KIRSTEN: Du lytter til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital.

RUNE: Jeg kjente på kroppen, når jeg skulle gå og legge meg og var sliten, det var hele tiden, konstant, veldig, veldig høy frekvens på hjertet. Og jeg har flere enn én gang knept hender og hva sagt til meg selv før jeg skulle sove: hvis jeg våkner i morgen tidlig, så skal jeg love å bli et nytt og bedre menneske. Og så våkner man om morgenen og så er det på’n igjen på det samme viset: jobbe, ikke tenk på mat, bare fortsett som før. Late som ingenting.

KIRSTEN: Vi som befolkning blir større og større, og fedme blir kalt den nye folkesykdommen. Mange lever godt med noen kilo ekstra, men hvorfor blir noen så store at de ikke greier å gå ned i vekt på egen hånd? Jeg heter Kirsten Mcdonagh, og denne episoden handler om fedme.

 

JORUNN: Når man snakker om alvorlig fedme, så snakker man om de som har en BMI (KMI) over 40. Det betyr at hvis noen er 1,60 meter, så er de 100 kilo. Eller over. Da har man en så stor kropp at det blir en fysisk begrensning for vanlig aktivitet. 

KIRSTEN: Jorunn Sandvik jobber som forsker ved Regionalt senter for fedmeforskning ved St. Olav og har som gastrokirurg drevet med fedmekirurgi i mange år. 

JORUNN: Det er mange som mener at fedme ikke er en sykdom, at det er en selvforskyldt tilstand, men i medisinsk sammenheng, så er alvorlig fedme en sykdom, fordi det begrenser funksjonsevnen og belaster kroppen sånn at det gir komplikasjoner i form av andre sykdommer.

KIRSTEN: Selv om de fleste land har diskutert hvorvidt alvorlig fedme er en sykdom, så forteller Jorunn at Verdens helseorganisasjon godkjente det som en sykdom allerede på 90-tallet. En ting alle er enige om, er at kraftig overvekt kan føre til livsstilssykdommer. Overvekt øker risikoen for type 2 diabetes, hjertesykdom, slag, kreft, søvnapné, slitasjegikt, gallestein og fettlever. Men til og med hverdagslige aktiviteter kan også bli vanskelige.

JORUNN: Det ene er det praktiske. Det med å knytte skolisser, og å finne en stol som er stor nok og at man tar større plass og at man belaster knær og hofter og belaster kroppen på en måte som gjør at det blir skader. Og i tillegg så bruker man reservekapasiteten når det gjelder lunge- og hjertekapasitet. Man bruker opp den reservekapasiteten man skal ha til å takle uforutsette ting i det daglige. Sånn at det medfører en større slitasje på kroppen.

RUNE: Jeg var jo født stor. Jeg bruker noen ganger å si at jeg var født som en fotball, og så ble jeg stoppet for stor overvekt sånn cirka da jeg var på størrelse med et fotballag.

KIRSTEN: Rune Sandø er i femtiårene og har hele livet slitt med vekta.

RUNE: Da jeg var cirka 10 år var jeg med min mor på helsestasjonen for en sjekk, og da sto jo halve klassen utenfor og ventet på: hva er tallet på Rune? For Rune var jo størst. Vi sitter til legen som sitter der og ber meg gå på vekten. Han skriver ned. Han tar høyde og han skriver ned, og så tror jeg min mor ønsket seg kanskje noen tips og råd – hva skal jeg gjøre? For alle sammen ser at det har gått galt. Han snur seg mot oss, og så sier han at: nå Rune må du slutte med å bruke belte i buksa. Og i stedet for det, så må du begynne med seler. Ikke et ord om å ikke spise seks poteter til middag. Ikke et ord om å spise et halvt brød per måltid. Ingenting.

 

KIRSTEN: Rune ble voksen og vekten fortsatte å øke. Han var over 40 år og veide nesten 200 kilo. Til tross for mange slankekurer. 

RUNE: Jeg har selv gått ned 30 kilo eller mer sju ganger siden jeg var 11-12 år. Men jeg har også klart å gå opp igjen like mange ganger.

 

KIRSTEN: Jorunn har møtt mange hundre pasienter som har store problemer med vekta. Mange burde kommet tidligere.

 

JORUNN: Det er nok sånn at de som søker hjelp for sin fedme, har vært gjennom en lang reise. De har brukt mye tid og mye penger og mye energi på å prøve å klare å gå ned i vekt på egen hånd.

RUNE: Jeg har alltid vært aktiv med det meste. Jeg jobbet masse, har vært masse sosial, alt var greit, men jeg kjente jo på kroppen når jeg skulle gå og legge meg og være sliten. Det var hele tiden, konstant, veldig, veldig høy frekvens på hjertet. Jeg har fram med én gang knept hender og sagt til meg selv før jeg skulle sove: hvis jeg våkner i morgen tidlig, skal jeg love å bli et nytt og bedre menneske. Og så våkner man om morgenen, og så er det på’n igjen på akkurat vis. Jobbe, ikke tenk på mat, bare fortsett som før. Late som ingenting. 

KIRSTEN: Rune selv var ikke helt klar for å søke hjelp hos helsevesenet. Han følte seg i relativt god form, men det var kjæresten som fikk han til å gå til legen. 

RUNE: Jeg hadde selvfølgelig diabetes, jeg hadde selvfølgelig høyt blodtrykk. Alle de tingene som gjør at man da er syk. Følte meg ikke syk og var egentlig i bra form, sånn egentlig. Helt til legen viser meg på et papir at det her er faktisk veldig alvorlig. Du er på vei til å forlate denne verden, sånn som du holder på.

KIRSTEN: Rune skulle egentlig på ferie, men møtet med legen satte en stopper for det. Det var utrygt å legge ut på reise. I stedet ble han tvunget til å reflektere rundt sin egen situasjon. 

RUNE: Jeg fikk mye tid for meg selv og måtte gå gjennom oppe i hodet mitt: hva er greia? Hva skal jeg gjøre? Hva vil være viktig for meg? Jeg synes det selv hadde et ganske godt liv. Jeg jobbet med det jeg hadde lyst til å gjøre. Alt var veldig fryd og gammen, og hvorfor skal jeg da måtte jeg gjøre noe drastisk, kanskje en fedmeoperasjon? Det var jo ikke helt spikret enda da. Så jeg satt og vurderte… hva er… hvorfor skal jeg være her? 

KIRSTEN: For Rune hadde det jo egentlig ganske bra, og var fornøyd med livet sitt. Men så fant han inspirasjonen han trengte for å endre livsstilen.

 

RUNE: Jeg som mann har ikke rett på å få barn. Men når jeg har fått lov til å være med på å skape noen, så har mine barn rett på å ha en far. Så det var det som bestemte at – jo, jeg er nødt til å gi det her full gass, for jeg må være her så lenge som mulig.

KIRSTEN: Etter en ventetid får Rune tilbud om fedmeoperasjon på St. Olavs hospital. I Norge blir cirka 3000 operert hvert år for alvorlig fedme. Det finnes forskjellige typer fedmeoperasjoner, men Rune fikk utført en såkalt gastric bypass. Selve inngrepet utføres som kikkhullskirurgi, men konsekvensene er livsforandrende. Magesekken blir redusert med cirka 95 %, og tarmene kobles om. Grunnen til at slike operasjoner fungerer er fordi det rett og slett er plass til mindre mat i magen, og derfor føler du deg mett raskere.

JORUNN: Alle går ned i vekt etter en fedmeoperasjon, og så er det noen som gradvis går litt opp senere. Men det man gjør er at man stiller ned den her reguleringen av hva som er normalvekt, så man får en ny start. Og så er det et komplisert samspill mellom veldig mange faktorer som avgjør hvor god effekt man har av fedmeoperasjon på lang tid, og hvorvidt man får plager eller man ikke får plager på lang sikt. Og så krever det ganske mye å ta vare på kroppen sin etter en fedmeoperasjon. Man må spise rett, og man må trene rett, eller være i aktivitet for å ta vare på muskulaturen. Man må må ta vitamintilskudd, og man må gå regelmessig til kontroll hos fastlege eller på fedmepoliklinikk for å kontrollere blodprøver og sånn. Så det er en ganske stor jobb å være fedmeoperert.

KIRSTEN: Det er ikke bare bare å bli operert for fedme, men bivirkningene varierer fra person til person.

JORUNN: Noen har ingen plager og andre har veldig mye plager. Det er veldig vanlig å få det man kaller for en dumpingreaksjon, altså man blir dårlig hvis man spiser ting med sukker eller hvis man spiser for fort eller for mye. Det er en ting man kan kontrollere til en viss grad med å unngå å spise de tingene man vet at man ikke tåler. Det er nokså vanlig å få magesmerter. Man har en økt risiko for å få tarmslyng som trenger akutt operasjon. Man har en økt risiko for å få mangeltilstander, altså mangel på jern, mangel på kalsium eller mangel på vitaminer. Hvis man ikke tar de tilskuddene man skal ta.

RUNE: Halve meg forsvant på ett år og to måneder. Det er så populært å si at man har vært med på en reise, og det her var en var en reise i egen kropp. En uvirkelig ut-av-seg-selv-opplevelse hele veien. Men veldig god oppfølging. Gode folk som jeg kan snakke med på sykehuset og ingenting var skjult. Trygt hele veien.

 

KIRSTEN: En fedmeoperasjon er effektiv. Gjennomsnittlig vekttap etter 5 år er 70 %, men da regnes det ikke av hele vekten din, bare av den såkalte overvekten, altså de kiloene som gjør deg overvektig. Tallene er cirka de samme for operasjoner utført offentlig og privat, men hvorfor må man ha en operasjon? Er det ikke egentlig bare å spise mindre og trene mer? 

JORUNN: Kroppen er laget sånn at den tar vare på den energien som den får. Når man har et energioverskudd, så vil kroppen lagre det som fett til bruk senere. Samtidig vil den òg ta vare på det den har, sånn at når man begynner å slanke seg, med å spise mindre og trene mer, så vil man oppnå litt med det. Men man kommer til et punkt hvor kroppen forsvarer seg mot videre vekttap. Sånn at av de som klarer å gå ned i vekt med intensivprogram, så er det en veldig liten andel som klarer å beholde det vekttapet over lang tid. 

KIRSTEN: Faktisk er det kun 5 % av dem som går ned veldig mye på egen hånd, som greier å holde vekten nede, altså én av 20.

 

JORUNN: Alle fettcellene er i kroppen hele tiden. Det varierer hvor store de er, men de står klare til å lagre ny energi, og de er sultne. Det som de opplever, de som har gått ned i vekt uten operasjon eller uten andre tiltak, det er at det krever veldig mye disiplin å holde vekta nede og mye anstrengelser i det daglige.

KIRSTEN: Du har kanskje, sånn som meg, hørt at hvis du veier mye, så må du også spise mye for å opprettholde vekten. Men ifølge Jorunn så har alvorlig overvektige ofte et helt normalt energiinntak.

JORUNN: Det som er typisk er at de ofte bare spiser ett måltid til dagen, litt seint på dagen, fordi de har lite sultfølelse, men så blir de kanskje ikke mette når de først begynner å spise. Og så er det jo sånn at har man en stor kropp og den vekten er stabil, så betyr det jo at man ikke nødvendigvis spiser mer enn noen som har en mindre kropp og en stabil vekt. Sånn at det er i de fasene hvor man går opp i vekt, at man har et overskudd av energiinntak. Så noen som er stor, trenger nødvendigvis ikke spise mye.

Når man ser på enkelte program fra Amerika, hvor man putter i seg mest mulig mat fordi at det skal se skummelt ut på tv, så er det nok lite representativt for hvordan folk i Norge lever. Jeg tror nok de fleste spiser vanlige matvarer og kostholdet og det man får i butikkene i Norge er mye bedre enn det man får i mange andre land. Det er nok det her med kunnskapen om hva som er rett og hva som er nok og hva som er tilstrekkelig for å få i seg det man skal ha, som mangler.

 

KIRSTEN: Mange mennesker med fedme opplever forskjellsbehandling. Jorunn mener at det er enklere å bli godtatt i samfunnet som normalvektig.

JORUNN: Folk med fedme opplever ofte at de blir sett ned på og diskriminert i samfunnet. Det blir de. Det at man blir sett på, men samtidig ikke regnet med. Noen kan få kommentarer fra folk de ikke kjenner. Blant barn så er det jo veldig vanlig at barn med fedme blir mobba på skolen og i andre sammenhenger. I noen tilfeller, så tror jeg det er sånn at en stor kropp definerer en person, sånn at man ikke ser hvem den personen er. Altså har du en annen funksjonshemming, er det ikke sikkert at den vises hele tiden. Men det at du har kroppen med deg hele tiden, gjør at det er veldig synlig at du er annerledes. Man har lover mot diskriminering og sanksjoner hvis andre grupper som er annerledes blir diskriminert. Men det er ingen sanksjoner mot å diskriminere folk på grunn av fedme. 

KIRSTEN: Stigmatisering av folk med fedme er farligere enn det du kanskje tror, og det kan føre til flere ting. Det ene er at mange folk med fedme rett og slett gjemmer seg for å spise fordi de ikke vil ha dømmende blikk eller kommentarer. Det som da skjer er at mange bare spiser et stort måltid i stedet for mange små, noe som gjør at forbrenningen går ned. Noe annet er at de samme blikkene, de samme kommentarene, kan føre til at stresshormonet kortisol øker i kroppen. Dette kan igjen føre til noe som heter metabolsk syndrom som gir økt fare for blant annet høyt blodtrykk og diabetes.

 

JORUNN: Man får et dårlig selvbilde, og man får mindreverdighetskomplekser, og at man òg har mindre forventninger til seg selv, som igjen gjør at folk isolerer seg, lar være utsette seg for situasjoner hvor de kan møte diskriminerende holdninger.

 

RUNE: Den gjengse oppfatningen er jo at du kan for det selv. Det er du som har spist. Du har bare hatt i deg mat og mat er jo ikke farlig, mat er ikke giftig. Men for enkelte, så er det nesten det. 

KIRSTEN: Rune har gått ned nesten 90 kilo siden han ble operert. I jobben sin som kokk har han startet flere prosjekter som skal hjelpe ungdom med å få bedre kunnskap om mat, og han er nestleder i Landsforeningen for Overvektige. Men han tenker ofte over hvor mye makt mat har i livet hans og andres.

RUNE: Man klarer ikke å holde igjen. Maten har blitt en del av livet som er stor trøst. Det som gir glede, det som gir deg trygghet, alt mulig sånt. Hvis man bare forholder seg til maten, så er det veldig fint, men det baller gjerne på seg. Det kan være alkohol i bildet her og andre ting som som man skal stimulere seg med. Og da er det en forferdelig vond sirkel.

Alle som har føler noe vondt, noe som er sårt, så søker man gjerne til noen ting som gir deg noe godt. For meg så var maten min trøst. Hvis jeg følte meg utilpass, så var det mat. Jeg spiste når jeg var veldig glad. Og så spiste jeg når jeg var kjempelei meg. Og så spiste jeg også innimellom for å liksom holde det ved like.

Og har man først havnet der, tror jeg det er fryktelig vanskelig å komme seg ut av. Selv i dag, så må jeg holde igjen. Nå har jeg blitt skapt sånn at jeg kan ikke stappe i meg så store mengder, men jeg kan fortsatt spise usunt i mindre porsjoner, ofte. Det går. Og havner jeg i den fella, ja, da går vekta opp igjen. Og da føler man et enda mer sånn: skal jeg være mislykket på det også? Skal jeg ikke få til det her heller? Så spiser man enda mer. Og hvis det ikke da er noen som står der og kremter litt i bakgrunnen (kremter) – nå går det galt igjen. Så går det galt.

Nå er det snart 10 år siden jeg ble operert. Når jeg ser i speilet i dag, så… jeg er jo mindre. Men jeg ser fortsatt en ganske chubby fyr som er som et speilbilde fra før. Og det er veldig rart. Du klarer ikke… det tar så himla lang tid for å få hodet med på laget.

 

KIRSTEN: Du har hørt på Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital, universitetssykehuset i Trondheim. Den er produsert av meg – Kirsten Mcdonagh, Elling Finnanger Snøfugl og Nils Lian. Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.

Tusen takk til Rune Sandø og Jorunn Sandvik, Aleris og Torkild Sitter.

Har du tema du har lyst til å ta opp eller har du spørsmål, så kan du kontakte oss ved å sende en e-post til diagnose at stolav dot no. Abonner gjerne og ikke glem å følge St. Olavs hospital på Facebook for å finne ut når neste episode kommer. 

​