den første perioden, blir det adskillig mer slitsomt.

LENE: Altså: tankene mine går så fort at jeg ikke klarer å henge på. Og det virker som om hele verden går i sakte film og ingen klarer å henge på mitt tempo. Og det er veldig frustrerende. Og alt annet enn det jeg blir oppslukt i er veldig irriterende å bruke tid på.

ELLING: Lene husker særlig én episode som godt beskriver hvordan hun kan være når det står på som verst og det ensidige fokuset tar overhånd.

LENE: Det var en gang – da var det bare at jeg fikk sånn bakedillen. Bakte og bakte og bakte og var helt besatt av det. Klarte ikke å tenke på noe annet enn baking i det hele tatt. Og så hadde jeg baket full de to fryserene vi hadde. Og så kommer mannen min hjem fra jobb og da er jeg på vei ut døra, fordi vi måtte kjøpe en ny fryser.

Jeg følte ikke at livet mitt kunne komme noe videre uten den fryseren akkurat der og da, for jeg måtte bake. Og så sier han: Ok – nå setter vi oss ned og puster litt. Så kommer vi frem til at hvis jeg fortsatt ser behov for den fryseren om 3-4 dager, så kan vi diskutere det.

ELLING: For på et eller annet tidspunkt sier det stopp. For Lene skjer det som oftest rett og slett fordi grunnleggende behov som søvn, mat og dusjing blir satt til side. 

LENE: Og når det blir prioritert bort over tid, så går man på en smell, da i form av en depresjon. Så for meg kommer det stort selv alltid en depresjon etter en hypomani og det har jeg sett at det er veldig vanlig da.

ELLING: Den depresjonen Lene opplever, er mye mer enn at man blir trist og lei seg.   

LENE: Det det starter med til meg er at kroppen blir veldig tung. Det føles helt umulig å gjøre noe og jeg er helt tom for energi. Og den lille energien jeg har, bruker jeg på å ta på meg en maske. Som gjør at det omverdenen ser er at jeg smiler, drar på butikken, drar og treffer venner. Men det omverden ikke ser er at den energien jeg bruker på den masken, gjør at når jeg kommer hjem, kollapser jeg på sofaen. Det er som om batteriet er tomt, og det hjelper ikke å plugge i laderen fordi noen har stengt av strømmen.

LENE LESER ET DIKT:

ELLING: Dette diktet skrev Lene da hun var 16 år gammel og gikk på videregående skole. Da læreren leste det, ble hun sendt til helsesøster for samtale med en gang. Hun var midt inne i en depressiv periode og skrev bare det hun følte. Hun visste ikke da at hun hadde bipolar lidelse, men i etterkant ser hun at det var da de typiske symptomene ble mer fremtredende. 

LENE: De årene jeg hadde på videregående, da føler jeg at jeg svingte mellom depresjon og hypomani hele tiden, egentlig. Da ble det tydelig at jeg hadde en bipolar lidelse, slik at det svingte mye og jeg hadde få stabile perioder. De årene var veldig slitsomme. 

ELLING: Det skulle ta enda et par år til før hun fikk skikkelig hjelp, men de psykiske problemene hadde hun hatt lenge.

LENE: Jeg har jo slitt siden barnehagealder, egentlig. Har alltid hatt den angsten og vært veldig usikker. Det har jo også med å gjøre at jeg hadde en barndom som ikke var så god. Men de ordentlige psykiske problemene startet ikke før i tenårene. Det startet med selvskading. Da det ble for mange psykiske problemer til å dytte det bort, begynte jeg å kutte meg, jeg kuttet bort problemene.

ELLING: Selv om hun brukte mye energi på å skjule det, så ble det etter hvert oppdaget av ei venninne, som ble svært bekymra for henne. Hun så sårene og sa fra til læreren de hadde på ungdomsskolen.

LENE: Så han tok meg ut av timen og spurte om å få se på armen. Dro motvillig opp genseren og husker ikke mye av den samtalen. Men han startet med å ta meg ut av timen for å høre hvordan det gikk. 

ELLING: Læreren var den eneste hun prata med om problemene sine. Han prøvde å få henne til å snakke med andre og få profesjonell hjelp, men det ville ikke hun. Han ble hennes trygge havn, og de hadde kontakt og snakket sammen lenge etter at hun var ferdig på ungdomsskolen.

På et tidspunkt ble alt derimot mye verre for Lene, flere år etterpå, da hun hadde blitt 18 år.

LENE: Da hadde jeg flytta hjemmefra og kommet meg ut fra det som var vanskelig, så da begynte følelsene virkelig å komme, så da ble det vanskelig å holde dem unna. Da havnet jeg på legevakta etter å ha skadet meg. Så ble jeg sendt til Østmarka sykehus. Var der i noen dager og ble videre utredet på bipolarklinikken og fikk diagnosen bipolar lidelse type 2 og gikk der i behandling hos en psykiatrisk sykepleier i noen år.

ELLING: Det er vanskelig å gi et enkelt svar på hvorfor noen utvikler bipolar lidelse, men Kristin Trønnes Svee kan likevel peke på noen faktorer som vi vet kan være medvirkende årsaker.

KRISTIN: Det vi vet om bipolar lidelse er at den har et biologisk grunnlag. Som vi si at en person med bipolar lidelse har arvet en genetisk sårbarhet. Samtidig er det slik at om man har de genene, betyr ikke nødvendigvis at man utvikler bipolar lidelse. Dermed vet vi at det er noe mer enn gener, men det er mer komplisert. 

ELLING: I tillegg til det arvelige aspektet kan også miljøet være av betydning når det kommer til å utløse en bipolar lidelse. Det kan være alt fra alvorlige livshendelser til problemer med søvn.

KRISTIN: Det vi kan tenke oss at bidrar er langvarig stress, rusmiddelbruk, ting som har påvirket søvn og døgnrytme over tid. Det er sånne enkelte kan oppleve har utløst den første episoden, men senere episoder har en tendens til å komme uavhengig av ytre omstendigheter.

ELLING: Det kan virke ganske sannsynlig at det genetiske også har spilt en rolle i utviklingen av bipolardiagnosen til Lene. For det hun ikke visste før etter hun ble utredet og startet behandling, var at hun også har hatt familiemedlemmer med bipolar lidelse. De psykiske problemene utvikla seg derimot etter svært tøffe opplevelser i barndommen, og hun har også fått påvist posttraumatisk stresslidelse – PTSD – som følge av dette.

LENE: Bipolar lidelse kan komme av mange grunner. Blant annet genetisk, men det kan også trigges av traumer. Hva som er grunnen for min del vet jeg ikke, men det kan være en kombinasjon. Fordi jeg har jo PTSD, fordi jeg ble utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. Så det tror jeg har vært med å trigge bipolar lidelse for min del.

ELLING:  Bipolar lidelse er en langvarig, psykisk lidelse som ikke kan kureres. Men med riktig behandling kan de fleste få hjelp til å holde symptomene under kontroll.

KRISTIN: Når vi tenker behandling av bipolar lidelse så ønsker vi å ha fokus på å forebygge nye sykdomsepisoder. Det er mer effektivt å forebygge enn å behandle en episode når den oppstår. Det kan være medikamentell behandling, da kaller vi det vedlikeholdsbehandling fordi man tar medisiner hver dag. Vi kan også behandle episodene når de kommer, som en fasebehandling. Da kan man også bruke medikamenter. 

ELLING: Sykdomsepisodene kalles nettopp det fordi de er avgrensede med en viss varighet. Det vil gå over av seg selv.

KRISTIN: Men det å gå med en ubehandlet lang depressiv episode eller mani vil være uheldig. Så vi ønsker å behandle med medikamenter for å beskytte hjernen og hjernens funksjoner.

ELLING: I tillegg til behandling med medisiner, så er det som har med livsførsel å gjøre viktig. 

KRISTIN: Det handler om regelmessig døgnrytme, når man står opp og legger seg og hvor lenge man sover jevnt over. Vi anbefaler minst mulig alkohol, fordi det blant annet påvirker søvn negativt og fører til mer svingninger.

ELLING: Et stort fokus innen behandlingen av bipolar lidelse er såkalt psykoedukasjon.

KRISTIN: Det vil si at vi samler en gruppe personer med bipolar lidelse. Så gir vi undervisning og kunnskap om bipolar lidelse, om behandling og hvilke verktøy de kan bruke for å håndtere det å leve med en kronisk lidelse. Det er også en viktig del av det, det å dele erfaringer seg imellom, i tillegg til at de har egenaktivitet mellom samlingene slik at de kan utvikle egen forebyggingsplan. En viktig del av å leve med  bipolar lidelse er å kartlegge eget mønster, bli kjent med det og kjenne igjen faresignaler på en ny sykdomsepisode og vite hvilke tiltak kan jeg sette inn når jeg skjønner at jeg er på vei inn i en ny sykdomsepisode.

MUSIKKOVERGANG

LENE: Da jeg kom i behandling var det først og fremst samtalebehandling, men var også med på psykoedukasjonskurs på bipolarklinikken. Da fikk jeg lære mye om meg selv og fikk svar på mange spørsmål jeg ikke visste jeg hadde. For meg var det lærerikt og fint, i tillegg til at mine pårørende også fikk et tilbud i ettertid.

ELLING: Familiemedlemmer kan være viktige medspillere i behandlingen av bipolare lidelser, dersom pasienten ønsker det. De kjenner ofte personen godt og vil kunne hjelpe til med å forstå hva som har skjedd, både nylig og tidligere i livet. For Lene var spesielt kjæresten, nå mannen, en viktig brikke i behandlingen.

LENE: For han så har det hatt mye å si for hvordan han har tatt meg som pårørende. Han har lært veldig mye om det. Han har alltid… har har ikke vært redd for å pushe meg, han har gitt meg litt motstand selv om jeg har vært deprimert. Og det har vært veldig avgjørende for at jeg har kommet dit jeg er i dag. At han har turt å pushe litt tilbake selv om jeg har vært syk.

ELLING: Lene fikk også medisiner, og har fortsatt god effekt av en som virker mot depresjon. Andre medisiner slutta han med fordi de hadde uheldige bivirkninger, som vektoppgang og apati, eller zombiemodus, som hun kaller det selv. I og med at hun i dag ikke klarer å være i jobb og er 100 prosent ufør, har noe av det viktigste og mest avgjørende vært å ha gode rutiner, blant annet når det kommer til fysisk aktivitet, sunt kosthold og trening.  

LENE: Det har blitt grunnsteinene som jeg bygger mine rutiner på. For i og med at jeg er 100 % ufør er det 100 % opp til meg å lage mine rutiner. Det er ingen som forventer at jeg står opp og kommer til en plass. Og jeg har en sånn regel om at når familien min starter dagen så gjør jeg det, når de drar så har ikke jeg lov å bli igjen hjemme i pysjbukse. Og for meg så drar jeg ikke og trener fordi det er sunt eller fordi jeg skal ned i vekt. Det er fordi det hjelper på min psykiske helse.

ELLING: De siste årene har det vært en utvikling med større åpenhet rundt psykiske lidelser – noe som også gjelder for bipolar lidelse. Vi har sett det i TV-serier og i nettaviser – at kjendiser og andre personer har stått fram og fortalt sin historie. Likevel mener Kristin Trønnes Svee vi har en vei å gå.

KRISTIN: Jeg tenker jo at det har vært en utvikling i større grad av åpenhet. Men samtidig oppleves det nok som om det er et offentlig stigma. At det er noen negative holdninger til personer med bipolar lidelse. Men det skyldes i stor grad uvitenhet og manglende kunnskap om hva bipolar lidelse er. Men det som også man skal være klar over er at man selv kan ha et selvstigma. Og så kan man tenke seg at når et negativt syn på egen sykdom sammenfaller med det en møter i omgivelsene i samfunnet, så kan det bli ganske vondt.

ELLING: Lene er fullt ut åpen om sin lidelse. Og også godt over snittet engasjert når det kommer til å hjelpe andre. Hun er nemlig fylkeskontakt i Bipolarforeningen i Trøndelag, i tillegg bruker hun sosiale medier for å kommunisere om sykdommen.

LENE:  For meg så har det aldri vært… jeg har ikke tatt et valg om å være åpen, det har bare falt veldig naturlig for meg å være åpen. Og det er fordi at det å skulle holde diagnosen min skjult – det krever for mye energi. Og jeg vil heller bruke den energien på å holde meg frisk. Og så har det også gått over til å være fordi jeg mener at vi trenger mer åpenhet. Og jeg ønsker at ungene mine og alle vi andre skal få leve i en verden som er litt bedre enn den er nå, for oss med en psykisk lidelse.

ELLING: Hun har jobba hardt med seg selv de siste årene for å komme dit hun er i dag, på en bedre plass. Hun har overvunnet både selvskadingen og overvektsproblemet hun fikk da spisinga tok over for kuttinga. 

LENE: Det er først de 2-3 siste årene jeg har virkelig klart å ta tak i det som gjør at jeg i dag er ganske stabil. Jeg bruker å si at helsen min er en heltidsjobb. Og mye av mitt voksne liv frem til nå har vært preget av mye sykdom. Så gjennom det å være åpen og det å bruke mine erfaringer til noe positivt som hjelper andre, gjør at jeg føler at jeg tar tilbake livet mitt. Så det er ikke kun for andres del at jeg er åpen, det er også for egen del. For å ta tilbake kontrollen da. Jeg ser ganske lyst på fremtiden altså.

ELLING: Du har hørt på Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital, universitetssykehuset i Trondheim. 

Denne episoden ble produsert av meg – Elling Finnanger Snøfugl, Nils Lian, Einar Tveit og Kirsten McDonagh.

Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.

Tusen hjertelig takk til Kristin Trønnes Svee for god innsikt, og ikke minst til Lene som delte sin sterke historie. Trenger du hjelp eller råd, ikke nøl med å oppsøke fastlegen. Du kan også finne Bipolarforeningen på nett hvis du vil ha mer informasjon.

Dersom du liker Diagnose og vil vite når neste episode kommer må du gjerne følge St. Olavs hospital på Facebook eller Instagram. Du finner Diagnose der du lytter til podkast, og besøker du oss på stolav dot n-o skråstrek diagnose finner du også alle de tidligere episodene vi har laga.

Vi høres!