KIRSTEN: Du lytter til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital.
JOHAN ARNT: De er i en helt vanvittig situasjon der de mister den de er glad i. Oppi dette blir de spurt av organdonasjon, og de sier ja til det. Det gjør de uten å få noe tilbake. Det er helt fantastisk det de gjør. Det er samfunnets stille helter.
KIRSTEN: 500 mennesker venter på organtransplantasjon i Norge. De har hjerter, lunger og lever som ikke fungerer og trenger derfor nye organer. M en for at de skal få det, må noen andre dø. Jeg heter Kirsten Mcdonagh, og denne episoden skal handle om organdonasjon, om pårørende som må ta viktige valg i en vanskelig situasjon, og om folkene på sykehusene som utfører transplantasjonene.
JOHAN ARNT: Når vi snakker om organdonasjon, så er det snakk om hjerte, lunger, nyrer, lever og bukspyttkjertel. Det er det vanligste.
KIRSTEN: Johan Arnt Hegvik er donorlege og har et overordnet ansvar for organdonasjon på St. Olavs hospital. Han er opptatt av åpenhet rundt temaet.
JOHAN ARNT: Alt som vi gjør skal tåle dagens lys. Dette er ikke noe vi holder på med borte i en krok i mørket, dette skal kunne møte alt av kritiske røster, og det skal være akkurat like ordentlig som alt annet vi gjør på St. Olav.
KIRSTEN: Alle kan si ja til å bli organdonor. Kanskje har du gjort det selv også, men å si ja betyr ikke nødvendigvis at du blir det. Av alle dødsfall er det faktisk bare en halv prosent der det er mulig med organdonasjon.
JOHAN ARNT: For å bli det så må det jo dø på en spesiell måte. Det vil si at du ligger på respirator, at vi har en behandling som puster for deg, og så virker kroppen, men hjernen er død. Når vi snakker om at hjernen er død, så er det at det ikke er noe blodtilførsel til hjernen. Det vanligste er at du får en hjerneblødning av en eller annen type. Det er den største andelen. Men det kan også være det at du ikke har pustet på en stund slik at hjernecellene begynner å dø gradvis og så hovner de opp og så blir det trangt der oppe.
KIRSTEN: Det er ofte de mest uventede dødsfallene som ender opp i organdonasjoner. Det kan være en blodpropp, det kan være en ulykke eller det som er mest vanlig på St. Olavs hospital: hjerneblødning.
JOHAN ARNT: Det kommer inn en pasient, ofte en som er helt frisk det ene sekundet. Så sier han plutselig «å, nå fikk jeg så vondt i hodet», og så faller han i gulvet. Da slo lynet til. Lynet her er hjerneblødning. Og da settes det inn alle mulige ressurser på hele helsekjeden for å berge liv. Da er det full fart for å få sikret luftveier, få i gang sirkulasjonen, inn på sykehus, undersøke, behandle – hvis det er noe behandling – og så er det dét som er fokus. Én: berge liv. To: få mest mulig helse ut av det her.
Og når det viser seg at dette går feil vei, at det ikke går bra. At vi i kollegiet – det vil si de ulike lege- og sykepleiergruppene – diskuterer: «er det noe som helst sjanse til å berge livet her?» – og vi finner ut at svaret er nei, så snakker vi med pårørende og sier at vi kommer til å trekke behandlingen og pappaen din kommer til å dø i løpet av ettermiddagen og kvelden.
KIRSTEN: Hva som da skjer videre, avhenger i stor grad av hva den avdøde ønsker.
JOHAN ARNT: Hvis han har sagt ja, så trumfer det alt. Da er det greit. Hvis han sagt nei, så trumfer det óg alt. Men flesteparten av dem vi har, har ikke sagt hverken ja eller nei. Så ingen vet det.
KIRSTEN: I slike tilfeller må Johan Arnt og teamet hans prate med de nærmeste pårørende.
JOHAN ARNT: Har den syke sagt noe negativt, noe som tyder på at han har vært mot organdonasjon? Hvis svaret er nei, så sier vi at da ligger det an til at det blir organdonasjon her. Så venter vi litt til det har sunket inn, og så gjør vi dem oppmerksomme på at det er du som ektefelle eller dere som ungene, kan si nei.
KIRSTEN: Det er Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet, som utfører alle organtransplantasjoner i Norge. Så når St. Olavs hospital har en mulig donor, så ringer de til Riksen.
KÄTHE (PÅ TELEFON): Hallo, det er Käthe Meyer.
KIRSTEN: Transplantasjonskoordinator Käthe Meyer er en av dem som tar imot slike henvendelser. For henne er det viktig å finne ut informasjon om den potensielle organdonoren.
KÄTHE (PÅ TELEFON): Så trenger vi ulike opplysninger, altså medisinske opplysninger. Hva har skjedd? Hva er årsaken til at pasienten kommer til å dø? Er han helt frisk, eller har han sykdommer som kan virke inn på organfunksjonen? Og om pasienten bruker medisiner eller ikke. Og hva slags type medisiner pasienten bruker.
KIRSTEN: Det tas blodprøver for å finne mottakere som matcher den potensielle donoren. De som blir valgt ut kalles inn til Rikshospitalet. Samtidig gjør organdonasjonsteamet seg klare til å reise ut.
For at pasienten på St. Olav kan erklæres død, må han gjennom en røntgenundersøkelse som viser at det ikke er blodtilførsel til hjernen. Men for at organene skal kunne brukes i en ny kropp, må blodsirkulasjonen ellers i kroppen holdes i gang. Derfor er det ikke en kald og blek kropp som ligger i pasientsengen.
JOHAN ARNT: Følelsen og erkjennelsen vår er at den som er død, han er blek, og han er kald, og vi har en har en tanke om hvordan han ser ut. De som går til donasjon er varme og akkurat som de var to to timer siden, da de, per definisjon, var levende. Og det er en kjempeutfordring for pårørende og innse dette. De fleste godtar det, men så er det det her med følelsene våre som skal akseptere det, og det kan være en kjempeutfordring.
KIRSTEN: Etter at familien har tatt farvel rulles den døde pasienten inn på operasjonsstua. Alt er gjort klart for teamet som nå har kommet fra Rikshospitalet.
KÄTHE (PÅ TELEFON): Så starter vi. Nå er det veldig viktig at de organene vi tar ut kan overføres til dem som skal transplanteres – uten skade. Den avdøde ligger tilkoblet respirator, og vi gir intravenøse væsker, slik at sirkulasjonen holdes i gang. Det blir som på en levende pasient, men de vet at det er en avdød person som ligger der.
KIRSTEN: Organene tas ut av kroppen, og det er nå tiden begynner å løpe. Det er snakk om timer til organene er nødt til å være på plass i en ny kropp. Helt ned i 4 timer for hjerte og lunger.
KÄTHE (PÅ TELEFON): Da har vi dårlig tid. Det er da tiden begynner å løpe. Da er det om å gjøre å få pakket organene så fort vi kan på en ordentlig måte. De gjør det pent hos donor slik at det er verdig. Og pårørende kan komme inn og se den avdøde etter at vi har tatt ut organene.
PER: Leveren var steinhard. Så blodet gikk utenom leveren. Sånn at infisert blod går da i kroppen, i vevet.
KIRSTEN: Året er 2011 og Per Glasø ligger på Rikshospitalet. Leveren hans svikter. Det går utover nyrene, og det går utover lungene. Han står i fare for å dø.
PER: Og i tillegg til det – når infisert blod, altså urenset blod, går i kroppen, i vevet, over toppetasjen, altså i hjernecellene, så blir man gal. Og legene som prøvde å gi meg beskjeder, de sa «vi snakker til ham, men han forstår ingenting».
KIRSTEN: Per trenger en ny frisk lever, og noen ganger kan livet være vel paradoksalt. For på et sted i Norge mister en familie en av sine nærmeste. Personen som dør er organdonor, med en lever som passer perfekt til Per.
PER: For meg har det gått utrolig bra. Når jeg var over de første 2-3 månedene og var sikker på at dette gikk bra, altså at den fremmede leveren ville være i kroppen min. Da så jeg bare fremover.
KIRSTEN: Per lever i dag et aktivt liv. Hverdagen går som normalt, men hvert år på dagen han fikk sitt nye organ, så blir det tid til litt ettertanke.
PER: Den blir jo markert med kake og lys, som om jeg feirer min opprinnelige bursdag. Så kommer det vel kanskje noen tanker da, og kanskje en liten tåre òg. Og jeg tenker jo utrolig mye på det mennesket som har gitt meg den flotte leveren, som fungerer utmerket.
KIRSTEN: Per var heldig som fikk en lever som passet han, for det er hvordan organene er som bestemmer hvem som kan være mottaker, med tanke på blod og vevstype. Men organene har også forskjellig alder som påvirker tilstanden.
JOHAN ARNT: Dess yngre organene er, dess bedre er de. Et unntak er leveren, som ser ut som at den ikke har noen aldersslitasje. Så vi har, i Norge, transplantert en lever som var 93 år, og den var som en tenåring den.
KIRSTEN: Alderen på organene er ofte det som avgjør hvem som blir mottaker.
JOHAN ARNT: De som sier ja, de gir en gave til samfunnet som skal formidle det til mottakere. Og da er kunsten å gjøre det best mulig. Hvis det er en eldre person, med litt slitne nyrene, men som virker greit, så blir de gitt til en litt eldre på lista. Når det gjelder unge, så er det kunsten at de får unge organer, slik at de kan vare så lenge som mulig i den kroppen.
KIRSTEN: Organene fra den avdøde pasienten kommer mange til gode. I 2018 var det 100 personer som ble organdonorer etter sin død. På grunn av disse 100 fikk 406 personer hjelp.
KÄTHE (PÅ TELEFON): Når man ser de pasientene som har blitt transplantert – du ser dem på forhånd, hvor dårlige de er, og du ser dem et halvt døgn, ett døgn etter transplantasjonen, og de har frisk farge i kinnene. Pasienter som har fått nyrer tisser litervis, mot før transplantasjonen hvor de var i dialyse og kanskje ikke hadde tisset på mange år. Pasienter som blir levertransplantert som var helt gule i huden, klødde og hadde masse ubehag. Du ser at de har fin hud, de slutter å klø, klarer å spise igjen. Pasienter som har blitt hjertetransplantert som kan springe opp trappene. Det er absolutt verdt det og fra én donor, så er det jo mange pasienter som kan få en ny mulighet.
KIRSTEN: Johan Arnt blir rørt når han tenker på familiene som i en vanskelig situasjon sier ja til organdonasjon.
JOHAN ARNT: Det blir gjort alt for lite – ikke stas, men oppmerksomhet på dette – for de er faktisk, etter min mening, de stille heltene i samfunnet vårt. De er i en helt vanvittig situasjon der de mister den de er glade i mer og mer, og til slutt så dør han.
Oppe i dette blir de spurt om organdonasjon og de sier ja til det. Det gjør de uten å få noe tilbake. De har ingenting å tjene på det. Det er vilt fremmede folk som aldri kommer i kontakt med som får gleden av dette her. Det som gjør litt godt oppi alt dette – for det å drive på med organdonasjon, det er bare trist. Det er død og det er død og det er bare tristhet. Men det er kanskje en trøst for pårørende, virker det som, når vi ringer dem etter 4 til 6 uker og forteller dem om hvordan det har gått med organene. Og det at det gode i den som de var glad i og som de har mistet, lever videre. Døden tok ikke alt det gode.
Det er en fattig trøst, men de fleste setter pris på det at de kunne gjøre noe godt i den situasjonen her. Og de gjør noe helt fantastisk godt. Fordi noen av organene her redder liv. Lever, lunger og hjerte er jo aller oftest livsreddende behandling. Fra én donor kan det være tre stykker: den som får hjertet, den som får lungene og den som får lever. En familie med både foreldre og barn og ektefelle som slipper å oppleve denne tristheten som donorfamilien har opplevd. Det kan være to stykker som har fått nyre, som slipper å sitte i dette dialysefengselet, der alt i familien dreier seg om: når kan pappa få dialyse denne uken? Det er helt fantastisk det de gjør. Det er samfunnets stille helter.
KIRSTEN: Du har hørt på Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital.
Den er produsert av meg – Kirsten McDonald, Elling Finnanger Snøfugl, Christina Yvonne Olsen Kalland og Nils Lian. Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.
Takk til Johan Arnt Hegvik ved St. Olavs hospital. Takk til Käthe Meyer og organdonasjonsteamet ved Rikshospitalet og stor takk til Per Glasø som fortalte sin historie. Takk også til Kai Kristiansen og Helse Midt-Norge.
Hvis du har lyst til å bli donor, så er det tre måter du kan gjøre det på. Du kan registrere det i kjernejournalen din på helsenorge.no. Du kan ha donorkort i lommeboka eller ha donorkort som app på mobilen din. Det er også veldig viktig at du sier fra til dine nærmeste pårørende, sånn at de vet hva du vil.
Har du spørsmål eller har du noe du ønsker at vi skal ta opp, så kan du kontakte oss ved å sende en e-post til diagnose alfakrøll stolav dot no. Fint om du abonnerer og følger St. Olavs hospital på Facebook og Instagram for å finne ut når neste episode kommer.