KIRSTEN: Du lytter til Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital.
(LYDEN AV AMBULANSESIRENER)
LARS: Det der med at du kjører pasienter som har innsett at det her er den siste turen de skal ha. Den fortvilelsen i øynene deres, der de er så klare over hva det her handler om – det er en følelse og det er et syn som ikke slipper så lett.
KIRSTEN: Hvordan er det å møte mennesker i livskriser som desperat trenger hjelp? Vi skal snakke med dem som kommer først frem når det skjer ulykker eller akutt sykdom. Og hvordan er det å oppleve ekstreme situasjoner som pasient? Vi tar deg med tilbake til et ulykkessted der liv kunne ha gått tapt.
BÅRD IVAR: Vi begynte å bli svake hele gjengen, så det var to som ble liggende igjen. Jenta som jeg bar på, hun forsvant jo for meg. Så det handlet om å få med seg henne ut.
KIRSTEN: Mitt navn er Kirsten Mcdonagh og denne episoden handler om ambulansearbeiderne.
LARS: Vi er jo de første pasientene møter. Vi kommer stormende inn med sko, sekk, koffert, mye utstyr, rød uniform, gul vest. Og vi vises jo når vi kommer.
KIRSTEN: Det her er Lars Fellmann. Han har jobbet i ambulansen i over 17 år, og i løpet av de her årene har ambulansetjenesten vært gjennom store endringer. Både yrket og utdanningen har blitt mer profesjonalisert, men jobben handler fortsatt om å hjelpe mennesker i vanskelige situasjoner.
LARS: Du blir trent i å håndtere dette. Du vet av erfaring hva som er lettere å snakke om, hva pasienter og pårørende setter pris på. De er forskjellige, de har forskjellige behov alle sammen, men erfaringene sier at hvis jeg holder hånda til pasienten eller holder hånda til pårørende – om det er gammel kone eller om det er en voksen sønn som er pårørende - så tror jeg nok at den der hånda man tilbyr er gull verdt i disse settingene. Det der med at jeg viser at jeg er et medmenneske, selv om jeg kommer i den røde uniformen min.
KIRSTEN (TIL LARS): Hender det at du blir trist på jobb – etterpå?
LARS: Så klart man blir trist på jobb. Vi er mennesker, uansett hvor godt trent vi er, hvor mye vi har snakket om det tidligere. Reaksjonen til pårørende, din egen reaksjon, den må bare komme når den kommer. Vi har et godt apparat rundt oss. Vi to som kjører sammen, vi snakker sammen i bilen. Vi snakker sammen når vi kommer tilbake på stasjonen. Vi har en god kollegastøtteordning i ryggen i organisasjonen som tar kontakt med oss, både når vi har behov for det, når jeg etterspør det selv, og de kommer til meg på eget initiativ når de hører og leser avisen de òg.
KIRSTEN: Hvis du skader deg ordentlig, for eksempel at du er innblandet i en bilulykke, da kommer du til å møte mange behandlere, helt fra du ringer 113 til du er ferdig utskrevet. Det her kalles den akuttmedisinske kjeden, og ambulansen er en av den tidlige, og ofte den første behandlingen du mottar. Og ansvaret har blitt større og større for ambulansearbeiderne.
LARS: Vi har fått, gjennom de siste årene, så mye godt utstyr, så god opplæring, så gode medisiner. Sånn at vi behandler pasienter på stedet – hjemme til pasientene – som tidligere kun ble behandlet på sykehus. Hjerteinfarkt, for eksempel. Det som vi måtte inn på sykehuset for å få behandlet der. Det kan vi begynne med ut nå. Altså – disse pasientene må inn på sykehuset, men sykehuset kommer hjem til pasienten med oss. Og fra meg og inn på operasjonsbordet, så er det flere som skal ha ære for det arbeidet som utføres. AMK-sentralene som tar imot de her oppdragene på telefon, som sender ut oss. De er kjempeflinke i jobben sin. Så kommer vi med litt utstyr. Så har vi med oss en lege. Så møter vi en sykepleier i akuttmottaket som er fantastisk, via kanskje en operasjonsstue og opp på sykehusavdeling, der det òg er sykepleiere og leger som ivaretar pasientene til pasienten kan gå ut fra St. Olav for egen maskin.
Det er et veldig stort spenn i den her jobben vår. Det fineste med jobben er at veldig mange setter utrolig stor pris på det vi gjør. Vi får veldig mange gode tilbakemeldinger. Folk er glade for at vi kommer. De ser at vi kan hjelpe dem. Lindre smerter, medisinering, sånn at de blir friske – friskere.
De andre ytterpunktene, det er jo enden av livet. Og der står vi jo som representanten for samfunnet. Det at pårørende mister sine nærmeste… Vi gjør det vi kan, men det er ikke bestandig at det er tid for å fortsette.
KIRSTEN (TIL LARS): Hva er det som gjør mest inntrykk på dere?
LARS: Den gleden av å se et liv komme til verden – det med fødsler. Jeg er så heldig at jeg har fantastisk jordmortjeneste på Oppdal som vi har med oss på tur til Trondheim. Det er en lang tur, og ofte så har de ikke tid til å vente med å komme ut, så da blir det noen stopp på noen busslommer nedover langs E6-en.
Når fødselen er i gang, så er den i gang, og det er ingen ting verken jeg eller den fødende kan gjøre for å bremse dette. Og når det er tid for pressrier og sånn, så må vi stoppe vi. Vi tar ikke fødselen i fart, det gjør vi ikke.
KIRSTEN (TIL LARS): Nei, dere stopper ja?
LARS: Ja, da stopper vi. Men vi må kjøre så langt vi kan, for vi kan jo komme oss inn. Det er jo litt bedre å føde på sykehuset. Jeg ser den.
KIRSTEN (TIL LARS): Så du har tatt imot baby selv, eller er det jordmoren som..?
LARS: Jeg har vært med på begge deler. Jeg er selv jordfar. Og da er det helt fantastisk å få være med på den delen og få et liv til verden.
KIRSTEN: De fleste dagene står vi opp og går på jobb eller skole. Vi forventer ikke at vi skal havne i livsfare eller at vi skal ha behov for akutt hjelp. Det gjorde heller ikke Bård Ivar Engelsås da han gikk på jobb den 11. mai i 2016.
BÅRD IVAR: Vi var på et opptak med Barne-TV, og da er vi et team – fire fra NRK og to barn.
KIRSTEN: Bård Ivar jobbet med NRK-serien «Litt av en jobb!» som handler om at barn skal få prøve seg ut i forskjellige yrker. Den dagen var det anleggsarbeider som skulle testes ut, derfor hadde de dratt til en gruve utenfor Trondheim.
BÅRD IVAR: Og vi hadde vært og filmet en sprengning og var egentlig ferdig for dagen, vi skulle bare gjøre et lite opptak inn i tunnelen. Og da var det ikke noe folk her og ikke noe produksjon, og det skulle være en grei sak. Jeg hadde jo vært her på befaring, sammen med fotografen, og vi hadde vært inne i tunnelen og ja – alt virket greit. Det eneste vi bekymret oss for, eller som vi måtte ta hensyn til, var at det var en bratt trapp opp.
Så vi gikk inn i tunnelen, og alt gikk fint. Vi filmet litt og snakket og så videre. Så gikk vi opp på den platten og skulle gjøre klar for opptak. Og da var det den ene ungen som reagerte. Vi trodde han var lei seg, at det var høyden som hadde påvirket han. Så hun som var med oss – prosjektlederen – skulle ta med seg han ned og roe situasjonen. Og da ramlet han om i trappen.
KIRSTEN: Bård Ivar skjønte ikke på dette tidspunktet at han var i livsfare. Uten at han merket det, pustet de inn en blanding av flere såkalte nitrøse gasser. Dette er gasser som hemmer oksygenopptaket i lungene og kveler seg hvis du ikke får tilgang på ren luft.
Kort tid etter at det ene barnet detter om, så reagerer også det andre barnet. De voksne bærer ungene og sammen prøver de å komme seg ut mot enden av tunnelen.
BÅRD IVAR: Det var jo ikke så lett, fordi vi begynte å bli svake hele gjengen. Så det var to som ble liggende igjen. Hun jenten som jeg bar på, hun forsvant for meg. Så det handlet om å få henne ut. Og det var tunge skritt. Og da oppdaget jeg, da jeg kom ut, at han gutten hadde kommet til seg selv, og så fikk vi kontakt med jenta, samtidig som vi ringte. Men jeg oppdaget at han som sprang sammen med meg var borte. Så det var en som lå igjen innerst. Han var den siste som kom med trappa og ble liggende – helt innerst.
KIRSTEN: På dette tidspunktet er det to personer som ennå ikke har kommet seg ut av tunnelen. 113 blir ringt – de trenger hjelp.
I en ambulanse ikke langt fra anlegget kjører Ivar Halseth. Han er på vei til et annet oppdrag da han mottar oppringning fra AMK.
IVAR: Meldingen er jo egentlig at det er en unge som får pusteproblemer inne i tunnelen. Så kommer det melding om at det er to unger. Og det er egentlig det vi har når vi kommer frem på stedet. Situasjonen er litt annerledes, for å si det sånn.
Det første jeg ser er en haug med folk som ligger utenfor tunnelløpet. Og det andre jeg legger merke til er at det sitter unger ved siden av og passer på voksne som ser bevisstløse ut. Og det neste jeg tenker – jeg ser NRK-vest på en kar her og jeg tenker «nå blir jeg lurt, nå er det noen som tuller med oss her, rett og slett». Det er det første jeg tenker.
KIRSTEN: Allerede kort tid etter at nødetatene kom til stedet, var det mistanke om gasslekkasje. Derfor ble alle dem som befant seg utenfor tunnelmunningen, inkludert Bård Ivar, flyttet til et sted lenger bort.
BÅRD IVAR: Det var snakk om at det var gass, og vi skjønte jo, vi så jo, at folk som var nær tunnelåpningen reagerte. Men noe mer enn det, altså jeg har litt sånn – det hull i hukommelsen min fra akkurat den tiden rett etter ulykken. Så jeg visste ikke hvor alvorlig det var, for eksempel.
Men vi ble jo ekstremt godt ivaretatt av helsepersonell, både her og etterpå, da vi var på sykehuset. Vi er jo heldige som har de folkene her.
KIRSTEN: De som lå i gruva ble hentet ut og kjørt til sykehuset. Selv om det her var en svært farlig situasjon som kunne ha gått skikkelig ille, så gikk det bra denne gangen.
IVAR: Vi øver på sånne spesielle hendelser, men å forberede seg godt nok, det tror jeg du aldri kan. Det er jo en uvanlig hendelse. Det er ikke hverdagen. Vi blir møtt av noe ukjent. Det er til en viss grad noe som ligger i utdanningsplattformen vår, men når du står oppi det, så blir du tatt litt på senga. Man må sette seg litt tilbake og ta ned ting veldig. Det er noe man øver på.
BÅRD IVAR: Jeg lurer jo litt på om man må være et spesielt type menneske for å kunne gjøre det her, eller om det blir en profesjonell holdning til det, som gjør at man klarer å skille. Her er det mennesker med potensielt store skader og kan dø, og at man da klarer – gjennom å øve og erfaringer – å skille de to tingene, at man ikke har oversikt og ikke vet hva som har skjedd, men likevel må ta avgjørelser fordi at det er så kritisk – potensielt. Og det tenker jeg… ja. Jeg vet ikke om jeg hadde klart det, så jeg er jo veldig glad for at det er noen som kan gjøre det.
KIRSTEN: Det er et usynlig nett av beredskap her i landet. Du tenker kanskje ikke på det. Du merker det ikke. Helt til den dagen du trenger dem. Ambulansetjenesten er noen av dem som er med og produserer den her beredskapen. Lars og resten av ambulansepersonellet øver både på ekstreme og vanlige hendelser, sånn at de alltid er forberedt på å rykke ut til deg når du er i trøbbel.
LARS: Når jeg tenker på saken i pukkverket, så tenker jeg først og fremst på det der med å være forberedt. Det at når jeg går på vakt, så må jeg forberede meg på at jeg kan bli sent på en tilsvarende hendelse. Store skadested, mye folk. Der er det der med å kjenne begrensninger som vi får de første minuttene. Vite hvor jeg har flere ressurser, mine samarbeidspartnere, hvem jeg skal ta kontakt med når jeg kommer fram og hvor fort det her kan endre seg. Meldingen samsvarer jo ikke her med virkeligheten.
KIRSTEN: Ikke alle oppdrag han ender godt, og for Lars så er det særlig de oppdragene der noen dør som er de vanskeligste.
LARS: Det er mest følelsene rundt det som gjør disse oppdragene til de triste. De verste. Fortvilelsen til pårørende over at de har mistet noen som de har. Det der med at du kjører pasienter som har innsett at dette er den siste turen de skal ha. Om det er fordi de skal hjem for å dø, eller om det er for at de skal på sykehuset for å dø. Men de er klare over hvor denne turen ender. Og da er det da… man føler seg hjelpesløs da.
KIRSTEN (TIL LARS): Men hva gjør du da?
LARS: Snakk om livet deres, få dem til å fortelle om livene sine. Eldre mennesker får muligheten til å fortelle om barnebarn og oldebarn, barndommen sin – hvis dem husker den. Det der med at vi flytter fokuset fra sykdom og over til en form for livsglede. At vi i hvert fall får til å være med å fokusere på dét den siste turen.
Jeg håper en del av pasientene setter pris på det, at de får noe annet å tenke på under denne turen. Men den fortvilelsen i øynene deres, der de er så klare over hva dette handler om, det er en følelse og et syn som ikke slipper så lett.
KIRSTEN: Du har hørt på Diagnose, en podkast fra St. Olavs hospital som er produsert av meg – Kirsten Mcdonagh, Elling Finnanger Snøfugl og Nils Lian. Marit Kvikne er vår ansvarlige redaktør.
Takk til ambulansetjenesten i Trøndelag som har hjulpet oss masse, og også en stor takk til Bård Ivar Engelsås som tok oss med tilbake til ulykkesstedet.
Har du tema du har lyst til at vi skal ta opp eller har du spørsmål, så kan du sende en e-post til diagnose alfakrøll stolav dot no.
Abonner gjerne og ikke glem å følge St. Olavs hospital på Facebook for å få vite når neste episode kommer. Og hvis du synes at ambulansestoff er spennende, så anbefaler vi deg å høre på podkasten «Du puster for fort». Den er veldig bra.