KIRSTEN: Du lytter til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital.
THORBJØRN: Oi. Jeg sitter i en rullestol. Jeg har på meg bleie. Jeg får ikke til å spise mat selv. Hvordan havnet jeg her? Du tror ikke på det. Det er jo helt uvirkelig at jeg kunne havne på en sånn plass.
KIRSTEN: Hjernen er det mest verdifulle organet vi har. En liten blødning, for lite oksygen, et slag eller en ulykke kan endre livet drastisk. Noen endrer personlighet, andre får problemer med å stå i jobb. Hvordan er det å leve med en skade på hjernen og hvordan trener man seg opp igjen? Jeg heter Kirsten Mcdonagh, og denne episoden skal handle om ervervet hjerneskade.
TORIL: En ervervet hjerneskade er en hjerneskade som oppstår hos en som tidligere har en frisk hjerne, fordi det skjer en skade eller sykdom som rammer hjernen. Og det er i motsetning til hjerneskader som oppstår fra fødselen av eller tidlig i livet.
KIRSTEN: Toril Skandsen er overlege på Klinikk for fysikalsk medisin og rehabilitering (Rehabiliteringsklinikken) på St. Olavs hospital og er forsker og underviser på Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap på NTNU. Hun har i mange år jobbet med den typen hjerneskade som hvem som helst av oss kan pådra oss. Og omfanget er stort.
TORIL: Det kan være hjerneslag. Det kan være årehinneblødninger. At man er operert for en tumor i hjernen. Det kan være en ulykke, en traumatisk hjerneskade eller hodeskade. Det er veldig mange ting egentlig.
KIRSTEN: Den vanligste typen hjerneskade er slag. Det er faktisk så mange som 11.000 mennesker som får det hvert år. Det som skjer ved hjerneslag er at blodtilførselen blir brutt, enten i form av en blodpropp eller en hjerneblødning. En av de vanligste skadene er såkalte afasi eller evnen til å bruke og forstå ord.
TORIL: Da kan det være større eller mindre problemer med å finne ord, med å produsere språk, eller det kan være vanskeligheter med å forstå språk. Og det vil typisk ramme både skriftlig og muntlig språk. Og da er det jo typisk at det er skader i de hjernebarkområdene som har med å produsere eller forstå språk. Litt mindre kjent, kanskje, er at man kan få problemer med å utføre praktiske handlinger. Da sitter hjerneskaden på et litt annet sted. Hvis det sitter i høyre del av hjernen, vil noen kunne få problemer med oppmerksomheten på venstre side av verden.
KIRSTEN: Hvis vi deler opp hjerneskadene i typer, så kan vi dele det opp i hjerneslag og såkalt traumatisk hodeskade. Det her er skader der hodet blir utsatt for fysisk skade, enten ved fall, trafikkulykker eller andre typer ulykker.
TORIL: Hodet treffer gjerne noe hardt, treffer bakken eller noe inne i bilen, eller blir slått av noen ting. Og da kan man få en skade der hvor det skjer eller faktisk på motsatt side inne i hjernen, fordi hjernen kastes over til den andre siden av kraniet. Men i tillegg så er det en viktig del som er strekkskader på nervetråder og nervebaner som følge av de kreftene som skjer når hjernen utsettes for plutselig oppbremsing, som kan være mer sånn diffust rundt omkring, eller hvis det er veldig store krefter nedover i hjernestammen og i områder som er veldig viktig for bevissthet og for livsfunksjoner.
(MUSIKKOVERGANG)
THORBJØRN: Jeg startet jo fra barnsben av og hadde jo en veldig fin karriere egentlig.
KIRSTEN: Thorbjørn Brandt var i 2009 en av Norges mest lovende talenter innen kombinert. På merittlista hadde han allerede fått en juniorverdensmestertittel i laggull og den da 19 år gamle Thorbjørn hadde store planer for framtida.
THORBJØRN: Det var jo det som var planen: å satse for fullt på idretten når du har muligheten til det. Det er ikke noe du kan ta opp når du er 40 år. Du må satse når du har muligheten, og det var jo den planen jeg hadde. Det var det.
KIRSTEN: Granåsen i Trondheim var hjemmehoppbakken til Thorbjørn. Han hadde hoppet der hundrevis av ganger før. På bittelille julaften i 2009 skulle en liten gjeng kombinertløpere ta en siste økt før juleferien. Alt lå til rette for gode hopp denne dagen. Det var kaldt i været og svak vind.
THORBJØRN: Gikk opp til toppen, gjorde meg klar for toppen og satt utfor. Og jeg forlot hoppkanten, men kom på kulspissen og skulle begynne å stabilisere meg og fly nedover, så løsner den ene bindingen på skien, den hælbindingen. Og jeg går rundt. Og havner i bakken da, lander på rygg, nakke og går kast i kast nedover unnarennet.
Det som ofte skjer i et sånt fall er at man reiser seg med en gang og børster av seg snøen. «Ugh, dette gikk bra, greit». Men det skjedde ikke her.
KIRSTEN: Et av Norges største kombinerttalenter ligger nå livløs i bakken. Ambulansen kommer og legger han rett i koma. Hoften er knust og ambulansepersonellet konstaterer omfattende hodeskader. Han ble kjørt til St. Olavs hospital til nevrointensiv. Der ligger han i nesten 7 uker i koma.
TORIL: Fall er den viktigste årsaken til traumatisk hjerneskade. Det er fall og trafikkulykke, men fall er faktisk et hakk vanligere. Og det har kanskje litt å si med at det er mange eldre som faller og mange barn som faller. Ved fall har det stor betydning hvor høyt fallet er. Ved alvorlige hodeskader, ser vi fall i trapp for eksempel. Og ofte ved alvorlige skader er det jo fall av en viss høyde, men man kan faktisk få ganske alvorlige hodeskader hvis man er veldig uheldig og faller fra nesten egen høyde også. Men – jo høyere fall, jo mer sjanse er det for å få disse diffuse strekkskadene på hjernen, som vi kaller for traumatisk aksonal skade.
KIRSTEN: Men hva er det med hjernen som gjør den så skjør? Først og fremst er den ekstremt kompleks. Hvert eneste sekund går det signaler på kryss og tvers som gjør oss i stand til å tenke, røre på kroppsdeler, snakke og rett og slett være oss selv. En menneskehjerne inneholder opptil 100 milliarder nerveceller, og hver av dem er koblet til rundt 10.000 andre.
TORIL: Det er jo vårt desidert viktigste organ som skal fungere veldig avansert. Hjernen jobber ved at nervecellene er organisert i nettverk i hjernen. For en enkelt funksjon vi skal gjøre, krever det en koordinert aktivitet i nerveceller som utgjør slike nettverk, og de kan sitte ganske spredt rundt i hjernen, og det er flere områder som må være funksjonelle og aktive samtidig.
KIRSTEN: Hjernen vår har altså nesten uendelig med nettverk, og da vil det også få forskjellige konsekvenser ut ifra hvor hjernen nettverket skades.
Den mest berømte pasienten innen nevromedisin er et bevis for det her. Amerikaneren Phineas Gage. Gage var på jobb som jernbanearbeider i Vermont i september 1848. Han brukte en stor jernstang til å pakke sprengstoff inn i et hull da ulykken skjedde. Sprengstoffpulveret eksploderte og den over én meter lange og tre centimeter brede jernstangen trengte inn gjennom kinnet, skjøt gjennom hjernen, kom ut gjennom kraniet og landet over 20 meter lenger borte.
TORIL: Han er et veldig berømt case fordi at han forandret helt oppførsel – personlighet – etter det som skjedde. Han var kjent som en veldig trivelig person som var hjelpsom og vennlig og omtenksom overfor andre, og ble etter sigende veldig vanskelig og egosentrisk og en kranglefant etterpå.
KIRSTEN: Jernstangen skjøt rett gjennom pannelappen til Phineas Gage, noe som gjorde at han endret personlighet. I tidlig nevromedisin ble denne saken svært viktig, for dette måtte jo bety at selve personligheten satt i pannelappen.
TORIL: Man kan få det man kan kalle endret personlighet ved at man får skader i områder som er viktig for det og for eksempel fange opp andre sine følelser, for å tenke mer konsekvens, tenke litt langt fram og også evnen til å stoppe impulser – til å bare buse ut med det man tenker på. Man kan kanskje sammenligne det litt med å bli litt mer barnslig. Pannelappen er jo områder som utvikles gjennom hele barndommen og ungdommen, og de sier jo sies at de er ikke ferdig utviklet før man er langt oppi 20-årene. Så det sier jo litt om hvor viktig de områdene er for å få en sånn moden oppførsel som man forventer av voksne. Så hvis de områdene skader, så kan man da kanskje bli litt mer sånn som man er når man er yngre.
KIRSTEN: I dag vet vi at pannelappen har en smalere funksjon enn det man trodde for over 100 år siden. Personligheten er fordelt på mange områder. Men mange av de mest basale egenskapene er samlet her.
TORIL: Vi ser hos våre pasienter ofte at de strever med det som handler om å planlegge, om å tenke konsekvenser, om å holde oversikt over ting. Så ser man også en del følelsesmessige endringer. Det kan være veldig sammensatt. Det kan være så enkelt som at man går og er veldig mye sliten. Går og strever. Kanskje har noen smerter. Så blir vi alle irritable. Så vi ser en del irritabilitet, og det forteller også pårørende om og kanskje også pasientene selv, at de bruker begrep som kortere lunte og opplever det sånn.
KIRSTEN: Thorbjørn husker ingenting fra ulykken eller fra den nærmeste tiden etterpå, men da han begynte å komme til seg selv igjen, etter at han var flyttet til Avdeling for ervervet hjerneskade på Lian, så måtte han konfrontere etterfølgene av ulykken.
THORBJØRN: Det ble jo… En ilddåp kan du kalle det. Når jeg innser at: «Oi. Jeg sitter i en rullestol. Jeg har på meg bleie. Jeg får ikke til å spise mat selv. Hvordan havnet jeg her?» Jeg ble jo påminnet det mange ganger om dagen, men når du har gullfiskhukommelse så går ikke ting inn. Jeg ble stadig påminnet det og da… når jeg skulle legge meg på kveldene på den tiden så foldet jeg hendene og ba til høyere makter om at når jeg våkner i morgen så er jeg frisk, da er jeg ikke her. For du tror jo ikke på det, det er helt uvirkelig at jeg kunne havne på en sånn plass.
KIRSTEN: Thorbjørn fikk skade på lillehjernen og blødning i hjernen da han falt ned i 90 kilometer i timen. Han hadde ikke språk. Han kunne ikke gå. Og fra å trene til VM-gull skulle Thorbjørn nå trene på å spise selv.
THORBJØRN: Når jeg gikk over mållinjen og tok det ene VM-gullet jeg har, så kjenner jeg på den samme mestringsfølelsen den første gangen jeg klarte å tisse stående. Da har du noen like følelser, annet utgangspunkt, men gleden av mestring er den samme.
KIRSTEN: Hjerneskader er ikke noe som kan fikses med sprøyte eller en tablettkur. Behandlingen handler mye om å lære å leve med at ting er annerledes nå enn før.
TORIL: I motsetning til mer tradisjonell medisinsk behandling er rehabilitering mye mer pasientens prosess. Det er viktig at det er en målsetting som oppleves meningsfylt og viktig for den det gjelder.
KIRSTEN: Et tverrfaglig team bestående av alt fra logopeder til leger til fysioterapeuter og ergoterapeuter hjelper pasientene med å trene opp ferdigheter som før ulykken eller hjerneslaget var helt selvsagt.
TORIL: Det ervervet hjerneskade er det ofte de kognitive problemene, altså de mentale endringene, som gir mest problemer i det lange løp. Og det er jo mer usynlig. Det er lettere å se at folk ikke lenger går normalt eller trenger rullestol eller ikke kan bruke den ene hånden. Men de kognitive endringene kan være det som gjør det vanskelig å være i en jobbsituasjon, som kan skape utfordringer i samvær med andre, som gir kan gi begrensninger i hvor mye man orker å delta på.
KIRSTEN: For Thorbjørn så har veien vært lang, men som han selv sier i motivasjonsforedragene han nå holder, så er veien målet. Nå sykler han, buldrer, løper og er lærling i helsefagarbeid. Men på grunn av den knuste hoften så halter Thorbjørn kraftig når han går. Tallferdighetene blir bedre og bedre, og det er ingen forandringer i personlighet eller intelligens. Men likevel føler han på at han skiller seg fra normen.
THORBJØRN: Det hender veldig ofte at hvis jeg er ute på byen eller møter andre folk. Hvis jeg da er med noen venner så er det veldig ofte at de henvender seg til dem som jeg er sammen med, og ikke til meg. Det har skjedd veldig.. det skjer ofte.
Og likedan så har jeg vært stoppa av politiet når jeg har parkert bilen fordi de tror jeg er full. Sånne ting. Det skjer, og det er fordi at jeg ikke er som alle andre. Jeg har levd i denne kroppen i såpass mange år at det er en del av sånn det ble. Men jeg må jo også ut i samfunnet, jeg må også få delta på det jeg har lyst til å delta på. Og hvis jeg har tenkt annerledes, og tatt til meg alt som hadde blitt sagt og gjort mot meg, så hadde jeg havnet i en sofa i en leilighet. Og det har aldri vært et tema.
TORIL: Man kan bli veldig inspirert og imponert over å se hvor mye motgang noen klarer å håndtere, og det er jo en trøst når pasienter nettopp har kommet og både de og familien er veldig i krise rundt det som har skjedd. Så har vi sett andre før som har det mye bedre når de har fått mye tid på seg, så det gir oss også en optimisme om at når man er tålmodig så kan det bli bra likevel.
THORBJØRN: Nå er jeg heldig, jeg har en veldig god familie som har vært støttende og god hele veien. Og en stabil base av gode venner som er der – har alltid vært der. Det er med på å definere meg og den jeg er i dag.
KIRSTEN: Du har hørt på Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital, universitetssykehuset i Trondheim.
Den er produsert av meg – Kirsten Mcdonagh, Elling Finnanger Snøfugl og Nils Lian. Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.
Takk til Toril Skandsen og Thorbjørn Brandt.
Dette er siste episode av sesong 2 av Diagnose. For flere episoder kan du gå inn på stolav dot no skråstrek diagnose. Send oss gjerne en e-post med tips til tema du ønsker å høre om på diagnose alfakrøll stolav dot no.