KIRSTEN: Du lytter til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital.

ELIN: For meg føltes det ut som om det var noe som eksploderte i hodet mitt. Og jeg begynte å skjelve og riste og hyperventilere. Og så etter hvert klarte jeg å si at – det der har jeg også vært utsatt for. 

KIRSTEN: Hvorfor kan vi bli syke av ting vi har opplevd, og hvor skal man begynne med behandlingen med folk som er traumatisert for livet? Jeg heter Kirsten Mcdonagh, og denne episoden handler om psykiske traumer. 

HANS: Et psykisk traume har utgangspunkt i sterke, overveldende erfaringer som gjør at en person havner i en krise hvor han ikke klarer å håndtere informasjonen og de utfordringene som ligger i situasjonen.

KIRSTEN: Hans Nordahl er professor i medisinske atferdsfag på NTNU og jobber på Enhet for traumebehandling på Nidaros DPS ved St. Olavs hospital. Det er hit de kommer, de som har opplevd ting som er så tøft at de sliter med å fungere i hverdagen. Men hva er det som utløser et psykisk traume? 

HANS: Det ene er jo å traumehendelser hvor du utsettes for ulykker, du kan utsettes for farer med vold, og du kan være i situasjoner hvor du har utrolig mye smerter. Det kan være en del av et sykdomsforløp. Du kan også få PTSD av alvorlige hjerteproblemer – hjerte- og karlidelser. Så alle disse tingene er hendelser som kan føre til PTSD.

 

KIRSTEN: PTSD eller posttraumatisk stresslidelse er noe du kanskje forbinder med soldater som har vært i krig. Men PTSD er mer vanlig enn det du kanskje tror. Faktisk får de aller fleste symptomer på PTSD rett etter en traumatisk opplevelse, men de aller fleste blir også bra igjen etter noen dager eller uker. Men hos opptil 30 % går ikke symptomene over, og for dem blir tilværelsen vanskelig.

HANS: Mye redsel og angst. Man får opplevelse av invasive bilder, følelser og inntrykk. Akkurat som at man får et slags flashback av å være i den farefulle situasjonen igjen. Folk begynner å unngå ting, unngå å treffe folk, unngå situasjoner som kan minne dem om den traumatiske hendelsen. Det fører veldig ofte til at man ikke fungerer i det daglige. Man får søvnproblemer. Man klarer ikke å slappe av. Man blir veldig vaktsom, skvetten, og så videre. Det er mye sykmelding som konsekvens og noen blir faktisk også ufør.

KIRSTEN: PTSD finnes i flere grader. Blant de komplekse formene finner du relasjonstraumene. Her er det snakk om overgrep og mishandling, gjerne tidlig i barndommen. Overgrepene har gjerne vært utført av folk som egentlig skal beskytte offeret.

HANS: Det har vært på en måte i en familiær situasjon hvor de tidlig har opplevd seksuelle overgrep og kanskje også fysiske overgrep. Og det skaper sår i disse folkene. Sånn at de går inn i en langvarig dårlig fungering som de har med seg inn i ungdomstiden og senere voksen alder, som gjør at de har vansker med å håndtere mennesker og vansker med nærhet. De kan ha voldsomme invasive bilder av tidlige krenkelser, veldig skremmende. Og det gjør at de blir redde for å få tillit til folk. 

(MUSIKKOVERGANG)

ELIN: Det startet jo egentlig med at jeg begynte å sove veldig dårlig. Det pågikk i sikkert ett år. 

KIRSTEN: Elin var et pliktoppfyllende og aktivt barn. Hun var flink på skolen og hadde mange venner. Hun ble voksen, giftet seg, fikk barn og jobbet i helsesektoren. Hun hadde lenge slitt med forholdet sitt til mat. Hun hadde tidvis destruktive tanker og angst. Likevel gikk hverdagen rundt inntil hun kom i 40-årene og sluttet å sove. 

ELIN: Jeg grublet jo på hvorfor jeg ikke sov, og etter hvert så fikk jeg mye fysiske smerter i kroppen. Så jeg begynte å tenke på at jeg kanskje hadde fått kreft, eller at jeg var alvorlig syk. Jeg forsto ikke hva som skjedde med meg. Jeg kunne få panikk hvis vi for eksempel skulle dra til en plass der jeg ikke hadde vært før. Det kunne være hvis vi var på tur. Hvis vi skulle gå liksom fra en plass til en annen plass, så var det på en måte en merket sti. Og hvis vi kom to meter utenom den merkede stien, så fikk jeg på en måte panikk. Da følte jeg at jeg mistet kontrollen.

KIRSTEN: Det var på grunn av søvnproblemene at Elin fikk behandling på St. Olavs hospital i 2009. Mens hun var i behandling fikk hun påvist flere psykiske lidelser som depresjon og selvmordstanker og anoreksi. Ungene til Elin hadde flyttet ut. Symptomene ble stadig forsterket. Etter hvert ble hun overført til nettopp Hans Nordahl på Nidaros DPS.

 

ELIN: Da fikk jeg jo etter hvert ganske mange knagger å henge atferden min på.

KIRSTEN: Men etter over to år med behandling, hadde Hans og Elin fortsatt ikke kommet til bunns i problemene.

ELIN: Så sa Hans til meg at «det må være noe mer. Jeg får liksom ikke helt tak på deg, jeg kommer ikke helt til bunnen». Og så sa jeg «nei, det er ikke noe mer», liksom. «Det er det her». Og dette ble jo gjentatt noen ganger. Og så begynte jeg å tenke litt selv også – er det noe mer liksom? Nei, det er ikke noe mer.

Og så var det en kveld jeg og mannen min satt og kikket på nyheter, men så kom det en reportasje om seksuelle overgrep. Og så sier mannen min det at det er så grusomt det der, med alle overgrepene mot barna liksom. Da var det som om det eksploderte oppe i hodet mitt, og så var det en film som startet å rulle med masse bilder av meg selv som det har vært gjort overgrep mot.

Det var kjempevanskelig og kjempeskummelt og kjempetøft. Jeg kollapset fullstendig. Og etter hvert så klarte jeg å si at «ja, men det der har jeg også vært utsatt for».

KIRSTEN: Elin har plutselig fått tilbake glimt av det som skjedde mot henne i barndommen. Gjentatte grove overgrep som varte over flere år. Fra flere overgripere utenfor familien. Overgrepene startet da hun var 10 og sluttet da hun var 17,5. Elin var i svært dårlig forfatning, så kontaktet de Hans. 

ELIN: Da var jeg overbevist om at da ville ikke han ha noe mer med meg å gjøre. Når jeg, på en måte, var blitt utsatt for det jeg var blitt utsatt for, så tenkte jeg at da gir han meg opp. Så jeg var veldig bekymret for det da. Men mannen min ringte jo til han og snakket med han, og vi dro sammen til han morgenen etterpå.

KIRSTEN: De aller første samtalene i sånne kriser er svært viktig i behandlingen, sier Hans.

 

HANS: Vi møter en overveldet, krisepreget person som er engstelig, stresset, kanskje ofte forvirret også.  Det vi gjør veldig fort er å klargjøre med personen – hva har skjedd? Og ikke minst få fram settingen – at her er du trygg. Og så hjelper vi dem også til å se at om du ikke sover med en gang, så gjør det ingenting. Om du ikke klarer å slappe av og senke skuldrene med en gang, så gjør det ingenting. Men jeg skal prøve å få deg til å slappe av litt her nå. Så et av mine tidlige mål er å få den kroppslige aktiveringen ned, så vel som den – skal vi kalle det – mentale aktiveringen. Sånn at de senker litt aktiveringsnivået i hele seg. Og hvis vi får til det ganske fort, så er det et godt tegn for hvordan det kan gå videre i behandlingen. 

KIRSTEN: Det hadde gått over 40 år siden Elin opplevde overgrepene. Hun hadde rukket å bli bestemor på den tiden. Hvordan går det an å holde det på avstand så lenge?

HANS: Mange har tidlige, vonde erfaringer – tidlige overgrep. Og så bærer man med seg det, kanskje gjennom noen år med ekteskap. Kanskje barna har kommet til, og man får et veldig fokus på den delen av livet sitt, med familie og barn og å håndtere det. Og så ser man at det kan komme en utsatt reaksjon. Og den utsatte reaksjonen kommer på en måte når fokuset blir mer tilbake på seg selv igjen. Når man ikke har ansvar for barn og andre. Om man hele tiden har slåss mot å bli trigget på forskjellig vis gjennom tv, media, samtaler, folk. Og så klarer man etter hvert ikke å holde dette inne lenger. Og det kan vi se mange eksempler på: at folk har utstått veldig harde, belastende, tidligere erfaringer, men så har reaksjonen kommet mange år etterpå.

Og da kan det være med så stor kraft, fordi de ikke lenger har den kapasiteten og muligheten til å holde ting tilbake. Det bare bygger seg opp som en vond smerte som man ikke føler man rår med lenger.

KIRSTEN (TIL HANS): Er dét det samme som å fortrenge minner?

HANS: Ja, en stor del av kapasiteten du har for å utsette ting, handler om at du er flink til å fortrenge og ikke gå inn i det, og at du velger å ikke forholde deg til alle tanker og følelser som hele tiden kommer inn i deg. Sånn at du lærer deg å stenge av. Og det er en slags fortrengning, kan du si.

Vi ser også en del eksempler fra kvinner som flykter unna krigssoner. De har klart å beskytte barna sine. De har klart å håndtere alle utfordringer og å komme seg inn i et trygt land. De kommer til Norge, får trygghet, får rammer, stabilitet. Barna kommer seg på skolen, og så begynner de selv å kjenne på angsten og de overgrepene de har blitt utsatt for. For eksempel av soldater med gruppevoldtekter og vold, og forsøk på å utrydde dem. Og de tingene der kan være ganske heftig, men også helt fantastisk fascinerende å se at man klarer å håndtere livstruende situasjoner. Man tenker fornuftig, man løser ting. Men så er det disse sterke, vonde minnene som kommer krypende i situasjoner hvor du selv tror at alt er avklart. Og det er noe som forteller oss at mennesket er sterkt. Men samtidig så vil disse minnene lett kunne forstyrre og skape problemer.

KIRSTEN: Det som nå fulgte for Elin var et intensivt behandlingsløp. Minnene kom tilbake, biter falt på plass. Symptomene som hadde vært der i mange år, fikk plutselig en forklaring. 

ELIN: Det ble en lang periode der det ble mye, mye verre. Jeg ble veldig syk. Men vi jobbet mye med det i behandlingen og vi gikk spesifikt inn i episodene. Etter hvert så følte jeg en sånn enorm lettelse av å – på en måte – kunne fortelle det til noen da. Og ikke minst til en person som faktisk lyttet og som tok det på alvor og som tålte meg. Han tålte historien min, til tross for at den er grusom, så stod han last og brast ved sida mi. Så det betydde enormt mye.

KIRSTEN: 

Det finnes flere behandlingsmetoder for å bearbeide minner. I Norge er det eksponeringsterapi som er mest i bruk, og det kan høres nesten enkelt ut å fikse det. 

HANS: Det handler om at man hjelper pasienten å kunne stå i alle disse traumeminnene man har i seg. Der er det forskjellige varianter av eksponeringsbasert behandling. Man har noe som kalles forlenget eksponering, og så har vi noe som kalles for EMDR, som også er eksponering. Men man prøver på sett og vis i EMDR å få personens fokus på et punkt, som kan bevege seg frem og tilbake foran personen. Du kan se på spissen av denne pennen for eksempel. Som beveges fram og tilbake foran blikket ditt. Mens du følger det, så skal du samtidig tenke på disse traumeminnene, og da hjelper du på en måte bearbeidingen av informasjon, og det er det som er rasjonalet som ligger bak. Men det er ingen tvil om at det er en litt mykere måte enn å bare gå inn i traumeminner og tenke seg mett på det, for å si det sånn. Men det har samme kvalitet og eksponeringsbehandling generelt, at det handler om å løfte fram traumeminner og lære seg å tolerere dem og håndtere dem og bearbeide dem slik at man føler seg bedre i stand til å tenke på det, uten at man kjenner så stor frykt.

KIRSTEN: Elin har også prøvd eksponeringsterapi for sine såkalte triggere. Det her kan være lukter eller syn som setter i gang panikkfølelsen. 

ELIN: Det kan være lyder jeg hører. Det kan være en sang jeg hører, som jeg forbinder til den perioden. Det kan være lukter – tobakksrøyklukt, lukten av litt sånn råttent gress, lukta av tørt høy. Det kan være lukten av svette. Det kan være ting jeg smaker på, ting jeg får i munnen. Hvis det kommer en person bak meg i køen på butikken, som det lukter litt sånn sur femdagerssvette av, da aktiveres fareresponsen i hodet mitt.

KIRSTEN: I eksponeringsterapien går de praktisk til verks.

ELIN: Hans røyker ikke, men han gjør alt for behandlingen, og for meg som pasient, så han bommet jo en røyk til kontordama, og så gikk vi på utsiden av sykehuset da, så skulle han røyk da så skulle jeg stå ved siden av han. Og til å begynne med, så var jeg jo mange meter unna, for kroppen min tror at nå er du i fare, sånn at nå må jeg stikke av. Men så nærmer jeg meg han sakte, men sikkert, mens han står og røyker. Og jeg kjenner at det lukter røyk. I sånne korte glimt så blir jeg 10 år i hodet mitt, ikke sant? Og blir fryktelig redd. Men greia er at jeg skal ha fokus på Hans, at jeg skal se at dette er Hans. Nå er jeg voksen og at det ikke er farlig. Jeg er ikke i fare.

KIRSTEN: Elin sliter fortsatt den dag i dag med flashbacks og triggere fra traumene, og går fortsatt til behandling hos Hans hver uke. Et helt nytt liv er ødelagt fordi noen gjør ting som aldri skulle ha skjedd mot henne.

ELIN: Det er jo veldig krevende å leve med. Fordi jeg vet aldri når jeg blir trigget. Så det skaper jo voldsomt mye angst. 

KIRSTEN: Man regner med at rundt 55.000 mennesker i landet har en psykisk traumelidelse, som bør få behandling, og ifølge Hans Nordahl er det nettopp seksuelle overgrep som er noe av det verste som kan skje et menneske psykisk.

 

HANS: Voldtekt har en sånn massiv påvirkning for å lage PTSD. Så hvis vi kunne si at visse ulykker gir en viss sannsynlighet for utvikling av PTSD hos en gruppe, så kan man si at voldtekt er en av de største årsakene til at man utvikler PTSD. Der er sannsynligheten oppe i 60 % for de kvinner som utsettes for voldtekt, som da vil utvikle PTSD.

KIRSTEN: Hvorfor er seksuelle overgrep så skadelig?

HANS: Fordi at du i mange tilfeller har et forhold til den personen som du blir utsatt for overgrep av. Og det gjør at samtidig som at man er i en situasjon hvor man har blitt traumatisert, så har man også en situasjon hvor du på en måte har en lojalitet, sånn at du klarer ikke å løse dette dilemmaet, hvordan du skal forholde deg til en person som gjør deg vondt, men som samtidig er viktig for deg som person.

KIRSTEN: Hvis du selv mener at du har symptomer på PTSD, så skal du gjøre følgende.

 

HANS: Du går til legen din og snakker med han eller hun og får beskrevet og snakket litt åpent, prøve å legge kortene på bordet med legen din, som da kan guide deg videre i hvordan du søker hjelp for ting. Og det er ingen tvil om at hvis man har traumesymptomer etter én måned eller to, forteller det at da er det grunn til å søke videre behandling for det. 

KIRSTEN: Og hvis du skulle bli rammet av en hendelse som oppleves som traumatisk, så er det noen grep du selv kan ta med en gang.

HANS: Det beste du skal gjøre, er å gå hjem og finne trygghet sammen med dine nærmeste. Og så er det å prøve å roe seg ned og på en måte hvile seg littegrann forsiktig. Men ikke gå inn og snakke om alle disse detaljene i denne traumatiske erfaringen og ikke gå inn og gjenoppfriske minner og begynne å eksponere deg for det. Det er ikke å anbefale.

I begynnelsen, de første to dagene, kan du heller prøve å få litt avstand til det. Roe ned med dine nærmeste og på en måte begynne å gradvis gjøre de normale tingene igjen, relativt raskt. Og hvis det viser seg over tid at du ikke sover så godt, ikke får særlig god søvn eller utvikler mareritt og sånt, så kan man etter hvert også – etter 3-4 dager – vurdere å ta medikamenter for å sove. Så du får en god natts søvn. Ikke i tidlig fase, men noen dager etterpå.

KIRSTEN (TIL HANS): Hvorfor er det sånn at man ikke skal sovne med en gang – at det ikke er anbefalt?

HANS: Det er kjent i dag at det å legge seg ned og sove rett etterpå kan, på sett og vis, skape det vi kaller for minnekonsolidering. Det kan forsterke litt av de traumeminnene man har. Så det er ikke om å gjøre at man skal sove med en gang og ikke ta sovetabletter med en gang heller. Det kan man vente litt med. Så etter 2-3 døgn så er du klar. Da har ikke det å gå inn i detaljer, denne minnekonsolideringseffekten, like sterkt, kan du si.

På slutten av dagen, så handler ikke det med å få behandling at man skal glemme disse minnene, at man skal kutte dem ut, men heller få et annet forhold til traumeminnene sine. At det blir en episode som man var igjennom, men som man kan huske veldig godt, og som man fortsatt per dag i dag blir redd for og tenke på. Men samtidig så kan du gå videre. Du kan slippe det og bygge dagene mer og mer normalt. Slik at du igjen inntar en normal hverdagslig fungering. Og da er du på sett og vis på vei videre inn og lever livet ditt. Og føler deg mer og mer normal igjen da. 

KIRSTEN: Du har hørt på Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital som er produsert av meg – Kirsten Mcdonagh, Elling Finnanger Snøfugl og Nils Lian. Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.

Takk til Elin og Hans Nordahl.

Har du tema du har lyst til at vi skal ta opp eller har du spørsmål, så kan du kontakte oss ved å sende en e-post til diagnose at stolav dot no.

Abonner gjerne og ikke glem å følge St. Olavs hospital på Facebook for å finne ut når neste episode kommer.

I forrige episode vi lagde, så vi at det var nitrøse gasser inn i gruven, men det stemmer ikke. Det var CO-gass. Så vet vi det.

​